Å VILLE bli bedre

[marlenexxx27]

Er det ikke rart hvordan folk uttrykker at de så gjerne vil bli kvitt sine plager, men så når de får noe konkret å gjøre med det, så er det som at det liksom ikke var så viktig likevel?

Ei jeg kjenner dreiv og klagde på vondt i magen. Drikk koffeinfri kaffe, sa legen. Hun gjorde det, og ble bra i magen. Men så, av en eller annen grunn begynte hun å drikke koffeinkaffe igjen, og nå slår magen seg vrang. Man skulle tro hun var helt tilbakestående, men det er liksom ikke intelligensen det er noe galt med.

Og hva med meg selv da. Jeg kan gjøre noe skikkelig teit som virkelig ødelegger for meg selv. Så angrer jeg og tenker at NESTE GANG skal jeg være mer bevisst, jeg skal gjøre det annerledes. Men, neste gang samme situasjon oppstår, gjør jeg AKKURAT DET SAMME!! Det er som å stå å se på ei kokeplate som gløder, og så tenke "jeg må ikke komme borti den", for så i neste øyeblikk presse ansiktet mot kokeplata av full kraft! Skjønner?

Altså, folk som generelt sett klager på ett eller annet problem de har. De ser ut til å ha det skikkelig fælt, man får en følelse av at det er snakk om liv eller død, at problemet MÅ MÅ MÅ fjernes. Men når de får tips om hva de må gjøre for at ting skal blir bedre, så... nei, ingen ting skjer.

Det er som en slags gjentakelsestvang, man rævkjører prosjektene sine gang på gang...

Er ikke det rart? Hvorfor er det sånn, tror dere?

[Yoto]

Godt poeng du har..

Jeg har vel i utgangspunktet vært rimelig klar over mine tildels store problemer i en årrekke, men har liksom ikke turt å innrømme disse ovenfor meg selv. Jeg vet at jeg ikke bør drikke alkohol, for da får jeg et helvete dagen derpå. Spesielt hvis jeg drikker sprit. MEN...Dette gjør jeg gang på gang, helg etter helg , og våkner opp like jævlig nærvevrak på søndagen. Men jeg har det jo så bra i alkorus. Klarer ikke være foruten.. Dette veier nok opp for vansklighetene som dukker opp dagen derpå. "Fyllenærver har vel alle", tenker sikkert noen, og ja de fleste har vel det. Men mine er helt jævlige. En søndag våknet jeg og så for meg verden ovenifra. Jeg fant ikke en god grunn til at vi er plassert på jorda. Skummelt å ikke ha andre mål med livet enn å jobbe, jobbe, jobbe og så dø. Var ikke suicidal da, heller ikke deppa, men hadde en tommhetsfølelse inne i meg som var helt ubeskrivelig. Kjente ingen, selv ikke mine egne foreldre og venner.. Helt sinnsykt..

[cathlin]

Jeg syns gjentakelsetvang hørtes ut som en dårlig unnskyldning:)

[dog1365380703]

Du har rett i mye av det du sier. Men jeg tror i mange tilfeller folk har mer behov for oppmerksomhet enn hjelp.

Når det gjelder å gjenta dumme ting så er jo hele menneskeheten temmelig apatiske. Og historiene gjentar seg gang på gang.

Vi godtar ALT og lar noen trege overbetalte idioter bestemme for oss.

Samme gjorde vi 65 år siden. Da måtte regjeringen "tenke og diskutere" istede for å la det militære få klarsignal om å gå til motangrep.

Så mens de ventet på regjeringens beslutning, seilte fienden fritt inn i våre fjorder og tok landet.

Om idiotiske ting som det eller lignende kan skje igjen? Selvfølgelig. Det har man allerede fått bevist gang på gang. Folk DØR i helsekø mens regjeringen må "tenke og diskutere"

Så når de endelig har gjort det, bruker de fem ganger så mye tid til å krangle om HVEM og hvilket parti som "ordnet opp"

At vi som mennesker liker å utfordre skjebne er nå bare slik...Der har vi mye å lære av dyrene. De gjør bare det nødvendige.

Om vi lærer det som virkelig er VIKTIG å lære. Nei...vi bare står og ser på hvordan verden vil gå i vasken.

Så bli ikke overasket om du kjenner en som drikker koffein selv om det ødelegger magen. Det finnes mye mer idiotiske ting her i verden.

[mariex]

Dette tror jeg er et vanskeligere problem enn

vi som har psykiske plager (og somatiske) er klar over.

Vi er jo

alle forskjellige.Noen ønsker sympati og medfølelse,og da er det lett for at det blir oppfattett som syting.Og mange gidder ikke å høre det samme "maset" til slutt, og trekker seg unna.

Jeg tror også at kan bli vanskelig å gi slipp på sykdomen(særlig hvis man har hatt den lenge) for det er blitt en måte å leve på som er "trygg",og klarer med

kontroll og div. medisiner å "takle"

.

Noen psykologer har spurt meg om hvorfor jeg "velger"å være deprimert,noe som jeg både ble såret og forbanna for.Men etter å ha levd med denne sykdommen så lenge, må jeg spørre meg selv om jeg er redd for å slippe den fra meg.

Det blir som å miste min identitet, og starte på ny frisk.(bokstavelig talt)

Har mange ganger både tenkt og sagt at jeg skulle gitt alt for å slippe å ha depresjoner.

Så i mitt tilfelle er nok det å tørre og forandre på tankegang, ta nye valg og slippe kontrollen det viktikste.

Kan ikke regne med å slippe depresjoner, men det kan kanskje være en måte å takle dem bedre når det står på som værst.

mvh

[marlenexxx27]

Jeg syns gjentakelsetvang hørtes ut som en dårlig unnskyldning:)

Dårlig unnskyldning for hva? Får du inntrykk av at jeg forsøker å UNNSKYLDE noe i det innlegget?

[marlenexxx27]

Dette tror jeg er et vanskeligere problem enn

vi som har psykiske plager (og somatiske) er klar over.

Vi er jo

alle forskjellige.Noen ønsker sympati og medfølelse,og da er det lett for at det blir oppfattett som syting.Og mange gidder ikke å høre det samme "maset" til slutt, og trekker seg unna.

Jeg tror også at kan bli vanskelig å gi slipp på sykdomen(særlig hvis man har hatt den lenge) for det er blitt en måte å leve på som er "trygg",og klarer med

kontroll og div. medisiner å "takle"

.

Noen psykologer har spurt meg om hvorfor jeg "velger"å være deprimert,noe som jeg både ble såret og forbanna for.Men etter å ha levd med denne sykdommen så lenge, må jeg spørre meg selv om jeg er redd for å slippe den fra meg.

Det blir som å miste min identitet, og starte på ny frisk.(bokstavelig talt)

Har mange ganger både tenkt og sagt at jeg skulle gitt alt for å slippe å ha depresjoner.

Så i mitt tilfelle er nok det å tørre og forandre på tankegang, ta nye valg og slippe kontrollen det viktikste.

Kan ikke regne med å slippe depresjoner, men det kan kanskje være en måte å takle dem bedre når det står på som værst.

mvh

Du må være ei tøff dame som klarer/tør å se disse tingene i deg selv, og være ærlig om det. Det du sier høres rimelig ut. Å forandre seg er virkelig myyye vanskeligerer enn mange tror!

[marlenexxx27]

Godt poeng du har..

Jeg har vel i utgangspunktet vært rimelig klar over mine tildels store problemer i en årrekke, men har liksom ikke turt å innrømme disse ovenfor meg selv. Jeg vet at jeg ikke bør drikke alkohol, for da får jeg et helvete dagen derpå. Spesielt hvis jeg drikker sprit. MEN...Dette gjør jeg gang på gang, helg etter helg , og våkner opp like jævlig nærvevrak på søndagen. Men jeg har det jo så bra i alkorus. Klarer ikke være foruten.. Dette veier nok opp for vansklighetene som dukker opp dagen derpå. "Fyllenærver har vel alle", tenker sikkert noen, og ja de fleste har vel det. Men mine er helt jævlige. En søndag våknet jeg og så for meg verden ovenifra. Jeg fant ikke en god grunn til at vi er plassert på jorda. Skummelt å ikke ha andre mål med livet enn å jobbe, jobbe, jobbe og så dø. Var ikke suicidal da, heller ikke deppa, men hadde en tommhetsfølelse inne i meg som var helt ubeskrivelig. Kjente ingen, selv ikke mine egne foreldre og venner.. Helt sinnsykt..

JA IKKE SANT?!

Jeg gjør også det, drikker meg full, gjør rare ting, får fyllanerver. Hindrer deg meg i å drikke? Nope! Jeg bare durer i vei som en anna forhåndsinnstilt Duracell-kanin!

Mystiske greier!

[cathlin]

Dårlig unnskyldning for hva? Får du inntrykk av at jeg forsøker å UNNSKYLDE noe i det innlegget?

Jeg mente at, -å si man lider av gjentakelsetvang, er en (dårlig) unnskyldning å gjemme seg bak, når det er snakk om å forandre seg. Eks. jeg kan ikke slutte å røyke fordi jeg lider av gjentakelsetvang! -Da har jeg jo satt en begrensning for meg selv som kjører over personlig styrke, ressurser, vilje.

Ellers syns jeg det var et bra innlegg som jeg kjente meg igjen i. Det tar tid og er frustrerende å forandre seg, syns i alle fall jeg. Særlig når man er der at man begynner å se seg selv utenfra og bli bevisst.