Morsfølelse til egne barn 2

[profil1365380858]

Barna har det veldig bra, med ordentlig mat og pene, rene klær. De har god folkeskikk og mange har venner. Men moren sliter med nærheten etter hvert. Men ikke de første årene, da overøser hun barna med sin kjærlighet og nærhet. Kan hun miste omsorgen for dem hvis hun søker hjelp? Ektemannen er ikke slik, han vet heller ikke helt om dette problemet.

[Gjest Hildegard B.]

Nei. Tvert om er det et tegn på innsikt og styrke å søke hjelp!

Denne mora sitt største problem virker å være at hun ikke tør å være menneske, med menneskelige følelser. Hun er blitt en "mammamaskin". Og utfører stell og oppfølging uten å være følelsesmessig engasjert. Men uten at det kan "merkes" på annet enn at hun oftest er for "sliten" til å ha noen på fanget. kanskje hun ikke mottar omsorg fra noen selv. Da går man tom etterhvert og blir akkurat som beskrevet.

Å FØLE det slik som hun gjør er vanlig, og LOV. Og å søke hjelp for det er veldig positivt. Og tyder på at hun vil få mye utbytte av behandling. Enten den består av samtale eller andre ting.

Det er ikke barnemishandling før det går over i slag og spark. Konstant vond stemning i huset, redde barn som forsøker å forutse neste eksplosjon. Etc.

Dette er slik jeg tolker denne saken, også ut i fra det forrige innlegget.

Og man mister IKKE omsorgen for barna sine for at man av og til trenger hjelp!