enormt sinne

[hatchepsut]

Jeg har lært å bli veldig glad i en mann, men problemet er hans sinne. Han kan eksplodere ved at jeg stiller et spørsmål,at jeg sender en sms med et spørsmål,og jeg forstår aldri hvor det kommer fra. det er sjelden jeg som er grunnen til raseriet, men noe som ligger bak og fordi han kjenner seg trygg i mitt nærvær, så slipper han det utover meg. dette sårer fryktelig og selvfølgelig sier han unnskyld senere og forklarer, men da er skaden allerede skjedd.Han har ikke det beste forhåldet til sin far og har siden han var i tennårene holdt følelser og skuffelser til seg selv. han har blitt veldig hard og tøff utenpå. Jeg vet aldri når et av utbruddene kommer, han slår aldri, men skriker og kan ødelegge ting. det går ofte fort over også. Jeg vil vite hvordan vi sammen kan løse dette problemet. Han er villig til å søke en terapaut, men jeg vil også vite hvordan jeg kan hjelpe han, forstå han og evt. løse problemet.Jeg ønsker ikke ett liv ,hvor jeg må gå på tærne og hele tiden passe på om jeg sier noe feil. jeg ser gjerne at du stiller litt spørsmål om hvordan han er, slik at du kan "se" hvordan han er og kanskje hjelpe oss. jeg er veldig glad i denne mannen og kunne tenke meg å leve livet med han, men dette problemet må løses for at jeg skal klare det mentalt. Håper du akn hjelpe meg på vei.

Takk på forhånd.

[Gjest tjohooo]

Lykke til...

Hvis han ikke skjønner at det der er hans problem, at det går utover deg, og han selv hittil ikke har gjort noe aktivt for å få hjelp for problemet sitt...så er det jo svært heldig for han at han har noen (deg) som er villig til å gjøre alt for å løse problemet for han, så han slipper å ta ansvar for seg selv.

Men hva er det med han som gjør at du er glad i han?

[Gjest vet hvordan du har det]

Tror det er ganske lurt å skaffe hjelp for dette. Sånn at dere begge kan lære hvordan sinnet hans takles best. Du kommer sikkert til å få høre om sånne sinnemestringskurs. Det kan kanskje være en god idè.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg skjønner deg! Det er fortvilende å ikke vite hva du kan si når og aldri vet hva som utløser et raserianfall...

Jeg lever selv i et sånn forhold, og etter 5år vet fortsatt ingen av oss hva som utløser samboers sinneutbrudd. Han har også et veldig dårlig forhold til faren sin, og har stengt følelser inne i mange år. Det var først etter at vi fikk barn at han begynte å vise følelser litt.

Lykke til, det er bra at han innser at hjelp kan være en god idè.

[Gjest tjohooo]

Tror det er ganske lurt å skaffe hjelp for dette. Sånn at dere begge kan lære hvordan sinnet hans takles best. Du kommer sikkert til å få høre om sånne sinnemestringskurs. Det kan kanskje være en god idè.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg skjønner deg! Det er fortvilende å ikke vite hva du kan si når og aldri vet hva som utløser et raserianfall...

Jeg lever selv i et sånn forhold, og etter 5år vet fortsatt ingen av oss hva som utløser samboers sinneutbrudd. Han har også et veldig dårlig forhold til faren sin, og har stengt følelser inne i mange år. Det var først etter at vi fikk barn at han begynte å vise følelser litt.

Lykke til, det er bra at han innser at hjelp kan være en god idè.

Kanskje han blir sint for at du holder ut med han når han oppfører seg dårlig?

[hatchepsut]

Tror det er ganske lurt å skaffe hjelp for dette. Sånn at dere begge kan lære hvordan sinnet hans takles best. Du kommer sikkert til å få høre om sånne sinnemestringskurs. Det kan kanskje være en god idè.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg skjønner deg! Det er fortvilende å ikke vite hva du kan si når og aldri vet hva som utløser et raserianfall...

Jeg lever selv i et sånn forhold, og etter 5år vet fortsatt ingen av oss hva som utløser samboers sinneutbrudd. Han har også et veldig dårlig forhold til faren sin, og har stengt følelser inne i mange år. Det var først etter at vi fikk barn at han begynte å vise følelser litt.

Lykke til, det er bra at han innser at hjelp kan være en god idè.

hei, takk for svar. hvordan har du det med degselv etter 5 år. Jeg vil ikke være den som slutter å eksistere selv og bare leve for han. Jeg vil ikke leve ett liv hvor jeg er nødt til å gå på tåspissene hele tiden og passe på hva jeg sier, hvordan jeg sier det, eller være redd for at jeg gjør noe galt og får utskjellelse etter noter i stedet for at man sitter ned å snakker åpent om det som skjedde som to voksne. jeg har aldri hevet stemmen til han, selv om jeg skulle ønske jeg hadde gjort det tilbake kanskje for å se om det får satt han ut. Han skal søke hjelp, men for øyeblikket er han i ett annet land og vi kan ikke være sammen om det annet enn at vi mailer. Hva gjør du for å takle hverdagen, hva gjør du når han blir sint, hvordan føler du deg, når han raser som ett uvær,hvordan klarer du å være du ???