Selvmordstanker

[Gjest memyselfandI]

Jeg tenker så mye på det å ta selvmord. For 10 måneder siden tok en venninne av meg selvmord. Jeg gikk i klasse med henne hele videregående, men det siste halve året før hun døde hadde vi sklidd fra hverandre. Jeg møtte henne en fredag og vi avtalte å finne på noe neste helg siden det var så lenge siden, og jeg var utrolig glad for å se henne igjen, men jeg merket at det var noe rart ved henne. Tre dager senere tok hun livet sitt. Jeg vet at jeg ikke var blant hennes beste venner, og mange skjønner sikkert ikke at jeg fremdeles er forferdelig lei meg for det som skjedde. Jeg er ikke religiøs, men jeg har så utrolig lyst til å møte henne igjen. De første månedene etter hun døde var jeg helt nede, jeg isolerte meg helt fra vennene mine (jeg bodde i kollektiv) og jeg satt bare inne på rommet mitt hele tiden og tenkte på henne og gråt. Da jeg en sjelden gang var sosial tok jeg meg selv i å sitte å se på alle de andre, jeg ble helt kvalm av hvor glade de var. Jeg orket ikke anstrenge meg for å være hyggelig engang, jeg var et helt annet sted. Jeg kuttet meg endel i armen. Ikke fordi jeg ville kutte over pulsåren, men fordi det var godt på en rar måte som jeg ikke kan beskrive. Jeg følte det var 'meningen' at jeg skulle dø, jeg så ikke for meg at jeg skulle leve lenger. Jeg gikk så langt at jeg skrev selvmordsbrev til familien og vennene mine, men jeg fikk meg aldri til å sette tankene ut i live for jeg vet hvor knust de hadde blitt - jeg vet jo hvordan familien til venninnen min har det nå. I denne perioden begynte jeg å røyke litt hasj. Ikke så mye, mest fordi det var deilig å 'komme seg vekk litt'. Jeg var utrolig skuffet over veninnene mine. De visste at jeg var deprimert og hadde mareritt, de visste til og med at jeg hadde selvmordstanker (jeg sa det til en bekjent da jeg var full og han sa det videre). Likevel gjorde de INGENTING. De bare truet med å fortelle foreldrene mine at jeg røykte hasj. For 7 måneder siden fikk jeg kjæreste, noe som hjalp utrolig. Jeg tør nesten ikke tenke på hvor jeg hadde vært idag om vi ikke hadde blitt sammen. Han er utrolig god og jeg kan si alt til han. Det begynte å gå mye bedre, selv om jeg mange dager kunne være langt nede. Vi har røykt endel marihuana disse månedene, men dette er kun for gøy - ikke i triste sammenhenger. Nå at merker jeg at det begynner å gå dårligere igjen. Jeg tenker på henne hele tiden, jeg drømmer om henne og jeg kan begynne å gråte når som helst - på butikken eller på forelesning. Jeg blir også ganske amper, men jeg vet det er fordi jeg tenker så mye på henne. Jeg vet at hvis kjæresten min hadde slått opp med meg hadde jeg vært i en farlig situasjon, da tror jeg det hadde tippet for meg. Selv om jeg vet at ikke det kommer til å skje på en god stund, for vi har det veldig bra og jeg vet at han er veldig glad i meg. Jeg klarer ikke konsentrere meg når jeg skal lese, selv om jeg er veldig interessert i det jeg studerer og alltid har vært relativt flink på skolen. Av og til kan jeg bare gråte og gråte, heldigvis vet kjæresten min hva jeg tenker på og han trøster meg. Jeg merker at selv om jeg har det bra, vil jeg egentlig bare dø, for jeg takler ikke at jeg aldri skal se henne igjen. Likevel vil jeg jo ikke dø, men så vil jeg det likevel. Jeg har ikke den samme livskvaliteten som før. Før tullet jeg veldig mye, jeg var veldig høylytt og gjorde mye ut av meg selv. Da hun døde var det akkurat som om jeg datt ned på bakken, jeg skjønte endelig hvordan alt hang sammen. Jeg ble voksen på sekundet. Jeg ser ikke for meg at jeg kan takle eventuelle hinder som skulle komme i min vei, selv om jeg vet at de kommer. Jeg går andre året på universitetet og jeg synes det er et deprimerende sted. Mange tusen mennesker, og jeg kjenner ingen av dem. Selfølgelig har jeg venner, men det er de jeg alltid har hatt, de som også har kommet til Oslo for å studere. Jeg merker jeg har panikk for å være alene. Jeg tenker over hvilke sanger som skal spilles i begravelsen min og ser alltid etter potensielle selvmordsmetoder. Selv om jeg foreløpig bare leker med tanken, vet jeg at hvis jeg hadde vært i den rette situasjonen kunne alt skjedd. Jeg har selvmordsbrev til 'de viktigste' - bare i tilfelle. Kjæresten min vet at jeg er mye lei meg, og han vet at jeg kutter meg av og til når han ikke er der og kan trøste meg. Med en gang jeg ikke er med han og blir lei meg vil jeg bare kutte meg. Det er et slags behov. Jeg tror ikke at han vet at jeg tenker på å ta selvmord. Jeg snakket med broren min om dette for et par uker siden. Jeg fortalte ham at jeg hadde hatt selvmordstanker før, og han fortalte at han også hadde hatt det! Han røyker også endel hasj, men jeg tror likevel ikke at det har noe med det å gjøre. Han fortalte meg at hvis jeg hadde tatt selvmord så hadde han skutt seg med en gang. Det var utrolig sterkt å høre, da skjønte jeg at han var veldig glad i meg. Og hvis han hadde tatt selvmord hadde jeg gjort det samme. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skjønner at dette er vanskelig å svare på, for det er egentlig ikke et spørsmål, jeg forteller bare det jeg ikke helt klarer å si til noen. Jeg føler meg helt malplassert i verden og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller om jeg skal gjøre noe i det hele tatt. Dette ble mye virr-varr og veldig uoversiktelig. Men jeg har et slags vakuum i hodet, jeg skjønner meg ikke på meg selv, det er akkurat som om jeg står på kanten av et stup og holder på å dette utfor. Jeg er så forvirret. Det ene øyeblikket er jeg vanlig og det andre er jeg et vrak. Blir glad for svar. Hilsen meg på 20 år.

[Gjest thess82]

jeg synes du skal ta med deg det du har skrevet her til legen din jeg. det er tydelig at du trenger hjelp!han kan henvise deg til psykolog.

lykke til!

mvh

[Gjest Oslo30]

jeg vet ikke hva svar du ønsker her?

kanskje det bare har vært bra for deg å skrive her? Kanskje du ønsker at vi skal støtte deg? eller at vi skal si at selvmord ikke er veien å gå?

Hva tenker du selv at du ønsker? Hva har du fått ut av å skrive dette?

Jeg vil ikke si hva du skal gjøre jeg tenker at du vet selv hva som må skje videre? Du kan gå videre inn i selvmordstankene, eller du kan få hjelp til komme ut av det? Ditt valg!!

Lykke til:-)