Noen andre som meg?

[AngelRose]

hei.

Jeg er en jente på snart 25 som har hatt veldig opp og ned i livet, og har kun i det siste kalt meg syk.

Jeg mistet mamman min da jeg var 14, og etter det fløy livet i fire år hvor jeg fyllte dagene fullt hver dag med venner og alt mulig... og tenkte minst mulig.

Hoppet derfra til et fire år langt helvete med en psykisk og fysisk mishandler men jeg klarte på sett og vis å holde meg oppe og kom meg ut....

Da.. etter et par mnd fikk jeg min knekk og alt raste ned. Ble redd for å være alene, kjempeangst, gråt og gråt til tider og klamret meg til vennene mine. Jeg gikk endel ganger til en homeopat/livsveileder som hjalp meg mye.

Jeg fikk ting litt i hop... men fortsatt hatet å være alene. Flyttet sammen med en ny gutt og ting gikk ok. Men ettersom han var en surremikkel og han klarte å gjøre store feiltrinn gikk det hele over... Jeg begynte den høsten 03 på Cipramil og gikk på det frem til sommeren 04. Var ganske stabil.... Men da dette forholdet gikk over.. og jeg forelsket meg på ny ville jeg slutte.. da det ikke bare kuttet ned på de dårlige følelsene.. medisinene kuttet også av de aller beste følelsene.Han er fryktelig tålmodig og er her for meg alltid..

Men... Jeg er ikke frisk. Jeg er fortsatt slik at om noen jeg vil ha er utsolgt, eller ting går imot meg hylgriner jeg... det går over og jeg tenker konstruktivt og fixer opp i ting igjen. Men jeg har følelsene utenpå meg ofte og det er slitsomt.

Jeg føler meg ofte innestengt inne.. det meste føles meningsløst. Jeg har ikke kontroll på livet mitt.. Og jeg klarer aldri å forklare ting med ord.. verken her eller til legen min. Jeg har alt fått avslag fra voksen psykiatrisk her jeg bor. og vanlig psykolog har jeg ikke råd til.. Da det koster flesk.

Hvor lenge skal jeg gå slik og ha mine oppturer og nedturer. Det kan gå rett opp og rett ned på en dag.

Jeg er utrolig sliten hele tiden. Har jobbet et år nå... og etter jobb og på fritid har jeg ikke ork til så mye mer. Kan sove veldig mye.. men prøver å la være for å ikke sove for mye. Jeg blir stresset om jeg skal noe.. og om jeg planlegger å gjøre noe.. så kan det ta mange timer for meg å forberede meg. Jeg kan helt ut ifra ingenting begynne å gråte når jeg er alene. Andre ganger kan jeg ha masse energi(ikke i perioder hvor jeg jobber).

Jeg har skrevet inn her før, uten å få svar fra noen som har det litt som meg eller noe forståelse i det hele tatt. Det kan da umulig være rett å ha det sånt?

Da skjønner isåfall ikke jeg hvordan mange klarer å takle hverdagen sin.

Hilsen meg

[løvinne71]

Jeg har egentlig ingen råd å gi deg. Men jeg fikk så vondt av deg da jeg leste innlegget ditt, at jeg i det minste vil gi deg litt støtte!

Jeg har heller aldri hatt slike problemer selv. Tvert imot er jeg en som må han kontroll på enhver situasjon, og hva jeg viser av følelser.

Derfor kan jeg dessverre ikke leve meg helt inn i probleme dine, men jeg kan svært godt fortå at du ikke har det lett!

Men jeg legger merke til at du virker veldig reflektert angående din egen situasjon, og du vet hva som er dine svake sider. Derfor tror jeg du har et godt utgangspunkt for å jobbe med deg selv.

Du er også fortsatt ganske ung, og er preget av negative opplevelser tidlig i livet.

Får håpe at du etterhvert får dette mere på avstand, og at du med alderen blir tryggere på deg selv, og takler motgang bedre.

Du er også heldig som har en kjæreste som støtter deg. Men gi ikke opp å få hjelp hos profesjonelle hvis du føler at du trenger det!

Ønsker deg alt godt, og håper du får det bedre etterhvert!

[AngelRose]

Jeg har egentlig ingen råd å gi deg. Men jeg fikk så vondt av deg da jeg leste innlegget ditt, at jeg i det minste vil gi deg litt støtte!

Jeg har heller aldri hatt slike problemer selv. Tvert imot er jeg en som må han kontroll på enhver situasjon, og hva jeg viser av følelser.

Derfor kan jeg dessverre ikke leve meg helt inn i probleme dine, men jeg kan svært godt fortå at du ikke har det lett!

Men jeg legger merke til at du virker veldig reflektert angående din egen situasjon, og du vet hva som er dine svake sider. Derfor tror jeg du har et godt utgangspunkt for å jobbe med deg selv.

Du er også fortsatt ganske ung, og er preget av negative opplevelser tidlig i livet.

Får håpe at du etterhvert får dette mere på avstand, og at du med alderen blir tryggere på deg selv, og takler motgang bedre.

Du er også heldig som har en kjæreste som støtter deg. Men gi ikke opp å få hjelp hos profesjonelle hvis du føler at du trenger det!

Ønsker deg alt godt, og håper du får det bedre etterhvert!

takk for tankene dine .

Du har nok litt rett i det du sier. Heldigvis.

Det er tre år i november at jeg flyttet fra min slemme x. Tok trekvart år med advokatgreier før jeg fikk han endelig "ut av livet"

om fredag.. dumpet dog inkassovarsel på lån han godkjente at skulle over på han i 2003. Nå to år etter får jeg vite at han ikke har gjort noe med det. Og jeg må gjennom advokatkjør og mulig i retten.. .

Hjalp lite når jeg var ganske dårlig fra før.

Meg