Hei!!

[Gjest Vannliljen]

Har skippa skolen idag, orket ikke stå opp. Er så slapp om dagene for jeg får ikke til å spise. Føler at jeg legger på meg bare jeg spiser en frukt, selv om jeg skjønner at det bare er tull da. Men det føles sånn allikevel! Jeg har ingen planer om å begynne å spise igjen før jeg er blitt skikkelig tynn, jeg blir ikke lykkelig før jeg er det!! Alle sier at dette er feil, men jeg innbilder meg det allikevel ? Jeg er mye gladere når jeg spiser lite enn når jeg har spist litt mer. Da har jeg bare dårlig samvittighet og føler meg stygg, feit og mislykket,, Jeg føler liksom at man har mer "kontroll" når man klarer å spise lite og være tynn enn når man veier litt mer.. At man har mer viljestyrke.. Sånn tenker jeg om folk jeg ser som er tynne, at de må være bra sterke. Men dette er kanskje feil, for det har vel med forbrenning og sånt å gjøre også! Og jeg synes faktisk at det er fint med folk som er litt kraftige også, jeg. Dere hadde vel ikke ventet å høre det fra meg, Men jeg synes det i tillegg til det jeg nettopp har skrevet selv om det sikkert høres ut som to helt forskjellige ting..!! Beundrer de som godtar at de er litt kraftige og hever seg over de såkalte skjønnhetsidealene som er idag! Men selv klarer jeg ikke det for jeg er for mye påvirket. Jeg synes ikke de såkalte skjønnhetsidealene er noe spesielt tynne, enda alle andre hele tiden klager over det. Jeg er hjernevasket til å tro at sånn som de er er det "normale"... Det verste er at jeg synes hun jenta på Brennpunkt f.eks. var passe...enda jeg VET at hun egentlig var alt, alt for tynn. Har kjempedårlig samvittighet for at jeg synes slike ting!! Hufz!!

Koz -

[blesha]

Kjære Vannliljen!

Jeg vil bare gi deg en klem jeg, kan hende det hjelper?

*Sender en stor klem*

[Nedia]

Kjære lille Vannliljen min!

Kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver! Både godt og vondt å lese det du skriver.... Og jeg har også så jævlig driiiiiit dårlig samvittighet for at jeg ikke syntes hun på Brennpunkt var så veldig tynn, enda jeg _vet_ hun var det. Sitter ofte og tenker at jeg skulle ønske jeg kunne få se ut som henne, eller enda tynnere. Føler meg ussel og ekkel!

Jo mindre jeg spiser, jo mer smiler livet til meg. Men så raser alt sammen.... som nå. Uansett hva jeg spiser så får jeg noia. Før så klarte jeg i hvert fall å stappe i meg frukter og yoghurt uten de største samvittighetskvalene... Men nå er alt bare tull, drikker jeg vann så blir det også feil. Har mista kontrollen over livet mitt og maten. JA, JEG VET DET.... Har heldigvis klart å si litt om det til behandleren min. Håper bare hun ikke gir meg opp, for jeg vil ikke bli aleina.....

Får du noe hjelp?

Tenker på deg, lille venn.

stoooooooooor klem i fra ho Nedia

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

Denne type innlegg er uønsket!!

[Gjest Sinna!]

Denne type innlegg er uønsket!!

Jorunn Sundgot-Borgen, eller hvem du er!

HVA ER DET MED DEG??

SKJØNNER DU IKKE AT JENTA TRENGER HJELP, OG IKKE EN USSEL KOMMENTAR SOM

"Denne type innlegg er uønsket".

Trodde dere var her for å helpe, men har jeg kanskje misforstått?

Nei spør du meg så burde du ikke hatt lov til å svare på innleggene her!!

[petrine]

Denne type innlegg er uønsket!!

Jeg har lyst til å si at denne type kommentarer fra fagpersoner er uønsket...

Jeg synes faktisk at Vannliljen i dette innlegget forsøker på en ærlig måte å beskrive de følelser hun har for tiden. Hun gir uttrykk for tanker som viser hvor destruktiv og irrasjonell man ofte kan bli når man har en spiseforstyrrelse - men jeg kan ikke se at hun gjør det på noen måte som ikke er akseptabel.

Hvis dere som fagpersoner ikke ønsker innlegg av den typen hun har skrevet, så må dere i det minste gi henne og andre en tydelig veiledning og forklaring i forhold til hva slags innlegg dere egentlig ønsker.

Til slutt vil jeg si at jeg av og til synes at dere i for stor grad premierer "være flink" innlegg. På den måten kan dette forumet ende opp som et sted hvor enkelte blir flinke med ord som kanskje ikke betyr så mye for dem - annet enn at de vil utløse rosende bemerkninger fra fagpersonene. Det synes jeg er synd - da det de fleste trenger er å jobbe med å være sette ord på sine følelser på en ærlig, direkte og gjerne nøktern måte.