"porselensdukke" i 2005.

[Gjest psyk. men ingen pyse]

Jeg har slitt med min psykiske helse i mange år,men det er først nå i de siste årene at dette er blitt offentlig kjent.

Har ved flere anledninger opplevd at andre ikke tør å si forskjellige ting til meg som jeg absolutt burde fått vite, under påskudd av at: Du er jo psykisk psyk.!" "Vi trodde at dette ville du ikke tåle å høre."

Tror de virkelig at jeg springer å tar livet av meg bare av litt motgang?

Hadde jeg hatt en fysisk sykdom så er jeg sikker på at jeg ikke var blitt behandlet slik.

Jeg er veldig lei av, og sint for at jeg blir behandlet som en porselensdukke.

Dette gjelder heldigvis ikke min nærmeste familie, men mennesker jeg har kontakt med ellers.

Hva kan jeg gjøre for å endre dette? Det skjer jo gang etter gang at viktige opplysninger ikke blir gitt til meg.

Har en følelse av at dette gjelder veldig mange der ute. At det enda er veldig mye uvitenhet og skepsis blant mennesker når det gjelder psykiske lidelser.

Trodde egentlig verden hadde kommet lengre, at vi faktisk var blitt mere opplyst, men det virker dessverre ikke sånn.

Kanskje jeg burde stå fram i avisa eller på TV og fortelle om dette. Så kanskje jeg slipper ubehagelige sjokkopplysninger senere?

For ting har jo en tendens til å komme meg for øre, men da gjerne som "sladder" og ikke fra de personene som burde ha snakket med meg. Dette blir nå ikke jeg noe friskere av ihvertfall.

Vil gjerne høre andres mening og kommentarer til dette.

[Gjest Ramina]

Nei, verden har kommet et langt steg fremover, men ikke alle temaer er like langt fremme.

Synes du bør - også for din egen del - prøve å forstå at ikke alle vet og forstår hva de forskjellige psykiske sykdommene innebærer.

De aller fleste tror at når man er psykisk syk så er man ustabil, dypt deprimert og kan skade seg selv eller ta selvmord.

Noen psykiske sykdommer har dette innholdet, mange andre ikke. Det er ikke så godt for andre å vite hva som er hva.

Derfor synes jeg du bør ta deg tid og energi på å informere de du har rundt deg.

Sørg for at de setter av god tid til en prat med deg en dag, og så iformerer du en etter en om ståstedet ditt. Hva psykdommen din er, hva det innebærer, hva du tåler og ikke mm.

Fortell dem at du takler motgang, og at du heller blir lei deg og oppgitt over at de ikke kommer til deg direkte.

Prat rolig og i klar tekst.

Kanskje du da vil oppdage en ny trygghet og "respekt" hos dine nærmeste, når de nå har fått forklart alt så grundig og de vet hvor de har deg, og hva de kan "tillate" seg.

Selv om du synes det er riktig så ille så gjør de nok ting og tang i redsel for å såre/skade deg. Uvitenhet gir også utrygghet.

Jeg hadde satset på å informere i håp om at dette ville gi en ny vri for fremtiden.

Lykke til.

[Gjest psyk, men ingen pyse]

Nei, verden har kommet et langt steg fremover, men ikke alle temaer er like langt fremme.

Synes du bør - også for din egen del - prøve å forstå at ikke alle vet og forstår hva de forskjellige psykiske sykdommene innebærer.

De aller fleste tror at når man er psykisk syk så er man ustabil, dypt deprimert og kan skade seg selv eller ta selvmord.

Noen psykiske sykdommer har dette innholdet, mange andre ikke. Det er ikke så godt for andre å vite hva som er hva.

Derfor synes jeg du bør ta deg tid og energi på å informere de du har rundt deg.

Sørg for at de setter av god tid til en prat med deg en dag, og så iformerer du en etter en om ståstedet ditt. Hva psykdommen din er, hva det innebærer, hva du tåler og ikke mm.

Fortell dem at du takler motgang, og at du heller blir lei deg og oppgitt over at de ikke kommer til deg direkte.

Prat rolig og i klar tekst.

Kanskje du da vil oppdage en ny trygghet og "respekt" hos dine nærmeste, når de nå har fått forklart alt så grundig og de vet hvor de har deg, og hva de kan "tillate" seg.

Selv om du synes det er riktig så ille så gjør de nok ting og tang i redsel for å såre/skade deg. Uvitenhet gir også utrygghet.

Jeg hadde satset på å informere i håp om at dette ville gi en ny vri for fremtiden.

Lykke til.

Hei, og takk for svar!

Har litt vanskelig å fordøye dette ja, at andre er redde for å si ting til meg.

Må vel prøve å ha litt forståelse for dem da. Har forresten informert ganske mange etterhvert, om at jeg setter stor pris på å bli behandlet på akkurat samme måte som før.

Psykdommen min kan alle sammen overlate til psykiatrien, på samme måten som om jeg hadde hatt lungebetennelse.

Det er ikke mere synd på meg enn det er på alle andre, blir enda mere psyk hvis alle andre skal gå å minne meg på det, og ta hensyn til meg hele tiden.

Blir jeg verre er det psykdommen sin skyld og ikke noe noen har sagt til meg. Er jeg så nedfor at jeg ikke tåler dagliglivets store og små problemer, så trenger jeg hjelp, og da fra psykiatrien.

[frosken]

Hvis jeg hadde vært i din situasjon, så tror jeg at jeg ville ha forsøkt å reflektere over hva i din atferd som har gjort at folk velger å ikke fortelle deg ting. Kanskje du pleier å reagere på en måte andre finner ubehagelig å forholde seg til?

[Gjest psyk, men ingen pyse]

Hvis jeg hadde vært i din situasjon, så tror jeg at jeg ville ha forsøkt å reflektere over hva i din atferd som har gjort at folk velger å ikke fortelle deg ting. Kanskje du pleier å reagere på en måte andre finner ubehagelig å forholde seg til?

Hei frosken!

Jeg har gransket min væremåte ja, men tror ikke det er dette som er årsaken i dette tilfellet.

Jeg er selvsagt langt ifra feilfri,men dette dreier seg mere om antagelser fra mennesker som ikke har så nær kontakt med meg.

Regner med at de har hørt på rykter. Bor på en liten plass hvor alle vet nesten alt om alle (tror de ihvertfall).

Det dreier seg om mennesker som ikke har peiling på hvordan jeg reagerer, de kjenner meg ikke så godt.

Men det kan jo få ganske store konsekvenser når man ikke får de opplysninger man trenger i viktige sammenhenger.

Det kom forresten som et sjokk på meg at andre mennesker faktisk tenker sånn om meg. Jeg reagerte med å bli sint og lei meg.

Men etter å ha tenkt (jeg er veldig flink til å tenke :-) så har jeg kommet fram til at jeg får prøve å snu ting litt på hodet. Kanskje det er en måte å bry seg på?

En annen ting jeg også har funnet ut er at jeg må prøve å ikke tenke så galt om alt.

Tankene og angsten kommer for den minste "filleting", og jeg bruker hjernen så det knaker.

Ser veldig mange spøkelser selv om det er lyst, er forferdelig mistenksom mot andre mennesker.

Dette har jeg tenkt å slutte med nå, det er jo helg. Men trenger visst en sobril i kveld også (sukk).

God kveld!!!

[mamma til ni]

Hei, og takk for svar!

Har litt vanskelig å fordøye dette ja, at andre er redde for å si ting til meg.

Må vel prøve å ha litt forståelse for dem da. Har forresten informert ganske mange etterhvert, om at jeg setter stor pris på å bli behandlet på akkurat samme måte som før.

Psykdommen min kan alle sammen overlate til psykiatrien, på samme måten som om jeg hadde hatt lungebetennelse.

Det er ikke mere synd på meg enn det er på alle andre, blir enda mere psyk hvis alle andre skal gå å minne meg på det, og ta hensyn til meg hele tiden.

Blir jeg verre er det psykdommen sin skyld og ikke noe noen har sagt til meg. Er jeg så nedfor at jeg ikke tåler dagliglivets store og små problemer, så trenger jeg hjelp, og da fra psykiatrien.

Opplever sjølv innimellom at folk skal "beskytte" meg. På jobb feks. opplevde eg at folk ikkje turte å gi meg vakter fordi eg nettopp hadde tatt ut separasjon, og var redd eg var sliten. (eg var ikkje sliten og ville gjerne jobbe)

Tilbyr eg meg å passe barn, tenker mange at sidan eg har så mange sjølv så må eg vere sliten, og vil ikkje belaste meg (eg elsker å passe barn, og blir ikkje sliten av det)

Eg trur dei er redd det skal bli for store belastninger på oss. Og sidan dei ikkje har oversikt over kva det er som belaster tar dei det som er mest sansynleg.

[Gjest psyk, men ingen pyse]

Opplever sjølv innimellom at folk skal "beskytte" meg. På jobb feks. opplevde eg at folk ikkje turte å gi meg vakter fordi eg nettopp hadde tatt ut separasjon, og var redd eg var sliten. (eg var ikkje sliten og ville gjerne jobbe)

Tilbyr eg meg å passe barn, tenker mange at sidan eg har så mange sjølv så må eg vere sliten, og vil ikkje belaste meg (eg elsker å passe barn, og blir ikkje sliten av det)

Eg trur dei er redd det skal bli for store belastninger på oss. Og sidan dei ikkje har oversikt over kva det er som belaster tar dei det som er mest sansynleg.

Helt enig!

Jeg blir så borti natta sint av sånne "for-stå-seg-påere."

Selv om vi er psykisk syke, så kan vi faktisk snakke!(kanskje jeg burde henge opp en plakat på butikken om dette? ha-ha).

Jeg er ihvertfall istand til å si selv hva jeg tåler og ikke tåler.

Men det er vel som jeg skrev tidligere: Uvitenhet, og sikkert en måte å bry seg på, selv om jeg føler det provoserende!

Ha en hyggelig kveld!