overgrep, et liv i skyld og en utslitt venninne

[Fransisca]

Kjaere psykiater og andre leserer,

for tre uker siden ble jeg kjent med ei jente, 26 aar gammel, utadvendt, vennlig og alltid med en god kommentar til omgivelsene rundt seg. Vi er i samme studiegruppe og nesten samtlige medelever virker "betatt" av hennes humor og lune vesen. Det ingen visste var alt hun slet med. I over en maaned naa har hun ikke sovet mer enn to-tre timer pr. natt, ute av stand til aa la tankene falle til ro. Etter aa ha kjent henne i to dager, fortalte hun om farens overgrep mot henne som barn. Dette var en enrom tillitserklaering fra hennes side, opplysninger hun vanligvis ikke ville ha gjort kjent til noen, uansett intimt vennskap. Jeg vet ikke aarsaken til at hun valgte aa aapne seg til meg, sannsynligvis var hun saa uttappet over aa baere dette alene at hun ikke saa noe aa tape ved aa fortelle det dersom det lettet byrden. Vi har hatt et veldig intenst vennskap etter dette, knyttet sammen gjennom en vond hemmelighet. Vi snakket mye om det de foerste dagene, jeg var naturlig nok baade sjokkert og sterkt indignert, rasende over at en forelder kan begaa noe slikt mot sitt eget barn. Jeg var ogsaa opptatt av skyldspersmaalet. Visste fra tidligere erfaringer at det kanskje er det verste et misbrukt barn sliter med i ettertid: "er jeg selv skyld i det?" "Provoserte jeg det frem?"

Dette er spesielt aktuelt i hennes tilfelle, ettersom overgrepene varet til inn i tenaarene. Som sagt er hun naa 26 og har paa ulike vis klart aa tvinge vekk tankene og de vonde minnene ved hjelp av ulike teknikker. Vanligvis ved aa bygge opp et sterkt nettverk rundt seg, og staalsette seg mot alle personlige spersmaal. Og ikke minst humor. Fins ikke den ting hun ikke spoeker om. Men selvironi har bare en overflatisk virkning. Hun forteller at hun har hatt perioder paa noen uker to-tre ganger i aaret siden hun var 17-18, der hun ikke faar sove pga. svaert realistiske minner om en far som forgrep seg mot henne natt etter natt.

Naa bor hun i et annet land enn foreldrene, men da hun var hjemme i juleferien, utleoste det paa nytt en vond sirkel. Men minimal soevn, travel timeplan (vi er begge studenter ved universitet), stor sosial kontaktflate (tidvis krevende,naar alt man vil er aa lukke seg inn og slippe aa opprettholde fasaden som gruppens klovn) og flashbacks som dukker opp flere ganger for dagen, er hun naa paa mange maater helt utkjoert. Likevel er det bare jeg som kjenner historien, og kanskje dermed legger merke til de tunge tanker bak moerke oeyne.

Jeg kjenner meg saa uendelig liten i denne situasjonen. Hvilke raad er de rette? Jeg er sint, forbanna! Paa en far som har oedelagt et menneske gjennom et kvartals liv.

Som tenaaring hadde hun en affaere med en eldre laererinne. Etter utifra det hun forteller var dette ikke snakk om overgrep, men fascinasjon fra begge sider. Hun var 16, laererinnen 34. Dette var en av mange episoder, som gjorde at hun ble utvist fra skolen. Hun ble henvist til psykologer, spesialgrupper. Hun var et typisk problembarn, stor i kjeften, ukonsentrert, hoeyroestet og full av liv, men til feil tid. Laererene elsket eller hatet henne. Kommentarene gjorde ihvertfall ikke timene kjedelige, hverken for laerer eller lattermilde medelever. Etterhvert som kjaerlighetslivet utviklet seg, gjorde det seg aapenbart at det var jenter hun falt for. Jeg vet ikke om dette er en typisk reaksjon etter overgrep, men paa det seksuelle plan er det jo klart at som lesbisk unngaar man "direkte gjenopplevelse" av overgrepet, ved aa rette seg mot det samme kjoenn.

hun har hatt flere forhold, intense, lange, kortvarige, kontorversielle. og med opp og ned turer har hun kommet seg saa langt.

Forskjellen naa er at hun totalt har mistet troen paa seg selv. Og nattesoevnen har uteblitt lengre enn noensinne. Psykolog er oppsoekt, etter langtrukken overtalelse, men det virker ikke til aa ha hjulpet. Dessuten tro jeg hun foeler at hun, etter en hel pubertet med psykologisk raadgivning, paa en maate "gjennomskuer" psykologen. Hun vet hvilke spoersmaal som kommer til aa bli stilt. Hun vet hvilke svar som foerer til hvilke raad. Hva som er taktisk eller ikke, uansett aerlighetsgrad. Dette har hun gjort foer, og jeg foeler nesten at den mentale barrieren heller vokser enn brytes ned for hvert besoek. Hun kommer i forsvarsposisjon og klarer ikke aa snakke om kjernen til problemet.

Til meg er det vel annerledes, jeg har verken motivene eller kapasiteten til en psykolog, og virker mindre "truende". Men jeg mangler oversikten, erfaringen, raadene.

Stiller mange spersmaal og faar mange svar. Prover aa vise all den omsorg jeg oppriktig foeler for henne.

Men mot selvmordstanker har jeg lite aa stille opp med. Der kjenner jeg grensa gaar. Da hun nevnte selvmord som en loesning paa problemet, ble jeg sint. rasende. Sa at det ikke engang var et alternativ, et ikke-tema.

Vet ikke om det var den beste reaksjonen. Redd for at hun naa heller vil la vaere aa fortelle meg noe i den retningen dersom det skulle bli aktuelt for henne.

Hun prater med foreldrene flere ganger i uka. Moren vet hva som har skjedd, men virker til aa ha forsonet seg med tanken (utrolig!), tilgitt ektemannen og begravet hele saken. Faren nevner, selvsagt, aldri overgrepet med et ord. Han er universitetslektor, hoeyt ansett i lokalsamfunnet. Ingen riper i lakken. De vet hun har det kjipt for tiden, med lite soevn og labert humoer, men de unngaar taktisk nok aa spoerre det essensielle HVORFOR. de vet jo, selvsagt vet de.

Min kjaere venninnne virker til aa vaere oppriktig glad i begge, og hun unnskylder dem saa langt det gaar. Jeg vil aller helst faa dem konfrontert med hele saken, at hun skal si dem sannheten, de vonde tankene gjennom alle aarene. skrike det om saa noedvendig. jeg vil banke det inn til baade mor og far at hva de har "tillatt" er utilgivelig og grusomt. Men jeg vet ikke om dette er riktig aa oppmuntre til. hva blir konsekvensen. hva om hun mister all kontakt. respons som tyder paa anger vil hun nok ikke moete uansett..

Jeg synes det er forferdelig vanskelig aa skulle veilede i en slik situasjon. Er bare et menneske, og de mange lange timene med prat til langt utpaa morgenen begynner aa ta paa. jeg trenger ogsaa soevn, energi til aa opprettholde studiene (som er ganske krevendefor tident). Samtidig er jeg villig til aa ofre det meste for aa paa noen som helst maate gjoere hennes lidelse mindre. hun fortjener aa faa tilbake et liv. Med verdighet og selvrespekt.

det er ikke mange aa vende seg til. hun vil selvsagt at det skal forbli en sak mellom oss to. psykologene hun har gaatt til her, etter naermest tvang fra min side, har hjupet heller lite.

Jeg har tro paa at venner kan gjoere vel saa mye som en akademiker vel bevanderet i teorier og teser. Likevel, jeg mangler fartstiden, er 20 aar og mangler svar. Alt jeg har er et vennskap aa tilby. aapenhet, et lyttende oere. vitser naar vaeret blir for graatt.

raad, kommentarer vil bli motatt mer enn hjertelig.

takk for at du tok deg tid til aa lese dette.

*fransisca*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har truffet en ressurssterk jente med borderlineproblematikk. Fasinasjonen hun skaper og det brått oppståtte, intense venskapet er typisk. Prøv å bremse litt på intensiteten og nærheten, ellers havner det ut i det motsatte før dere vet ordet av det.

Borderlinere er preget av svart/hvitt, alt eller ingenting også i forhold til andre.

Ironisk nok skal også terapien være enten eller. Enten 3-5 års regelmessig psykoterapi hos samme terapeut eller kortvarig kriseintervensjon for å bringe vedkommende til det funksjonsnivå hun hadde før krise.

Det første synes urealistisk i den nåværende situasjonen som utenlandsstudent. Derfor må en satse på den korte varianten. Sovemedisin i 14 dager for å gjenopprette døgnrytme og studiefunksjon. Legge lokk på fortiden og prøve å leve mest mulig i nuet.

De lange netter med psykologisk prat om overgrep og fornedrelse er skadelig og bør stoppes.

[dussa]

Du har truffet en ressurssterk jente med borderlineproblematikk. Fasinasjonen hun skaper og det brått oppståtte, intense venskapet er typisk. Prøv å bremse litt på intensiteten og nærheten, ellers havner det ut i det motsatte før dere vet ordet av det.

Borderlinere er preget av svart/hvitt, alt eller ingenting også i forhold til andre.

Ironisk nok skal også terapien være enten eller. Enten 3-5 års regelmessig psykoterapi hos samme terapeut eller kortvarig kriseintervensjon for å bringe vedkommende til det funksjonsnivå hun hadde før krise.

Det første synes urealistisk i den nåværende situasjonen som utenlandsstudent. Derfor må en satse på den korte varianten. Sovemedisin i 14 dager for å gjenopprette døgnrytme og studiefunksjon. Legge lokk på fortiden og prøve å leve mest mulig i nuet.

De lange netter med psykologisk prat om overgrep og fornedrelse er skadelig og bør stoppes.

Æ kan ikke skjønne hvorfor hun skal legge lokk på det hele??? Etter det æ har forstått så er det bare sunt å prate om følelsan sine me noen man stoler på....

Er du ikke redd for at dette vil ødelegge den stakkars jenta som tross alt allerede har problemer??? Jeg ble tidligere sendt til psykolog for at de mente at jeg hadde lagt lokk på mine følelser for lenge å mente at jeg led av psykosomatiske plager på grunn av dette.... Så derfor kan jeg ikke se en grunn til at det skal være sunt å legge lokk på noe som dette!

Selvfølgelig så skal jeg ikke si at de profesjonelle ikke kan ha rett, men som ei jente som går igjennom det samme som denne jenta, så kan jeg ikke se at det ville være sundt for meg å legge lokk på det hele....

Det ville jo bare ete meg opp fra innsiden, og jeg tror ikke det bare ville ødelegge meg, men også mine venner som ser på dette.... Kan du være så snill å gi meg en forklaring på hvorfor det ikke er sundt å prate om sine problemer, med venner, uansett hvor lenge de har vært mine venner????

Håper virkelig du vil svare meg på dette!

Vennlig hilsen ei som selv har opplevd overgrep i over 15år!

[Fransisca]

Du har truffet en ressurssterk jente med borderlineproblematikk. Fasinasjonen hun skaper og det brått oppståtte, intense venskapet er typisk. Prøv å bremse litt på intensiteten og nærheten, ellers havner det ut i det motsatte før dere vet ordet av det.

Borderlinere er preget av svart/hvitt, alt eller ingenting også i forhold til andre.

Ironisk nok skal også terapien være enten eller. Enten 3-5 års regelmessig psykoterapi hos samme terapeut eller kortvarig kriseintervensjon for å bringe vedkommende til det funksjonsnivå hun hadde før krise.

Det første synes urealistisk i den nåværende situasjonen som utenlandsstudent. Derfor må en satse på den korte varianten. Sovemedisin i 14 dager for å gjenopprette døgnrytme og studiefunksjon. Legge lokk på fortiden og prøve å leve mest mulig i nuet.

De lange netter med psykologisk prat om overgrep og fornedrelse er skadelig og bør stoppes.

Du raader til aa kutte ned paa" intensiteten" i vennskapet vaart, men er det ikke akkurat naa hun trenger meg?

Tidligere denne uken foelte jeg at hun kanskje begynte aa bli "avhengig" av meg, og tenkte for hennes del, at det muligens var gunstig aa sakke ned litt. Snakkes, moetes mindre. Selv om jeg ikke akkurat var paa overskuddssiden av energinivaa, foelte jeg likevel at tid til henne, som med mine andre venner, var det siste jeg ville kutte ned paa. Og med vissheten om at hun naa er inne i en spesielt vanskelig periode (opphopning av vonde tanker, soevnloeshet, mangel paa apetitt..) foeler jeg at dette er det som staar oeverst paa prioroteringlisten. Men som sagt, jeg ymtet likevel frempaa om at vi kanskje skulle ta litt flere "pusterom." Reaksjonen var ikke den beste. Hun ble ikke sint, men proevde heller aa se det fra min side. Men jeg saa fortvilelsen i oeynene, saaret, lei. Vet hun tok det veldig tungt. Foelte vel ogsaa at hun hadde "overbelastet" meg med sine problemer. Noe som ikke er tilfellet.. Det er klart at det gaar inn paa meg naar en naer venninne sliter, og det provoserer frem sterke foelelser naar jeg hoerer om overgrep som dette. Likevel, i og med at jeg setter saa stor pris paa henne som person, og det ikke er snakk om "enveistilfoerelse" i vennskapet ( dvs. hun har tilfoert mitt liv MYE positivt. Det er overhodet ikke snakk om noen "ofrelse" fra min side) , saa tar det meg ingenting aa vaere der for henne naar hun trenger det.

Og med tanke paa desperasjonen jeg saa i henne da jeg nevnte stoerre avstand, ..vel jeg tror ikke det hadde kommet godt ut av det.

Du skriver at de lange natte-samtaler boer stoppes. Jeg kan se poenget. Men likevel, er det ikke nettopp om natten at man vaager aa slippe tankene ut, i ly av moerket. Det er ikke snakk om "indulgence" i problemene og bare triste historier. Faktisk er det lenge siden jeg har ledd saa hjertelig og frekvent som etter at jeg traff henne.

Som "dussa" var inne paa, aa legge lokk over alt har vel stor risk for aa resultere i opphopning, eksplosjon en vakker dag..

Vi er fra ulike land innen europa, men studerer naa i England hvor ingen av oss er foedt eller oppvokst. Jeg har begynt aa miste troen paa opplegget de har her, og det var foerst og fremst derfor jeg henvendte meg til denne ressursen paa internett.

Etter fire uker nesten uten soevn gikk hun til sykepleier som tilraadet sovemedisin. (det ville ihvertfall ha leost ett av problemene), men foer den kunne bli utskrevet maate hun snakke med lege. Legen henviste til psykolog istedenfor sovemedisin. Etter aa ha tatt steget aa gaa til psykolog, ble hun henvist tilbake til legen, med beskjed om at det var sovemedisin hun trengte. Mye rot, ulike personer inne i bildet. Tror hun foeler seg trampet paa. Og jeg var veldig fortvilet over at det ikke fungerte med psykologen. Mulig at hun staalsatte seg og at det dermed var vanskelig aa naa inn. Samtidig vet jeg at hun virkelig vil komme seg videre i livet og at naar hun foerst gikk med paa gaa til psykolog, saa var det et veloverveiet, reflektert valg.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen. Kanskje ble jeg litt nervoes for aa ha gjort det hele verre, ved aa vaere tiolgjengelig "24/7", spurt henne, faatt henne til aa appne opp. Ble betenkt da jeg leste raadet fra NHD.

Vil uansett takke alle dere som har kommet med respons.