Klandrer meg selv for grusom tanke-NHD

[Gjest Little Madam]

Jeg er mor til 1 barn. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt & trakasering av mine foreldre som barn.

Men jeg hadde ei nabokone som tok seg mye av meg og var fantastisk og det "redda" meg kanskje...?

I ungdoms og voksen alder har jeg slitt med tildels alvorlige psykiske problemer. Tross dette har jeg studert litt på universitetet og har høyskoleutdannelse.

Som mor synes jeg at jeg fungerer fint. jeg elsker min barn ubeskrivelig masse og prøver å være en bevisst og ansvarlig mor.

Det hender(ikke ofte) at jeg får "grusomme" tanker oppe i hodet mitt f.eks. en morgen jeg lå ved siden av mitt barn i senga , jeg var kjempe trøtt og ungen var en "propell" så tenkte jeg at den eneste måten å få barnet mitt til å ligge stille var å drepe!!! Jeg har det GRUSOMT nå i ettertid at jeg kunne tenke noe så fælt!!! Jeg ville ALDRI gjøre noe bevisst for å skade barnet!!!!!!!!!!!!

Jeg klandrer meg selv noe fryktelig for den tanken jeg hadde...

Føler meg ekstremt grusom og fæl, har lyst til å skikkelig straffe meg selv for min ondskap.

Går til psykiater, men synes foreløbig dette blir for vanskelig å ta opp hos han.

Kan du NHD gi meg litt tilbakemelding?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er en typisk og uskyldig tvangstanke. Slike tanker får "alle" innimellom. Det er helt normalt.

[ulva]

Det stemmer kanskje ikke så bra overens med de romantiske ideene om hvordan det er å ha barn, men det er temmelig vanlig. Det har faktisk alltid vært vanlig. Dersom du leser gamle vuggeviser, handler de ofte om å kaste ungen i veggen om han ikke sovner snart. Høres temmelig brutalt ut, men det er jo et utløp for den frustrasjonen man føler. Det vesentlige er jo at man ikke gjør det... Alle foreldre har slike tanker, og det betyr ikke at de ikke elsker sine barn grenseløst. Bare at de er slitne.