Gir opp

[Gjest Magna]

Nå orker jeg ikke mer. Jeg kommer til kort i arbeidslivet. Jeg greier det ikke. Hva skal jeg gjøre?

Jeg som har kjempet så lenge i så mange år må gi tapt. Jeg kommer til kort pga. konsentrasjonsvansker, angst og psyken. Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke mer å gi! Jeg gir opp.

[Gjest Lotus]

Kjære Magna

Så trist at du føler at du må gi opp. Vet ikke hvordan jeg kan gi deg optimismen og pågangsmotet tilbake. Jeg håper oppgittheten din er midlertidig.

Lykke til! Klem fra

[Gjest Magna]

Kjære Magna

Så trist at du føler at du må gi opp. Vet ikke hvordan jeg kan gi deg optimismen og pågangsmotet tilbake. Jeg håper oppgittheten din er midlertidig.

Lykke til! Klem fra

Den er nok ikke det, Lotus. Takk, for svar forresten. Det er mer å se begrensningene. Jeg har vært flink nok til å se muligheter, men ikke begrensninger.

Orker ikke mer, fordi jeg har denne fordømte psyken som ikke gir meg de mulighetene som de jeg sammenligner meg med.

Jeg må stelle med blomster f.eks. Yrket mitt er for baskt. Jeg kommer til kort.

[søkende]

Jeg har en egenskap at jeg ikke gir opp. Det finnes alltids en løsning. Nå synes jeg at arbeidslivsproblemene mine også har løst seg. Det er heller ingen katastrofe lenger om jeg ikke fungerer. Jeg kan alltids brukes til noe )

Måtte bare minne deg på det!*S*

Hyff, skjønner at du har møtt "veggen" av en eller annen grunn. Lurer på hva som skjedde?

Du bør kanskje revurdere yrke? Hvis du jobber innen psykiatri eller no' kan det være fryktelig vanskelig, selv om man selv har både kompetanse og erfaring som holder.

Ikke fleip med blomster! Tror det kan være et nydelig yrke å ha....hvis du heter blomster-Finn,da!*S*

Du må få lov å revurdere valg, men kall det heller DET enn å si at du gir opp. Det tror jeg nemlig ingenting på!!

God klem

[Gjest Lotus]

Den er nok ikke det, Lotus. Takk, for svar forresten. Det er mer å se begrensningene. Jeg har vært flink nok til å se muligheter, men ikke begrensninger.

Orker ikke mer, fordi jeg har denne fordømte psyken som ikke gir meg de mulighetene som de jeg sammenligner meg med.

Jeg må stelle med blomster f.eks. Yrket mitt er for baskt. Jeg kommer til kort.

Synd det ikke er midlertidig. Du får trøste deg med at det er like viktig å innse sine begrensninger som å se mulighetene. Og når du tidligere har vært flink til å se mulighetene, klarer du sikkert, i hvert fall etter hvert, å se nye, og ikke minst realistiske, muligheter andre steder.

Lykke til! Klem fra

[Gjest Lotus]

Jeg har en egenskap at jeg ikke gir opp. Det finnes alltids en løsning. Nå synes jeg at arbeidslivsproblemene mine også har løst seg. Det er heller ingen katastrofe lenger om jeg ikke fungerer. Jeg kan alltids brukes til noe )

Måtte bare minne deg på det!*S*

Hyff, skjønner at du har møtt "veggen" av en eller annen grunn. Lurer på hva som skjedde?

Du bør kanskje revurdere yrke? Hvis du jobber innen psykiatri eller no' kan det være fryktelig vanskelig, selv om man selv har både kompetanse og erfaring som holder.

Ikke fleip med blomster! Tror det kan være et nydelig yrke å ha....hvis du heter blomster-Finn,da!*S*

Du må få lov å revurdere valg, men kall det heller DET enn å si at du gir opp. Det tror jeg nemlig ingenting på!!

God klem

Enig. Det er MYE bedre å revurdere valg enn å gi opp. Det skal jeg huske.

[mally]

Den er nok ikke det, Lotus. Takk, for svar forresten. Det er mer å se begrensningene. Jeg har vært flink nok til å se muligheter, men ikke begrensninger.

Orker ikke mer, fordi jeg har denne fordømte psyken som ikke gir meg de mulighetene som de jeg sammenligner meg med.

Jeg må stelle med blomster f.eks. Yrket mitt er for baskt. Jeg kommer til kort.

Hei Magna.

Helt ubegripelig å lese at du kan skrive at du gir opp. Du som har alle muligheter, styrke, pågangsmot, vilje, mange venner, utdannelse og ellers et velordna liv. Nei, du klarer sikkert å komme gjennom denne nedturen. Det håper vi som har kjennskap til dine kvaliteter som medmenneske gjennom dette fora. God bedring.

Hilsen Mally

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For et par dager siden fortalte du til vår glede at det gikk bedre.

Kanskje det ser lysere ut allerede i morgen?

Du har hentet deg inn igjen før, og vil greie det denne gangen også :-)

[Gjest Magna]

For et par dager siden fortalte du til vår glede at det gikk bedre.

Kanskje det ser lysere ut allerede i morgen?

Du har hentet deg inn igjen før, og vil greie det denne gangen også :-)

Ja, slik er det.

Men det kommer av at jeg ikke skjønner verden rundt meg.

Jeg må finne et yrke der jeg ikke er behandler selv. Jeg skjønner ikke andre folks signaler og må nok se det i øynene.

For noen dager siden var det min følelse av å ha jobbet, ikke andres opplevelse av meg, jeg var fornøyd med. Andres opplevelse av meg i omsorgsyrke er negativ.

Jeg mangler noe vesentlig. Og min psyke setter grenser for meg i jobb.

Jeg vil jobbe og tenker at jeg må gå til en arbeidspsykolog. Jeg er sykmeldt.

Jeg er ikke deprimert. Men psyken setter begrensinger i det jeg kjenner på angst, konsentrasjonsvansker, sårbarhet og vansker med å tygge tyggegummi og gå i trapper samtidig. )

[Gjest Magna]

Synd det ikke er midlertidig. Du får trøste deg med at det er like viktig å innse sine begrensninger som å se mulighetene. Og når du tidligere har vært flink til å se mulighetene, klarer du sikkert, i hvert fall etter hvert, å se nye, og ikke minst realistiske, muligheter andre steder.

Lykke til! Klem fra

Takk for svar. Det var godt.

Jeg har tre forskjellige utdannelser. Jeg behøver ikke å være behandler selv. Det er en negativ greie for meg.

Jeg er sosionom, hjelpepleier og karttegner. Omsorgsyrket har jeg hatt i de siste 16 åra, karttegner har jeg vært fra jeg var 17 år til jeg var 33 år.

Nå er en epoke i livet mitt over, omsorgsperioden. Noe kan jeg brukes til. Det er opp til meg å finne ut hva det er. )

Det betydde vanvittig mye å få svar fra dere.