Å vite vs ikke vite

[Gjest lenge i tvil]

Er det belastende for andre å få vite om at man har psykiske problemer?

[Gjest alie]

Hei

Jeg har selv opplevd hvordan det er å bli plutseltig hemmet i hverdagen,ikke klare noen ting,er bare helt hjelpesløs,det er jævlig.Men det jeg valgt å gjøre var å vær dønn ærlig med mine aller nærmeste,og søke hjelp.Og uten de nærmeste og støtten og alle de gode samtalene hadde jeg ikke klart meg uten.Jeg synes det var godt å få noen å dele det med,og godt å få all den støtten eg fikk.Det var veldig tøft å innrømme ting og prate om ting som er vanskelig,men det hjelper.

[sillebertine]

Det kommer jo helt an på hvem det er, ikke sant? Hvis det er kjœresten din eller bestevennen din, så kan mye løse seg hvis de blir fortalt. Kanskje kan det forklare en hel del for dem, hvorfor du er som du er, på godt og vondt. Men hvis du forteller det til sjefen din, er det ikke sikkert at h*n setter pris på å vite. Noen ganger kan man dessverre ikke unngå å fortelle det til sjefen. Men hvis du ikke må, så ville ikke jeg ha gjort det. Og det sier jeg, som sa det til sjefen min! Jepp, jeg var nødt, og kanskje hun fikk en bedre forståelse for hvorfor jeg er litt rar til tider. Men jeg følte det mer komfortabelt at hun ikke visste.MEN har det mye bedre etter at kjœresten min fikk vite det. Absolutt! Nå vet han at jeg ikke bare er en tulling, men også gal... He, he. Han tar det pent!

[steinbukk124]

Det burde overhodet ikke være belastende for de du føler deg trygg nok på til å fortelle om dine lidelser. Har man et psykisk problem synes jeg man har rett til å være så egoistisk at man skal kunne snakke åpent om det til de man ønsker, uten at man skal få dårlig samvittighet av den grunn.Personer som virkelig bryr seg vil nok helt sikkert heller hjelpe deg, og synes det er godt at du åpner deg. Snakk om det du, og si til deg selv at det er helt greit å gjøre det!