bare noen tanker...(weird stuff)

[Gjest suselusa]

Hmmm...

Satt og tenkte lenge i går, drakk litt vin, tenkte dypt, drakk litt mer vin, ble deprimert, drakk enda litt mer vin, prøvde å male litt (pleier å hjelpe), åpna en ny flaske vin, begynte å gråte, helte ut resten av vinen, begynte å skade meg litt... another sunday..

Hva er det som skjer... Hvorfor holder man på sånn. Graver sin egen grav med åpne øyne... Tar hvert spade-tak fullstendig klar over hvordan dette vil ende...

Jeg funderte veldig på hvorfor jeg er så avhengig av sf`en min. Kom fram til at den i bunn og grunn er mitt eneste talerør til omverdenen.. Klarer ikke gråte foran mennesker. bare alene.. Og da er jeg til gjengjeld berusa 90% av de gangene det skjer (eller skader meg veldig mye).

Skulle virkelig ønske at jeg kunne finne en annen måte å vise følelser på... Ingenting er så ille som å bli "oversett" (les: skrytt av fordi du har lagt på deg litt og ser nesten normalvektig ut)...Da føler jeg meg helt overlatt til meg selv, og ser ingen annen utvei enn å sulte meg sønder og sammen helt til omverdenen reagerer, og forstår at det er en smerte inni meg...

Det "ironiske" er at når jeg så "endelig" er så tynn at folk blir skremt og legen/psykologen tar affære, så blånekter jeg på at det er noe galt. Men egentlig ønsker jeg jo at de skal holde meg fast, tvinge meg til å spise, ta seg av meg, ta ansvaret fra meg og "djevelen min" inni meg. Hvordan skal jeg klare å si det til dem...?

Jeg vil bli frisk, virkelig...Men jeg er feig som faen. Kan ikke forestille meg livet mitt uten sf. Hvordan skal jeg da få sagt hvordan jeg har det.

Folk rundt meg ser på meg som en særdeles utadvendt person som alltid lager party rundt seg og er fryktelig flink til å prate... Aller mest om andres tanker og problemer... Få av omgangskretsen min vet hvor vondt jeg har det. Alle vet at jeg har sf, men fordi jeg er så "sterk" og sprudlende hele tiden, er det ingen som ville tro at jeg har en smerte som ikke kan beskrives med ord inni meg.

Uff, nå føler jeg meg dritselvopptatt og tullete her. jeg tror jeg slutter, jeg;)

Hvis det er noen som har noe å kommentere hadde jeg blitt veldig glad. kanskje noen av dere andre som også sliter med noen av de samme tinga kan se på dette fra utsiden og gi meg et råd? Det er veldig vanskelig å se seg selv utenfra, objektivt, som dere sikkert har erfart selv...

¨Vel, da gjenstår det bare å gi dere alle sammen en god mandagsklem!

Klems,

[null]

vi har visst ganske like tanker vi..

sender en god klem til deg også

*klem*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære suselusa! Dine tidels kaotiske, ambivalente tanker og følelser som du setter ord på i ditt innlegg vil veldig mange av brukerne kjenne seg igjen i. Det er kjent at det å slite med en spiseforstyrrelse er tøfft, vanskelig og er en form for å skade seg selv. Mange sliter i tillegg til sin spiseforstyrrelse med andre former for selvskading/ selvplaging slik du angivelig også gjør. Det er ikke lett selv å forstå hvorfor det er slik, men mange beskriver at det å påføre seg selv smerte ofte hjelper med å ha "kontroll"- kanskje over angsten, de indre spenningene, uroen, sinne osv. Kanskje det også er en måte å synliggjøre at du trenger hjelp, få omsorg? For meg kan det se ut som om du har kontakt med lege og psykolog. Dersom du går i terapi oppfordrer jeg deg på det sterkeste til å fortsette. Psykologen din " ser" nok mye mer av deg enn det du får inntrykk av. Det er ofte slik i en terapi at psykologen lar klienten/pasienten bestemme tempoet og kanskje du ennå ikke er moden for de store forandringene, det tar ofte svært lang tid å bygge opp nok mot, kraft og vilje til en varig endring/forandring- klare å se, våge å se seg selv i et liv uten spisefortsyrrelsen, selvplaging, misbruk. Du ønskes lykke til videre på veien til forandring!

[Gjest Huva]

Jo, å slippe ansvar ville være greit, men kanskje ville det føles enda mer meningsløst enn noe? Ville ikke tida gå enda mye seinere?

Om å se seg selv objektivt..., har du prøvd å tenke deg at DU er DIN behandler? Eller at du er din egen veninne?

Tenker noen ganger slik, og kommer til at jeg ville reagert mye mer om jeg var utenfor, og fikk vite om meg det jeg veit..., hvis jeg hadde vært en annen...Hm...blir dette forståelig tru? Men når det er MEG det gjelder, er det jo ikke så farlig, har jo enda kontrollen JEG. Kanskje.....

Men setter jeg meg utenfor veit jo jeg at man aldri veit hvor lenge kontrollen varer, at den snart kan bli borte borte..