Medisinsk hjelp ved PTSD

[Gjest uvel]

Hva er det beste medikament i forhold til en post traumatisk stress diagnose? Samboer er nå i en svært "down" periode. Hun har hjelp av psykolog X 1. Utover det har hun brukt Cipramil. Hun ble bedre og kuttet dette ut medikamentet etter 6 mnd. Nå er det ikke bra. Hun fungerer dårlig. Spiser nesten ikke, bare skjelver og gråter og sover tydelig urolig om hun sover i det hele tatt. Hun er "dødsliten" Hun vil helst klare dette selv uten noen hjelp.

Vil hun noen gang igjen bli den samme jenta som før?

[Hope]

Kjære du,

Jeg har ikke kompetansen til å si noe om hvilke medisiner som funker best i dette tilfellet. Der håper jeg NhD kan trø til :-)

Men det jeg bet meg merke i, var din kommentar helt på slutten - om jenta noengang kan bli som før?

Til det vil jeg si et ubetinget JA!

Jeg har selv vært diagnostisert med PTSD, og fikk den gangen Anafranil i svært liten dose, men likevel nok til at jeg holdt meg gående.

Når du forteller at din samboer har kuttet ut Cipramil etter bare 6 mnd'r, tenker jeg at det var tidlig og kanskje noe uklokt.

Kan du prøve å få¨henne tilbake på dem?

Hun sier hun ønsker ¨fikse det meste selv i denne tiden. Vet du, det tror jeg ikke er mulig. Jeg var og av den oppfatning at dette skulle jeg på død og liv fikse selv, men jeg var jo utslitt. Klarer hverken tenke eller handle rasjonellt da. Prøv som best du kan å få henne på andre tanker. Fortelle henne at du er bekymert og at det sliter på deg. Kanskje det vil gå opp noen lys da?

Jeg hadde også en kjæreste som slet seg ut da jeg hadde det på denne måten. Han sa til slutt så kraftig i fra, at jeg var bare nødt til å innse at jeg trengte hjelp. Den nærmeste må ikke fungere som en "hobby-psykolog".

Men ja, jenta di kan bli som før, men hun trenger hjelp. Nytter ikke sitte der og tro at hun kommer ut av dette alene.

Kanskje vegrer hun seg for tabletter og evt terapi? Kanskje ses det på som et nederlag for henne? Mange opplever det sli, og spes i fht tablett-bruk. Vet du, slik hadde hvertfall jeg det. Orket ikke tanken på å nedverdige meg til å bruke noe så skummelt som anti-depressiva. Men min psykiater sa det så fint: " Tablettene er som krykker - i en periode av livet. De holder deg oppe, helt til du kan kaste dem når såret er leget"

Minn henne på at det er for en periode, ikke alltid.

Ønsker deg/dere alt godt, og mist ikke håpet. Mister du håpet - mister du alt.

*klem*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke en kan si på generelt grunnleg at et medikament er bedre enn de andre.

Konkret for din jente vet en at Cipramil har virket, og det er da fornuftig å prøve det igjen.

[Gjest Lotus]

Jeg hadde det på samme måte som jenta di i forhold til bruk av medisiner. Å ta tabletter var et nederlag, et tegn på at jeg ikke klarte å ordne opp i problemene mine selv. Heldigvis(???) fikk jeg selvmordstanker som skremte meg såpass at jeg allikevel begynte å ta tabletter. (Og har nå endelig begynt å tro på at det går fremover.)

Det jeg ville si er: hvorfor er det et nederlag å ty til tabletter for psykiske lidelser? Det er jo snakk om sykdom, og fortjener å oppfattes som det. Hvem mener det er et nederlag når en astmatiker trenger medisiner? Hvis en astmatiker sa det samme, dette vil jeg klare på egen hånd, og droppet medisiner, ville de fleste sagt han var gal. Ikke mange ville støtte det forslaget.

Det er bare våre egne fordommer som gjør at vi ser på antidepressive medisiner som noe negativt, som et nederlag.

[Gjest Tusjen]

Jeg hadde det på samme måte som jenta di i forhold til bruk av medisiner. Å ta tabletter var et nederlag, et tegn på at jeg ikke klarte å ordne opp i problemene mine selv. Heldigvis(???) fikk jeg selvmordstanker som skremte meg såpass at jeg allikevel begynte å ta tabletter. (Og har nå endelig begynt å tro på at det går fremover.)

Det jeg ville si er: hvorfor er det et nederlag å ty til tabletter for psykiske lidelser? Det er jo snakk om sykdom, og fortjener å oppfattes som det. Hvem mener det er et nederlag når en astmatiker trenger medisiner? Hvis en astmatiker sa det samme, dette vil jeg klare på egen hånd, og droppet medisiner, ville de fleste sagt han var gal. Ikke mange ville støtte det forslaget.

Det er bare våre egne fordommer som gjør at vi ser på antidepressive medisiner som noe negativt, som et nederlag.

Jeg er ganske enig med Lotus, men vil gjerne si litt i tillegg. Så snart noen virkelig vil prøve uten medisin, så syns jeg det er flott. Orker man å ta opp kampen, så "go for it". Å oppdage at man etterhvert klarer seg uten medisin må vere supert. Jeg har nettopp sluttet med Cipramil, og er veldig motivert til å ta opp kampen mot panikkangsten. Men for 1/2 år siden var jeg så sliten at jeg ikke hadde sjans. Jeg tror jeg har lært og funnet ut mye denne perioden jeg tok Cipramil, og jeg har en mistanke om at det først og fremst ikke er tablettene som har hjulpet meg fremover, men heller en kombinasjon av tabletter, psykolog, og også "trening" på å utvide grensene mine. Jeg har snakket med mange som har vært avhengig av tabletter, men som etterhvert har klart å slutte med dem. Tror man skal oppmuntre alle som gjerne vil prøve seg uten, men samtidig er jeg helt enig i at tabletter er ikke noe nederlag. Det kan vere en hard kamp å komme dithen at man klarer seg uten, og for å klare den kampen må man virkelig ville det. Jeg syns det er flott at man ikke gir opp håpet om at man skal klare seg uten medisin. Om man så må prøve om og om igjen.... Det er nok verdt kampen!! Og går det ikke, ja, så gjorde man et forsøk.

[Gjest uvel]

Jeg tror ikke en kan si på generelt grunnleg at et medikament er bedre enn de andre.

Konkret for din jente vet en at Cipramil har virket, og det er da fornuftig å prøve det igjen.

Tusen takk for svar:-)) Skal ta med meg rådene videre. Hun er nok svært motvillig til å gå til lege så tiden vil vise hvordan dette går. Tross alt er det ikke bare enkelt å forsøke og overtale jenta. Men som det er pressisert i forum kan ikke dette være annet en rådgivende instans. Hvordan forholder jeg meg evt. vis man MÅ ta henne med til lege :-( og hvordan blir man møtt som pasient og pårørende i en slik situasjon? Nei dette er for vanskelig og ta her.. Tusen takk for alle gode svar:-) Jeg har nok mye å lære i fht disse problemstillingene!!!

[Gjest leanina]

Ikke gi din samboer opp,dette vil gå over med tida. Jeg har hatt samme diagnose og har erfart at ingen medisiner hjalp. Det var et helvete å gå dopa i så lang tid!

Få din samboer til å prøve kognitiv terapi hos en spesialist. Det hjalp iallefall meg. Tusen ganger lykke til!

leanina

[Gjest leanina]

Jeg hadde det på samme måte som jenta di i forhold til bruk av medisiner. Å ta tabletter var et nederlag, et tegn på at jeg ikke klarte å ordne opp i problemene mine selv. Heldigvis(???) fikk jeg selvmordstanker som skremte meg såpass at jeg allikevel begynte å ta tabletter. (Og har nå endelig begynt å tro på at det går fremover.)

Det jeg ville si er: hvorfor er det et nederlag å ty til tabletter for psykiske lidelser? Det er jo snakk om sykdom, og fortjener å oppfattes som det. Hvem mener det er et nederlag når en astmatiker trenger medisiner? Hvis en astmatiker sa det samme, dette vil jeg klare på egen hånd, og droppet medisiner, ville de fleste sagt han var gal. Ikke mange ville støtte det forslaget.

Det er bare våre egne fordommer som gjør at vi ser på antidepressive medisiner som noe negativt, som et nederlag.

Jeg har brukt "nervemedisiner" i flere år, uten at de hjalp meg til å bli frisk. Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot bruk av slike medisiner,men mener man må være kritisk til fortsatt bruk hvis de ikke gir forventet virkning!

Min erfaring er at bivirkningene var store, så som avflatning i humør,"fjernhet" til det virkelige liv og muskelstivhet for å nevne noen. Livet mitt ble bedre da jeg slutta med medisinene....

[Gjest leanina]

Jeg er ganske enig med Lotus, men vil gjerne si litt i tillegg. Så snart noen virkelig vil prøve uten medisin, så syns jeg det er flott. Orker man å ta opp kampen, så "go for it". Å oppdage at man etterhvert klarer seg uten medisin må vere supert. Jeg har nettopp sluttet med Cipramil, og er veldig motivert til å ta opp kampen mot panikkangsten. Men for 1/2 år siden var jeg så sliten at jeg ikke hadde sjans. Jeg tror jeg har lært og funnet ut mye denne perioden jeg tok Cipramil, og jeg har en mistanke om at det først og fremst ikke er tablettene som har hjulpet meg fremover, men heller en kombinasjon av tabletter, psykolog, og også "trening" på å utvide grensene mine. Jeg har snakket med mange som har vært avhengig av tabletter, men som etterhvert har klart å slutte med dem. Tror man skal oppmuntre alle som gjerne vil prøve seg uten, men samtidig er jeg helt enig i at tabletter er ikke noe nederlag. Det kan vere en hard kamp å komme dithen at man klarer seg uten, og for å klare den kampen må man virkelig ville det. Jeg syns det er flott at man ikke gir opp håpet om at man skal klare seg uten medisin. Om man så må prøve om og om igjen.... Det er nok verdt kampen!! Og går det ikke, ja, så gjorde man et forsøk.

Hei Tusjen!

Sier meg helt enig med deg. Med kyndig veiledning og støtte kan man klare å mestre livet uten å bruke medisiner.

[Gjest Olive]

Jeg har og samme diagnose, og tror at det var for tidlig å slutte med tablettene. Jeg har gått på Cipramil i flere år og har og hatt et opphold på et år men måtte så begynne på dem igjen. Klarer meg nok ikke uten dem men prøver innimellom å ta et opphold. jeg vil si det sånn at for oss som har denne diagnosen om vi så må ta tabletter for å klare å fungere så får det heller stå til mener jeg for da klarer jeg iallefall å fungere i det daglige. jeg har heller aldri blitt "sløv" av dem som jeg leser av og til at noen blir men det kommer gjerne an på dosen. Jeg klarer meg med en tablett daglig, men det er iallefall veldig viktig å trappe ned forsiktig.jeg bruket et par mnd på nedtrappingen og da går det greit.Har hun forsøkt psykomotorisk fysikalsk behandling?? Det hjalp veldig godt for meg. Det er litt langt å forklare men be henne snakke med legen så kan han forklare det for hun må få henvisning derfra. Ønsker henne lykke til videre.

[Gjest Lotus]

Jeg har brukt "nervemedisiner" i flere år, uten at de hjalp meg til å bli frisk. Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot bruk av slike medisiner,men mener man må være kritisk til fortsatt bruk hvis de ikke gir forventet virkning!

Min erfaring er at bivirkningene var store, så som avflatning i humør,"fjernhet" til det virkelige liv og muskelstivhet for å nevne noen. Livet mitt ble bedre da jeg slutta med medisinene....

Vil bare si at jeg er enig med deg: gir ikke medisinene forventet virkning, eller mange og plagsomme bivirkninger, bør det vurderes på nytt. (Selv er jeg så heldig at medisnene har god effekt, men uten at jeg har merket noen bivirkninger).

Ettersom jeg forsto har den jenta det gjelder tidligere brukt medisiner med godt resultat. Det er da dumt å la være å prøve det en gang til pga. fordommer om at bruk av medisiner mot psykiske lidelser er et tegn på svakhet, eller at psykiske problemer er noe man bør ordne opp i selv. Det er dumt hvis det blir et nederlag å søke hjelp. Psykiske lidelser er sykdommer på linje med asthma og lungebetennelse. Og fortjener samme "behandling". Det er vel ingen som mener at man bør ordne opp i asthma eller lungebetennelse selv, eller at det i slike tilfeller vil være et nederlag å søke hjelp?