Helt tom

[Emiliy]

Hei alle sammen

Lenge siden sist nå... Begynte å savne dette stedet.

Med meg går det heller dårlig. Har mest lyst til å dø. Orker ikke å prate. Skulka unna psykologen på mandag. Det er for slitsomt å gå til henne. Hun graver opp alt det vonde, om mishandlinga, om sinne, om angsten osv. Hjemme er foreldrene mine sinna for at jeg "sladra". De stakkars søsknene mine går for lut og kalt vann, fordi alle har mer enn nok med seg selv. Og det verste er at alt er min skyld. Selv har jeg mer enn nok med å klare å komme meg gjennom dagen og spise sånn nogenlunde. Hvordan skal jeg orke å ta stilling til alt dette andre i tillegg? Det er for mye!

Nå er det to uker siden jeg kom hjem fra sykehuset. Prøvde nemlig å ta livet av meg. Vet at det er dumt å skrive dette her, men her er det eneste stedet hvor jeg våger å fortelle alt. Dessuten vil jeg bare si til alle dere som tenker de samme tankene som meg, at å prøve å gjøre livet slutt, bare gjør vondt verre. Ihvertfall hvis du våkner opp igjen. Det kan jeg skrive under på!

Jeg bare spiser og spiser. Har mistet all kontroll over meg selv. Klarer ikke å stoppe. Det er det eneste som gir meg trygghet. Har lyst til å drukne i min egen kropp, samtidig som disse tankene skremmer livet av meg. Er redd hele tiden. Redd for å legge på meg enda mer. Redd for morgendagen. Redd for maten....

Dere som leser dette, tror vel at jeg er blitt helt gal. For å være helt ærlig så vet jeg ikke svaret på dette spørsmålet selv. Sett utenifra er jeg bare ei vanlig jente som har hele fremtiden foran meg. Er ferdig med videregående og har tatt ex-phil rett etterpå. Nå jobber jeg et halvt år, før jeg skal flytte til Oslo for å studere. Det høres så flott ut, men for å være helt ærlig så har jeg ikke lyst i det hele tatt. Det er ingenting som gleder meg. Helst vil jeg bare slippe absolutt alt. Jeg har ødlagt så mange år av livet mitt, er ensom og uendelig sliten å trett. Orker rett og slett ikke å ta opp kampen mer... Man må ville det selv, hvis man skal bli frisk. Men hvordan skal jeg klare det når jeg verken vil eller orker?

Håper ingen av dere ender opp som meg! Håper at dere som bærer på bare et lite ønske om å bli frisk, søker hjelp i tide... Ikke vent. Det gjør bare vondt verre (selv om å søke hjelp sikkert aldri er for sent). Jeg vet at det er vanskelig, men jeg kan ikke få uttrykt hvor mye jeg ønsker det for alle dere som sliter der ute...

Stå på alle sammen!

Mange klemmer fra

[Nedia]

Trist å lese det du skriver. Vil bare si at jeg sender deg mange varme og gode tanker.

Stor klem i fra ho

[Emiliy]

Trist å lese det du skriver. Vil bare si at jeg sender deg mange varme og gode tanker.

Stor klem i fra ho

Takk for svaret ditt, Nedia.

Vet hvor vanskelig det er å kombinere skole, prøver og lekser med sf, men jeg synes du er flink!!

Dersom denne kombinasjonen skulle bli alt for vanskelig å takle, håper jeg for din skyld at du prioriterer å bli frisk fra sfen din! Blir du ikke frisk fra den vil du ikke bare ødlegge for deg selv når det gjelder skole, men også mye annet i livet ditt. Dette vet du sikkert fra før, men....

Uansett stå på! Håper virkelig at du klarer å komme ut av dette!

Mange varme klemmer fra

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære Emiliy

Det er tris at du sliter sånn. Du gir også uttrykk for dine tanker i forhold til liv og død. Det et naturlig når en er så sliten som deg at en mister motivasjon og lyst til det meste. Det høres så greit ut, men ved å få noe næring vil du på sikt kunne kjenne på noe som gjør at du ser lyspunkter i hverdagen og med det følger livslysten. Hold fast og kjemp videre.