er det greit, isåfall hvordan?

[Gjest redd&usikker]

Jeg er en (snart) 18 år gammel gutt, jeg har gått til psykolog ca 1år nå...

Jeg har etterhvert fått en oppgang, men nå merker jeg at det går gradevis nedover.

Jeg vil egentlig ikke dø men i begynnelsen så jeg ingen utvei og det var like før, jeg er redd det vil skje igjen.

Er det greit å spørre om å få bli innlagt? bare for å slippe unna _alt_, for å få en pause.

Jeg synes det hele virker for lettvint og liker ikke tanken med å ta det opp med psykologen. Jeg vet en innleggelse vil resultere med at jeg ikke vil ha noen venner igjen, ikke slik jeg har det nå ihvertfall.

Jeg har fått spørsmålet om jeg ville bli innlagt i begynnelsen, men det ble liksom feid unna...likevel sitter jeg her fremdeles..

Hva burde jeg gjøre...?

[Cheerleader]

Jeg syns ikke du skal tenke så mye på vennene dine nå, men deg selv.

Hvis du føler at du hadde hatt gått av en innleggelse, så be om det. Det kan du helt sikkert gjøre.

Er vennene dine gode venner, så er de der når du føler deg bedre også.

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dersom lengre poliklinisk behandling ikke har gitt ønsket resultat, kan en innleggelse være fornuftig.

Du er nødt til å ta det opp med behandleren din.

Mister en venner om en blir innlagt? Er det i så fall venner?

[Gjest aughii]

Hei.

Du sier du vet du mister venner ved en innleggelse. Må si meg helt enig med NHD : Er det da venner ?

Det er jo ikke slik at du blir værende i psykiatrisk institusjon for evig og alltid. Det er slett ikke sikkert du trenger være heldøgnspasient så veldig lenge. Du kan sikkert komme frem til en ordning der du har permisjoner, eller du er dagpasient, hva vet jeg :-)

Hvertfall så ønsker jeg deg lykke til!

vennlig hilsen

[Gjest Vi21]

Dersom lengre poliklinisk behandling ikke har gitt ønsket resultat, kan en innleggelse være fornuftig.

Du er nødt til å ta det opp med behandleren din.

Mister en venner om en blir innlagt? Er det i så fall venner?

Godt spørsmål!

Og det fikk meg til å se at jeg er heldig, for jeg trur, faktisk, at jeg har to, kanskje tre, som ikke hadde sprunget sin vei om jeg blei innlagt (men jeg har ikke tenkt å bli innlagt)

Tenkte i første omgang, at klart det ikke kan være ekte venner hvis de fordufter i en slik situasjon, men vel..., kanskje de er det, bare at de ikke er i stand til å takle det?

Kanskje hvis de blir fortalt om sykdommen, så blir det bedre? Litt?

Trur det er lurt å være litt åpen, i alle fall overfor dem som man har mest kontakt med........?

Lykke til, redd&usikker!

Håper du finner utav det!