Ekspertsvar kan en diagnose bli en selvoppfyllende profeti?

[Gjest Cardigan]

Snakket senest med en jente som sa at hun hadde tatt mange overdoser det siste året, og med den diagnosen hun hadde sa hun så fikk hun komme inn på psykiatrisk når hun ville. I følge henne så var det altså helt greit å ta overdoser når hun hadde den diagnosen som hun hadde

Er det sånn at jo mer du lærer om en diagnose jo mer vil du kanskje identifisere deg med den? Har snakket med mennesker som feks har Borderline diagnoser og som snakker om at de sløser bort penger, drikker til tider, tar overdoser og etc "for det følger jo med sykdommen". man har den og den diagnosen og derfor er man den man er.

kan en diagnose i seg selv frita en selv for å gjøre dumme ting? Er det helt akseptabelt å ta overdoser i ny og ne bare fordi man har den rette diagnosen?

sikkert et provoserende innlegg men vil gjerne høre noen meninger om dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Diagnosen blir vel enda en ting å skylde på slik at en mener en kan unngå å ta ansvar for sine handlinger selv.

[Gjest svaksterk]

Som jeg ser det, så er diagnosen kun et verktøy for de som behandler. Man setter ord på hvilke symptomer/plager en person har slik at man kan gjøre noe med det ved hjelp av teknikker og metoder som er blitt brukt og utviklet gjennom tid.

En diagnose bør ikke bli en unnskyldning for at man har *lov* til å oppføre seg på bestemte måter som kan gå utover andre. Målet er vel å få vekk dysfunksjonelle mønster man har.

Jeg tror du har rett i at det kan bli en selvoppfyllende profeti for enkelte, en dårlig unnskyldning for at man kan oppføre seg på bestemte måter.

I så fall er det disse som har misforstått, eller ikke ønsker å ta tak i situasjonen sin for å bli bedre tror jeg. Hvis de rundt aksepterer denne forklaringen er de også med på å opprettholde personens dårlige mestringsteknikker. Poenget er å finne måter å mestre livet på som er konstruktive og ikke destruktive. Men ja, jeg tror også at diagnoser kan bli en selvoppfyllende profeti for noen, eller en unnskyldning. Men da er det i så fall en misforstått oppfatning tror jeg.

Kanskje tenker man sånn i en fase, og så går det over. Det kommer også an på hvilke reaksjoner man får fra omgivelsene på denne forklaringen. Hvis omgivelsene sier ja og ha, og lar personen få leve i den tro at det er greit, så vil det ikke forsvinne.

Synes ikke du provoserer jeg, men at du retter fokus på et viktig tema.

Stigmatisering er aldri bra, hverken stigamtisering gjort av samfunnet eller vedkommede selv.

mvh

[Gjest Cardigan]

Som jeg ser det, så er diagnosen kun et verktøy for de som behandler. Man setter ord på hvilke symptomer/plager en person har slik at man kan gjøre noe med det ved hjelp av teknikker og metoder som er blitt brukt og utviklet gjennom tid.

En diagnose bør ikke bli en unnskyldning for at man har *lov* til å oppføre seg på bestemte måter som kan gå utover andre. Målet er vel å få vekk dysfunksjonelle mønster man har.

Jeg tror du har rett i at det kan bli en selvoppfyllende profeti for enkelte, en dårlig unnskyldning for at man kan oppføre seg på bestemte måter.

I så fall er det disse som har misforstått, eller ikke ønsker å ta tak i situasjonen sin for å bli bedre tror jeg. Hvis de rundt aksepterer denne forklaringen er de også med på å opprettholde personens dårlige mestringsteknikker. Poenget er å finne måter å mestre livet på som er konstruktive og ikke destruktive. Men ja, jeg tror også at diagnoser kan bli en selvoppfyllende profeti for noen, eller en unnskyldning. Men da er det i så fall en misforstått oppfatning tror jeg.

Kanskje tenker man sånn i en fase, og så går det over. Det kommer også an på hvilke reaksjoner man får fra omgivelsene på denne forklaringen. Hvis omgivelsene sier ja og ha, og lar personen få leve i den tro at det er greit, så vil det ikke forsvinne.

Synes ikke du provoserer jeg, men at du retter fokus på et viktig tema.

Stigmatisering er aldri bra, hverken stigamtisering gjort av samfunnet eller vedkommede selv.

mvh

enig i det du skriver. Og jeg tenker ikke at det alltid er gjort bevisst av personen som har fått en diagnose, men at man da helt ubevisst oppfører seg slik som diagnosen beskriver. Det har kanskje blitt fokusert for mye på diagnosen og fremsiktsutsikter og ikke hvordan man skal jobbe seg ut av situasjonen man er i.

i vår tid så tror jeg også at diagnoser er med på å gi en person identitet. Vi søker så mye etter noe å identifisere oss med i vår postmodernistiske tid at diagnosen kan være med på å gi en form for identitet.

[PieLill]

Diagnoser er ofte mer problemorienterte enn løsningsorienterte. Iblant forteller diagnosen mer om hvorfor legen ikke vil / kan hjelpe deg enn hva som kan hjelpe deg.

Diagnoser innen psykiatrien er ofte sterkt stigmatiserende.

Det kan gi den som får diagnosen en billig unnskyldning for dårlig adferd. Men det kan også gi omgivelsene en unnskyldning til å være fordomsfulle, nedlatende, overformynderiske og ikke ta en person på alvor. Slik kan man få en negativ spiral mellom diagnoseinnehaveren og omgivelsene.

Tror du en behandler møter en ny pasient med PTSD etter en naturkatastrofe på samme måte som en som har en borderline diagnose.

Innen det somatiske helsevesnet er psykiatriske diagnoser mye brukt for å avvise pasienter. Driver man folk til vannvidd med å ikke tro på dem og feilbehandle dem lenge nok, vil de etter hvert oppføre seg ganske ubalansert. De kan også utvikle psykiske problemer. Og da kan somatikk si; "Ha, ha, hva sa vi."

Diagnoser er litt mer enn bare et arbeidsredskap for legene. Psykiatriske diagnoser kan sette begrensinger for et menneske på livstid. Særlig siden det er nesten umulig å få slettet en feilaktig diagnose. Psykiatrien er lite villig til å vedkjenne seg den makt de har ved å kunne definere et menneske i en diagnose.

mvh

[Orio]

Har selv opplevd at diagnose er brukt som en unnskyldning, både fra leger, pasienten selv og noen av de pårørende. Har ført til en del konflikter.

Alle problemer blir møtt med "det er en del av sykdommen", derfor ingen hensikt å prøve å gjøre noe. Hva er da hensikten med behandling?

Pasienten mente h*n kunne gjøre hva som helst, pårørende sluttet å stille selv de enkleste, mest grunnleggende krav. Det ble et helvete.