Var det slik det var....

[ulva]

...å være meg! Bor nå helt alene, uten mann og barn, og forsøker å overbevise meg selv og alle andre at det går så bra. Men det gjør det ikke. Jeg gråter og gråter og savner minstemann. Litt kjærlighetssorg har jeg også - iallefall sørger jeg over tapet av familien jeg hadde. Jeg mistet ikke bare mannen min og sønnen min, men svigerforeldrene mine og onkelen til sønnen min også. De har vært gode støttepersoner, men nå har vi ingen kontakt.

Jeg er jo ikke alene. Jeg har gode venner. Men dagene blir lange i disse ferietider - og jeg har jo heller ingen jobb, ingenting meningsfylt å fylle dagene med. Jeg sitter alene i leiligheten og fyller ut trygdepapirer jeg knapt forstår noe av.

Medisiner har jeg jo klart å slutte med - nesten iallefall. Bruker bare litt Risperdal og Rivotril. Men lykkelig? Nei. Hvor lang tid tar det å komme over tapet av et helt liv?

[frosken]

Det tar lang tid å komme over tap, ulva... Vet ikke hvilke planer du har nå for hverdagene fremover, men det må være trist for dere alle at belastningen ble for store til at dere klarte å fortsette som en familie.

Er det umulig å opprettholde kontakten med svigerforeldre og svoger? Har du spurt om du kan komme på besøk som tidligere?

Håper du finner noe som gir mening i hverdagen.