Ekspertsvar Korleis kan eg hjelpe

[Gjest tonekone]

Eg har alltid hatt eit sterkt ynskje om å jobbe i psykiatrien. Og no nærmar tida seg, eg har fått begynt på utdanning og trivst kjempe godt.

Men likevel så byrjar eg å grue meg så inmari. For eg har hatt eit godt liv så langt. Kjipe ting har eg vore igjennom slik me alle må, men eg har aldri opplevd noko traumatisk, depresjon o.l. Og no når eg skal byrje hjelpe folk så kjem eg i ein slik vanskeleg situasjon.

For korleis kan eg hjelpe når eg aldri har opplevd lignande sjølv. Ei sa til meg ein gong: "men du kjem aldri til å forstå korleis eg har det" Og det er sant, eg vil aldri heilt kunne sette meg inn i hennar situasjon. Det ho trengte var å prate med folk som har opplevd lignande, som veit kva ho går igjennom. Eg kjenner meg plutselig så makteslaus.

Eg er så heldig, så urettferdig heldig og vil jo derfor hjelpe dei som ikkje fekk same utgangspunkt som meg i livet, for det er så inmari tilfeldig kven det går bra og dårlig med. Men kjenner og difor at eg har ingenting å bidra med..

Korleis ville de ha opplevd det å få behandling hjå nokon som i bunn og grunn aldri vil kunne heilt forstå?

[Gjest ærlig sagt]

Den hjelpen er helt nyttesløs for meg. Hvis jeg skal snakke med noen så må det være noen som skjønner hva jeg snakker om.

[Gjest tone_ikke_ kone :)]

Jeg tror nok ikke det gjør så mye at du ikke har opplevd det samme og helt innerst hel i brunnen ikke kan hundre prosent forstå. Det kan man ikke uansett, og du er i det minste klar over det. Det er positivt. Du vet at du ikke har opplevd det samme og antagelig ikke fullstendig kan forstå. _Det_ er mye bedre enn en som kanskje har opplevd noe lignende og _tror_ han forstår kanskje uten å forstå noe som helst.

Dessuten skal man vel ikke alltid forstå. Du vil i løpet av studiet antagelig lære masse om teknikker, om ulike lidelser, om å samhandle med mennesker og om tidligere forskning. Det er der du skal bidra. Du skal bidra med å hjelpe pasienten gjennom prosessen. Etter å ha jobbet eb stund vil du også få mange erfaringer og du vil kunne kjenne igjen noe i en pasient som du tidligere har vært borti i en annen og vil vite hva som fungerte da.

Dessuten. Om du ikke synes du forstår, ikke synes du klarer å hjelpe, så kan du si at du tror den pasienten kanskje trenger noen annen enn deg. Folk er forskjellige og noen pasienter trenger en type hjelp mens andre pasienter trenger en annen type. Hadde flere behandlere forstått det kunne også mange flere pasienter fått rett type hjelp.

Ta det med ro, fullfør studiet, og jeg tror du vil bli en dyktig hjelper. Du tror ikke du kan alt, og det er et veldig godt utgangspunkt

[Gjest tone_ikke_kone]

Den hjelpen er helt nyttesløs for meg. Hvis jeg skal snakke med noen så må det være noen som skjønner hva jeg snakker om.

Men man kan "skjønne" uten å ha opplevd det samme på kroppen, kan man ikke?

Btw: jeg er pasient jeg også, altså. Og har fått mye bra hjelp og mye dårlig hjelp oppigjennom. Men så vidt jeg vet har ingen av behandlerne "lidd" av det samme som meg hverken i større eller mindre grad. Jeg ville jo definitivt ikke hatt en behandler som har de problemene jeg har heller

[Gjest ærlig sagt]

Men man kan "skjønne" uten å ha opplevd det samme på kroppen, kan man ikke?

Btw: jeg er pasient jeg også, altså. Og har fått mye bra hjelp og mye dårlig hjelp oppigjennom. Men så vidt jeg vet har ingen av behandlerne "lidd" av det samme som meg hverken i større eller mindre grad. Jeg ville jo definitivt ikke hatt en behandler som har de problemene jeg har heller

Jeg tror det er vanskelig å forstå mange ganger hvis man aldri har møtt veggen sjøl. Og vanskelig å forstå at folk blir helt slått ut av å møte veggen igjen og igjen. Og at grunnen til at man går på en smell blir mindre og mindre hver gang.

[Gjest være et medmenneske]

Den hjelpen er helt nyttesløs for meg. Hvis jeg skal snakke med noen så må det være noen som skjønner hva jeg snakker om.

Det handler om empati her. Ikke nødvendigvis å har vært igjennom samme erfaringer som pasientene. En psykiater må da ikke være schizofren for å hjelpe en som er det.

Men man må ha evnen til å leve seg inn i andres problemer.

[Petroline]

Eg tenker at da er viktig å være seg sjølv?

Ikkje spille skuespill? Men være den du er?

[Gjest LucySky]

Jeg tror det er vanskelig å forstå mange ganger hvis man aldri har møtt veggen sjøl. Og vanskelig å forstå at folk blir helt slått ut av å møte veggen igjen og igjen. Og at grunnen til at man går på en smell blir mindre og mindre hver gang.

Jeg kan skjønne du gjerne skulle hatt en venn/venninne/noen å snakke med privat som helt ut kunne skjønne hva du har gått eller går igjennom.

Men hvordan tror du at du skal finne dette (å ha gått på samme smellen om og om igjen) hos en behandler?

Det motsier jo seg sjøl litt. Man trenge rikke å ha gått gjennom det samme for å være en god lytter eller en god behandler.

[Gjest Timari]

Det aller viktigste er ydmykheten for andres situasjon. uannsett om du selv hadde opplevd overgrep, vold store psykiske problemer så kan man aldri fullt ut forstå hvordan den andre har det.

Så respekt for den andre er det viktigste. Dessuten så skal du ikke som profesjonell hjelper fortelle klienter om dine egne problemer og hva du har gått igjennom.

jeg tror mangfold hos de som jobber i psykiatrien er viktig. Om alle som jobber der selv skulle ha opplevd store traumer så tror jeg det hadde vært svært vanskelig å gjøre en bra jobb. iblant trenger man noen som ikke blir så berørt av det de skal jobbe med. Som lettere kan distansere seg. Det er ikke alltid slik at den beste hjelpen kommer fra en som feks selv har opplevd overgrep. Dessuten så vil det kunne gjøre det enklere for klientene, for de vil ikke kunne føle et slags ansvar for terapeuten med å tenke at "nei, dette kan jeg ikke fortelle henne, for da bryter hun kanskje helt sammen"

så lykke til. Jeg tror du kan gjøre en bra innsats i feltet:)

[Gjest refleksjonen]

Eg trur det er eit godt ugangspunkt at du reflekterer over saken slik du gjer. Du er klar over at du ikkje kan vite nøyaktig korleis den andre har det, og det er bra. Du får berre lytte og prøve å setje deg inn i ting, men lat ikkje som du forstår noko du ikkje forstår.

Eg trur dei er heldige dei som møter deg!

Lykke til!

[Gjest Lotte24]

Det handler om empati her. Ikke nødvendigvis å har vært igjennom samme erfaringer som pasientene. En psykiater må da ikke være schizofren for å hjelpe en som er det.

Men man må ha evnen til å leve seg inn i andres problemer.

For det første vil jeg si at det virker som du allerede forstår mye, og for det andre virker du som en person som kan leve seg inn i andres følelser for så å vite hvordan nettopp psykisk syke har det, altså medlidenhet. De hadde vært kjempeheldige som hadde fått deg som behandler som en har skrevet tidligere. Jeg har vært hos en psykiater for et år siden og han skremte meg vekk med dårlig behandling, og han sa mye den første gangen som gjorde meg skeptisk til hele opplegget. Og feilmedisinerte gor han også. Jeg tror den viktigste hjelpen er å forstå så godt man kan og også lytte til hva pasientens ønske er. Det er ikke alltid en psykiater medisnerer riktig, da har kanskje pasienten noen ønsker om hvordan det skal være.

[Gjest svaksterk]

For det første vil jeg si at det virker som du allerede forstår mye, og for det andre virker du som en person som kan leve seg inn i andres følelser for så å vite hvordan nettopp psykisk syke har det, altså medlidenhet. De hadde vært kjempeheldige som hadde fått deg som behandler som en har skrevet tidligere. Jeg har vært hos en psykiater for et år siden og han skremte meg vekk med dårlig behandling, og han sa mye den første gangen som gjorde meg skeptisk til hele opplegget. Og feilmedisinerte gor han også. Jeg tror den viktigste hjelpen er å forstå så godt man kan og også lytte til hva pasientens ønske er. Det er ikke alltid en psykiater medisnerer riktig, da har kanskje pasienten noen ønsker om hvordan det skal være.

Vil du virkelig ha medlidenhet?

Jeg vil gjerne ha medfølelse, men aldri aldri vil jeg ha medlidenhet!

Ser på meg som en ressurssterk person som har problemer, ikke som en "stakkar" alle skal synes synd på! Dit vil jeg ikke komme....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er overhode ikke noe problem.

Du skal som profesjonell ikke hjelpe via felles opplevelser elller som likemann.

Du skal hjelpe via den kompetanse du har (kunnskap, erfaring og holdning).

[Gjest rota]

Jeg sier det samme som flere har gjort her. Empati er det som trengs. Du skal nemlig ikke se pasienten utifra ditt ståsted, men utifra pasientens ståsted. Til det trengs det empati, og ikke personlig erfaring.

[Gjest policy]

Jeg hadde gjerne blitt behandlet av deg. Jeg er ute etter dine kunnskaper og ikke ditt personlige liv. Dessuten virker du til og være meget reflektert og selvbevist.

[Gjest policy]

Jeg hadde gjerne blitt behandlet av deg. Jeg er ute etter dine kunnskaper og ikke ditt personlige liv. Dessuten virker du til og være meget reflektert og selvbevist.

Jeg ble også en gang opperert for sprukken blindtarm, det hadde aldri kirurgen som oppererte meg vært. Men jeg ble frisk :-)