Går det i arv? Og hva kan gjøres?

[maire]

Selv har jeg blandet personlighetsforstyrrelse (unnvikende og emosjonelt ustabil). Min far har også emosjonelt ustabil, det samme hadde farfar.

Jeg har en sønn på snart 18, og jeg ser dessverre at han sliter med mye av det samme som jeg har slitt med: Depresjoner, isolasjon og passivitet, som plutselig kan svinge over i stor aktivitet, aggresivitet og utagerende oppførsel.

Nå er han inne i en dårlig periode igjen, og denne gangen verre enn tidligere. Han holder seg mye for seg selv, vil ikke delta i verken familieaktiviteter eller aktiviteter sammen med venner, i hvert fall veldig sjeldent.

Han er veldig sint og oppfarende, syns alle andre er "idioter" som han gjerne skulle "brukt kniven på". Samtidig er han så sår og blottet for selvtillit. Omtaler seg selv som en taper som ikke får til noe og at livet ikke er verdt å leve.

Jeg blir veldig usikker. Er redd for at jeg ser spøkelser på høylys dag. Samtidig har vi jo en familiehistorie som peker i retning av at vi i vår familie er disponert for stemningslidelser.

Er f.eks emosjonelt ustabil pf arvelig? Depresjoner? Angst?

Han har mye angst. Klarer ikke å fremføre skolearbeidet sitt for klassen og trekker seg unna aktiviteter der han får fokus på seg selv. Han klarer heller ikke å ta en telefon med mindre det er til noen han kjenner godt.

Hva bør jeg som mor gjøre for å hjelpe ham?

Jeg har forsøkt å snakke med ham om angsten og det "vanskelige humøret". Fortalt ham at jeg kjenner igjen så mye, og at jeg har fått god hjelp av psykolog og medisiner, men han reagerer bare med å stenge meg mer ute og bli enda mer innesluttet.

Jeg er bekymret for ham. Lenge siden jeg har sett ham glad og fornøyd med noe som helst nå.

Han sitter oppe og surfer på nettet på natta og er trøtt, sint og uttafor på dagen. Hjelp?

[mamma til ni]

Eg forstår veldig godt.

Psykiateren min sa at eg kunne vere oppmerksom på at barna kunne arve mi sårbarheit. Hos meg går det mest på at eg er veldig følsom for ting.

Eldstemann var veldig deprimert ei to-års periode i 18 års alderen. Eg tenker det hadde samanheng med at det var då eg var veldig dårleg. Han gjekk til slutt med på å prate med lege, og kom seg etter to samtaler.

Gut nr.7 skal til utredning for Asperger (kanskje arv etter faren?)

Minstejenta er ein kopi av meg. "Meg i ein glad og lykkeleg variant". Kjenner derfor ekstra ansvar for å beskytte henne mot misbruk, der ute.

Eg trur det er godt for son din å få snakke med nokon andre. Eg oppmuntra min son i lang tid. Det er eit stort skritt å kome så langt at ein opnar opp for eit anna menneske. Skummelt å fortelle, og å vise svakheit.

[Gjest Mann 27 år]

Vil bare si jeg kjenner meg veldig godt igjen. Har gått i psykiatrisk behandling i lang tid men har liksom aldri fått helt svar på hva det feiler meg.

Uansett er det viktig at dette blir tatt tak i. Få ham i behandlingsapparatet så fort som mulig. Jeg ventet for lenge med å oppsøke hjelp, gjorde det først når alt virkelig gikk til helvete og da var det nok for sent. Fikk f.ex ikke godkjent søknad på særskilt opptak på høyskoler, kom med andre ord ikke inn (mest fordi jeg mangler dokumentasjon på at jeg var syk før jeg var 20-21 år), og det var ett stort nederlag for meg. Tviler egentlig på om jeg hadde taklet skolegangen, men bare det å komme inn hadde vært en oppmuntring.

[maire]

Eg forstår veldig godt.

Psykiateren min sa at eg kunne vere oppmerksom på at barna kunne arve mi sårbarheit. Hos meg går det mest på at eg er veldig følsom for ting.

Eldstemann var veldig deprimert ei to-års periode i 18 års alderen. Eg tenker det hadde samanheng med at det var då eg var veldig dårleg. Han gjekk til slutt med på å prate med lege, og kom seg etter to samtaler.

Gut nr.7 skal til utredning for Asperger (kanskje arv etter faren?)

Minstejenta er ein kopi av meg. "Meg i ein glad og lykkeleg variant". Kjenner derfor ekstra ansvar for å beskytte henne mot misbruk, der ute.

Eg trur det er godt for son din å få snakke med nokon andre. Eg oppmuntra min son i lang tid. Det er eit stort skritt å kome så langt at ein opnar opp for eit anna menneske. Skummelt å fortelle, og å vise svakheit.

Hei! Har hatt en lang prat med sønnen min, og endelig satte han ord på ting i stedet for å bli sint og truende.

Han mener det har blitt for mye omveltninger for han i løpet av de siste årene. Med flytting fra far til meg samtidig som han begynte på videregående og mistet nesten alle de gamle vennene sine, min psykdom, de store kravene som stilles på videregående i forhold til ungdomsskolen osv..

Han vil ikke snakke med noen tredjeperson foreløbig, og jeg skal respektere det så lenge jeg ser han prøver noe annet og nytt enn å bare sitte og sture på rommet sitt.

De siste dagene har vi gjort mye i lag og det virker som han kvikner litt til igjen, Han sier selv han har problemer og at han er glad for at jeg tross alt bryr meg (selv om jeg "maser"). Han er heller ikke helt uvillig til å søke hjelp for angsten sin, men han trenger nok å la tanken modnes litt først. Jeg er i alle fall litt beroliget.

[mamma til ni]

Hei! Har hatt en lang prat med sønnen min, og endelig satte han ord på ting i stedet for å bli sint og truende.

Han mener det har blitt for mye omveltninger for han i løpet av de siste årene. Med flytting fra far til meg samtidig som han begynte på videregående og mistet nesten alle de gamle vennene sine, min psykdom, de store kravene som stilles på videregående i forhold til ungdomsskolen osv..

Han vil ikke snakke med noen tredjeperson foreløbig, og jeg skal respektere det så lenge jeg ser han prøver noe annet og nytt enn å bare sitte og sture på rommet sitt.

De siste dagene har vi gjort mye i lag og det virker som han kvikner litt til igjen, Han sier selv han har problemer og at han er glad for at jeg tross alt bryr meg (selv om jeg "maser"). Han er heller ikke helt uvillig til å søke hjelp for angsten sin, men han trenger nok å la tanken modnes litt først. Jeg er i alle fall litt beroliget.

Så godt du og sonen din fekk så fin samtale. Barna våre har mange tankar som dei skal sette ord på. Eg oppmuntrar dei til å vise alle slags følelser "på" meg. Eg vil at dei skal sjå at no toler eg det, og kan hjelpe dei å plassere det der det høyrer heime.