klarer ikke fortelle psykologen hovedproblemet

[Gjest urquell]

Var hos psykologen idag. Hadde saa mye som var viktig og si, og satt der og graat og klarte ikke si ett eneste ord. Jeg fortalte at jeg hadde vaert stresset, at jeg ikke taklet droemmene jeg hadde hatt i det siste, og at det slo meg ut for resten av dagen. Saa klarte jeg ikke mer, kom i beskytter modus, og presset frem at jeg ikke klarte og snakke om det. Vi snakket om andre ting jeg strevde med, psykologen preovde og naerme seg droemmene, men jeg hver gang ble jeg helt stum, klarte ikke presse frem ett eneste ord. Jeg begynte og skjelve, han studerte meg, sa han ikke kunne presse meg til og fortelle ham noe, men at han ikke kunne hjelpe om jeg ikke preovde. Jeg ville desperate at han skulle vite, men jeg klarte ikke si ordene hoeyt, og alt ble bare feil.

Hvorfor klarer jeg det ikke? Det er ikke saa vanskelig, bare sette seg ned og si: “jeg ble seksuelt misbrukt da jeg var liten, og naa strever jeg veldig i sosiale sammenhenger. Jeg droemmer at det skjer igjen og igjen, og hver natt er det som om det skjer igjen. Jeg er saa sliten, og vil ha hjelp til og komme ut av dette her.”

Det var det eneste jeg trengte og si, men saa klarte jeg det ikke. Er det egetnlig noe vits i og vaere i terapi om jeg ikke klarer og aapne meg om det som virkelig gjelder? Jeg klarer og formulere meg uten problem om alt annet, og han har vaert en ubeskrivelig hjelp. Det er bare det at jeg kan ikke gjoere endelig fremgang om vi ikke jobber gjennom hva som skjedde da jeg var liten, og jeg klarer ikke.

[bugge -jenta]

Hei du!

Jeg synes absolutt at du prøver, og tror at det bare er et tidsspørsmål før det løsner for deg.

Om ikke lenge klarer du å forsiktig begynne å snakke om tingene.(tror jeg)

Du har sterke beskyttelsesmekanismer, og det er nå en gang slik det er. Kanskje er terapeuten din litt utålmodig, eller så er det bare en slik ting man sier; "Jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke begynner å snakke." Kanskje er det for å prøve å hjelpe deg i gang, men uansett er det ikke riktig.

For det du driver med er terapi, selv om det skulle ta måneder før du begynner å snakke.

Det er en prosess som er i gang, viljen din er der, du drømmer. Hold fast ved det.

Et lite tips når ting er vanskelige å snakke om.

Fortell at det er ting som er vanskelige å snakke om. Ikke fortell "tingen", men snakk om tingen. Snakk deretter om hvorfor det kanskje er vanskelig å snakke om. Snakk om følelsene du får når du gjør alt dette, hva du føler her og nå. Plutselig en dag nærmer du deg. Husk da at du ikke skal si "alt" på en gang. Det er ikke slik at du må åpne en sluse, og så skal alt renne ut.

Av og til skjer det, men ofte må ting komme frem i små drypp.

Det går an å si; Jeg ble misbrukt når jeg var liten, det er alt jeg klarer å si i dag. Og så er det nok for den timen.

Ofte ser en for seg når det gjelder overgrepshistorier at en ikke bare kan si A, men må følge opp med hele alfabetet. Det er ikke slik. Ikke i terapi og ikke i det virkelige liv. Jeg har mange som vet at jeg har opplevd "noe". Men bare når jeg har behov for det, går jeg videre og forteller venninner mer om hva det innebærer.

Dette siste ble vel en digresjon. Men det er viktig også i forhold til det å treffe en partner.

Jeg tror du er på god vei. Den dagen jeg gråt hos terapeuten min, følte jeg at jeg var på god vei, Det tok lang tid før det skjedde, og jeg hadde fortalt historien om meg selv i tredjeperson mange ganger da. Kanskje klarer du å få med deg hele deg når du begynner å finne ord, men uansett skal du være stolt av det du er inne i nå. Du føler deg kanskje feig og svak, men det er du ikke. Det er tøft å gå i en skikkelig tøff terapi. Det vet bare de som har prøvd. For en stund kommer du nok til å føle at terapi og drømmer driver livskiten ut av deg, men det går fremover. At du drømmer viser at prosesser er i gang, og da er du i gang.

Ha tro på selve prosessen. Den fører deg videre i sitt eget tempo, når det gjelder slike som har bagasje med seg på den måten vi har. Bare fortsett å gå til terapitimene.

Vh bugge.

[Cilien]

Hei du!

Jeg synes absolutt at du prøver, og tror at det bare er et tidsspørsmål før det løsner for deg.

Om ikke lenge klarer du å forsiktig begynne å snakke om tingene.(tror jeg)

Du har sterke beskyttelsesmekanismer, og det er nå en gang slik det er. Kanskje er terapeuten din litt utålmodig, eller så er det bare en slik ting man sier; "Jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke begynner å snakke." Kanskje er det for å prøve å hjelpe deg i gang, men uansett er det ikke riktig.

For det du driver med er terapi, selv om det skulle ta måneder før du begynner å snakke.

Det er en prosess som er i gang, viljen din er der, du drømmer. Hold fast ved det.

Et lite tips når ting er vanskelige å snakke om.

Fortell at det er ting som er vanskelige å snakke om. Ikke fortell "tingen", men snakk om tingen. Snakk deretter om hvorfor det kanskje er vanskelig å snakke om. Snakk om følelsene du får når du gjør alt dette, hva du føler her og nå. Plutselig en dag nærmer du deg. Husk da at du ikke skal si "alt" på en gang. Det er ikke slik at du må åpne en sluse, og så skal alt renne ut.

Av og til skjer det, men ofte må ting komme frem i små drypp.

Det går an å si; Jeg ble misbrukt når jeg var liten, det er alt jeg klarer å si i dag. Og så er det nok for den timen.

Ofte ser en for seg når det gjelder overgrepshistorier at en ikke bare kan si A, men må følge opp med hele alfabetet. Det er ikke slik. Ikke i terapi og ikke i det virkelige liv. Jeg har mange som vet at jeg har opplevd "noe". Men bare når jeg har behov for det, går jeg videre og forteller venninner mer om hva det innebærer.

Dette siste ble vel en digresjon. Men det er viktig også i forhold til det å treffe en partner.

Jeg tror du er på god vei. Den dagen jeg gråt hos terapeuten min, følte jeg at jeg var på god vei, Det tok lang tid før det skjedde, og jeg hadde fortalt historien om meg selv i tredjeperson mange ganger da. Kanskje klarer du å få med deg hele deg når du begynner å finne ord, men uansett skal du være stolt av det du er inne i nå. Du føler deg kanskje feig og svak, men det er du ikke. Det er tøft å gå i en skikkelig tøff terapi. Det vet bare de som har prøvd. For en stund kommer du nok til å føle at terapi og drømmer driver livskiten ut av deg, men det går fremover. At du drømmer viser at prosesser er i gang, og da er du i gang.

Ha tro på selve prosessen. Den fører deg videre i sitt eget tempo, når det gjelder slike som har bagasje med seg på den måten vi har. Bare fortsett å gå til terapitimene.

Vh bugge.

Hva med å vise det du har skrevet her til terapeuten din?

[gunter]

Hei!(oj, dette ble langt)

Det du strever med er veldig vanlig,tror jeg.

Det ligger så mye skyld og skamfølelse bak seksuelle overgrep at det blir veldig vanskelig å snakke om.

Har mange ganger lurt på hvorfor det er slik. Det kan jo også være mange andre hendelser som er veldig traumatisk, men de er ikke så vanskelig å snakke om.

Jeg tror at når du har gått rundt i mange år og båret på en stor hemmelighet og trodd at "forteller jeg dette vil alle snu ryggen til meg og avsky meg." "Jeg vil bli helt alene."Dette er så inngrodd i oss, og du er sikker på at sånn er det.

Det er viktig å huske at psykologen din sikkert har møtt mange som har opplevd og fortalt om seksuelle overgrep. Han vil ikke reagere med avsky og avvisning som det kanskje er lett å tro.

Det er ikke din skyld! Skylden ligger hos den som misbruker og det er den som skal skamme seg over å utføre slike ting.

Et godt råd er å skrive ned det du tenker å si på forhånd. Send det i posten hvis du ikke greier å være der. Og husk at det tar tid å venne seg til at "noen vet". Det blir nesten som å få en ny identitet.

Bare det å skrive det kan være tøft nok i begynnelsen.

Har forskjellige opplevelser selv som jeg gjerne kunne vært foruten, har vært igjennom mye av det samme som du holder på med nå. Et godt råd er å ta det i sakte tempo, du skal ikke fortelle mere enn det du er klar for og er istand til å fordøye.(igjen dette med at "noen vet" og det må man venne seg til etter vært).

For min del sliter jeg fortsatt veldig med skyld og skamfølelsen. Det kommer å går i bølger. Har lett for å tro at alle andre avskyr meg/tenker slik om meg som jeg selv har gjort siden jeg var lita. Noen ganger angrer jeg på at jeg fortalte om det, men jeg hadde vel egentlig ikke noe valg når jeg tenker etter. Jeg greide ikke å holde på det lengre og ble veldig psyk.

Tror ikke det hjelper om psykologen min sier det hundre ganger at det ikke er min skyld. Denne følelsen er så "inngrodd", må virkelig jobbe hardt med meg selv for å snu dette selvbildet.

Men man skal jo som kjent ikke gi opp, prøver å bruke litt galgenhumor, leser vitser osv. når formen blir for ille. Merker også at noen dager faktisk begynner å bli levelig nå. Så stå på! Det er håp for alle : - )

[Gjest urquell]

Hei du!

Jeg synes absolutt at du prøver, og tror at det bare er et tidsspørsmål før det løsner for deg.

Om ikke lenge klarer du å forsiktig begynne å snakke om tingene.(tror jeg)

Du har sterke beskyttelsesmekanismer, og det er nå en gang slik det er. Kanskje er terapeuten din litt utålmodig, eller så er det bare en slik ting man sier; "Jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke begynner å snakke." Kanskje er det for å prøve å hjelpe deg i gang, men uansett er det ikke riktig.

For det du driver med er terapi, selv om det skulle ta måneder før du begynner å snakke.

Det er en prosess som er i gang, viljen din er der, du drømmer. Hold fast ved det.

Et lite tips når ting er vanskelige å snakke om.

Fortell at det er ting som er vanskelige å snakke om. Ikke fortell "tingen", men snakk om tingen. Snakk deretter om hvorfor det kanskje er vanskelig å snakke om. Snakk om følelsene du får når du gjør alt dette, hva du føler her og nå. Plutselig en dag nærmer du deg. Husk da at du ikke skal si "alt" på en gang. Det er ikke slik at du må åpne en sluse, og så skal alt renne ut.

Av og til skjer det, men ofte må ting komme frem i små drypp.

Det går an å si; Jeg ble misbrukt når jeg var liten, det er alt jeg klarer å si i dag. Og så er det nok for den timen.

Ofte ser en for seg når det gjelder overgrepshistorier at en ikke bare kan si A, men må følge opp med hele alfabetet. Det er ikke slik. Ikke i terapi og ikke i det virkelige liv. Jeg har mange som vet at jeg har opplevd "noe". Men bare når jeg har behov for det, går jeg videre og forteller venninner mer om hva det innebærer.

Dette siste ble vel en digresjon. Men det er viktig også i forhold til det å treffe en partner.

Jeg tror du er på god vei. Den dagen jeg gråt hos terapeuten min, følte jeg at jeg var på god vei, Det tok lang tid før det skjedde, og jeg hadde fortalt historien om meg selv i tredjeperson mange ganger da. Kanskje klarer du å få med deg hele deg når du begynner å finne ord, men uansett skal du være stolt av det du er inne i nå. Du føler deg kanskje feig og svak, men det er du ikke. Det er tøft å gå i en skikkelig tøff terapi. Det vet bare de som har prøvd. For en stund kommer du nok til å føle at terapi og drømmer driver livskiten ut av deg, men det går fremover. At du drømmer viser at prosesser er i gang, og da er du i gang.

Ha tro på selve prosessen. Den fører deg videre i sitt eget tempo, når det gjelder slike som har bagasje med seg på den måten vi har. Bare fortsett å gå til terapitimene.

Vh bugge.

tusen takk for svar. hjelper veldig og vite at det er normale reaksjoner. Foeler meg bare saa fastlasst i dette her at jeg ikke ser hvordan ting kan endres. Jeg proever og finne mot for og fortelle det, psykologen er paa ferie, noe som egentlig er en stor lettelse, saa slipper jeg og moete ham foer jeg er 'klar'.

Har ikke hatt droemmer paa ett par netter naa, og klarer og faa gjort litt mer normale ting, istendefor og bare vaere redd og stresset hele tiden.

proever og ta smaa skritt fremover hver dag...

[rose23]

Hva med å vise det du har skrevet her til terapeuten din?

Tenk hva er det verste som kan skje? Hiv deg i det. La det briste og bære.

Tenk "Jeg sier det selv om jeg ikke tørr"