kjip samboer?rett til å reagere?

[Gjest midia]

nei det er fint med middag syv, men han foreslår aldri slike ting. om jeg og han er hjemme samtidig er det alltid jeg som lager mat. det er en drøm at han har begynt å hente to g uka, da han blir tvunget til å lage mat og handle. for da jeg var i barselspermisjon var det: "Hva har du ikke klart å kjøpt dopapir på alle de timene du har vært hjemme??" når jeg sier han kan gå ut å kjøpe, var det liksom min oppgave.

nei det er ikke den letteste typen. verken humørmessig el på andre plan. jeg har bodd her i denne byen for hans skyld i fem år, og meningen er at vi skal flytte om to til min hjemby. men han har jo jobben da, som han leeever for og det er der han endelig får sin aksept da han aldri fikk den hjemmefra. men det er jo tungt å flytte for ham. men har bestemt meg for å stå på avtalen selv om han surmuler.

Han vet tydeligvis ikke hvor mye arbeid det kan være å være hjemmeværende med småbarn en hel dag.

Han kunne trengt å være hjemme alene med barna en uke han så hadde du og han fått sett hvor mye han rekker å gjøre av husarbeid å da kanskje det går opp et lys!?

Virker nesten litt gammeldags han,som at kvinner skal passe barn og ellers befinne seg på kjøkkenet mens han skal ligge på sofaen å lese aviser.

Deleger oppgaver på ham også,dere jobber begge to å da er det naturlig at han tar mye husarbeid også.

[Gjest kjiiipi]

Han vet tydeligvis ikke hvor mye arbeid det kan være å være hjemmeværende med småbarn en hel dag.

Han kunne trengt å være hjemme alene med barna en uke han så hadde du og han fått sett hvor mye han rekker å gjøre av husarbeid å da kanskje det går opp et lys!?

Virker nesten litt gammeldags han,som at kvinner skal passe barn og ellers befinne seg på kjøkkenet mens han skal ligge på sofaen å lese aviser.

Deleger oppgaver på ham også,dere jobber begge to å da er det naturlig at han tar mye husarbeid også.

helt enig!

takk for bra svar...

[pip]

joda du sier noe. men jeg har antydet og sagt at det er fint å spare litt til meg også,

men han gjorde det ikke etterpå.

I sommer skulle vi pusse opp ei hytte, og jeg hadde ansvar for å hyre snekker. da denne snekkeren uteble og jeg ble nødt å skaffe ny og holde på med å skaffe kostnadsoversikt etc ba jeg ham om å hjelpe å ta noen telefoner. men nei, det fikk jeg gjøre selv.

Han er livredd for å liksom være under pisken min. virker som om han tror at det er nok å være sammen og han betaler regningene. det er liksom der det stopper. jeg har en dårlig betalt jobb og går på skole mens han drar inn pengene. og da skal liksom hans liv komme først...alltid jobb jobb jobb.

Blir såra når jeg ser rundt meg jenter som blir satt pris på av kjæresten sin, blandt annet ved små gaver etc..skulle ønske han kunne gi meg et personlig smykke ring etc, men neida jeg får dundyne og ting til datan.

husker jeg var gravid og i full jobb med bekkenløsning. han var et halvt år arbledig. jeg måtte vagge meg til og fra t-banen med smerter hver dag. han burde ha skjønt han burde stått opp å kjørt meg! men han er ikke slik.

Ingen "skjønner noe" uten skikkelig komunikasjon. Kanskje er han kjip, men det første skrittet er i alle fall skikkelig komunikasjon, ikke hint, antydninger og ønsker som ikke er uttalt.

Men hva er det du ønsker deg? En støtte herfra til å gå ifra ham? En støtte til å kunne holde på bildet ditt som en kjip samboer? Og hva gjør du når du får den støtten?

Det er din samboer, ditt problem, og din mulighet. Men det høres ut som om dere trenger hjelp til å snakke sammen, for å finne ut hva dere egentlig har sammen, hva dere ønsker dere å ha sammen, om de ønskene er forenelige, og så om det er mulig å oppfylle dem.

[mrxx]

Dette er utrolig. Jeg kan ikke fatte at han kan være så egoistisk. Jeg fatter det ikke.

Dette er en som du skulle ha vært tuppet på hue og rævva ut av huset lenge før du fant på å få barn med han.

Rett til å reagere??..det er ikke fornavnet en gang.

[flisa]

Om jeg hadde sagt noe? - det kan du skrive opp!

[Gjest havelar]

joda du sier noe. men jeg har antydet og sagt at det er fint å spare litt til meg også,

men han gjorde det ikke etterpå.

I sommer skulle vi pusse opp ei hytte, og jeg hadde ansvar for å hyre snekker. da denne snekkeren uteble og jeg ble nødt å skaffe ny og holde på med å skaffe kostnadsoversikt etc ba jeg ham om å hjelpe å ta noen telefoner. men nei, det fikk jeg gjøre selv.

Han er livredd for å liksom være under pisken min. virker som om han tror at det er nok å være sammen og han betaler regningene. det er liksom der det stopper. jeg har en dårlig betalt jobb og går på skole mens han drar inn pengene. og da skal liksom hans liv komme først...alltid jobb jobb jobb.

Blir såra når jeg ser rundt meg jenter som blir satt pris på av kjæresten sin, blandt annet ved små gaver etc..skulle ønske han kunne gi meg et personlig smykke ring etc, men neida jeg får dundyne og ting til datan.

husker jeg var gravid og i full jobb med bekkenløsning. han var et halvt år arbledig. jeg måtte vagge meg til og fra t-banen med smerter hver dag. han burde ha skjønt han burde stått opp å kjørt meg! men han er ikke slik.

Du må slutte helt med antydninger og "han burde ha skjønt". Be han pent og direkte: Vær så snill å forsøk og lag nok middagsmat og spar til jeg kommer hjem.

"Jeg har bekkenløsning og det er veldig vondt og vanskelig å gå. Kan du være en engel og kjøre meg?" Også må du huske på å takke veldig "Mm, så god mat du lager, det var kjempefint du hadde spart litt slik at jeg slapp å begynne med matlaging nå som jeg er så sliten".

-Jeg trenger hjelp, kan du hjelpe meg? (ikke generelt, med konkrete saker).

[Gjest amparro]

Ja, jeg hadde reagert på begge deler. Ikke særlig omtenksom fyr spør du meg.....

[Tootsieroll1365380854]

hadde kanskje ikke giddet å vært sammen med en slik fyr, med mindre vi nå har to barn sammen....

kan få sms´er fra han som feks dumt at vi sårer og at vi er dumme med den man er mest glad i...

men da blir jeg litt sån:jamen så gjør noe med det da.

Synes du virkelig det er verd å være sammen med en man ikke føler er glad i en, bare fordi man har to barn? Mannen min og jeg har barn, og har nettopp vært igjennom en tøff periode. Jeg har sagt at jeg ikke orker tanken på å være 40 år, og ulykkelig gift. Hvis vi ikke finner ut av ting nå, og engasjerer oss i hverandre sine liv, får vi heller gå hvert til vårt. Vi var begge enig om at det er hverandre vi vil ha, og har jobbet en del med forholdet vårt. Nå er vi så nyforelsket, atte ;O) Selvfølgelig vil det ikke være på topp hele tida, men man skal likevel føle den man deler ALT med er glad i en.

Lykke til!

[Gjest kjiiipi]

Du må slutte helt med antydninger og "han burde ha skjønt". Be han pent og direkte: Vær så snill å forsøk og lag nok middagsmat og spar til jeg kommer hjem.

"Jeg har bekkenløsning og det er veldig vondt og vanskelig å gå. Kan du være en engel og kjøre meg?" Også må du huske på å takke veldig "Mm, så god mat du lager, det var kjempefint du hadde spart litt slik at jeg slapp å begynne med matlaging nå som jeg er så sliten".

-Jeg trenger hjelp, kan du hjelpe meg? (ikke generelt, med konkrete saker).

okei...skjønner,,,,god idé.

[Gjest kjiiipi]

Ingen "skjønner noe" uten skikkelig komunikasjon. Kanskje er han kjip, men det første skrittet er i alle fall skikkelig komunikasjon, ikke hint, antydninger og ønsker som ikke er uttalt.

Men hva er det du ønsker deg? En støtte herfra til å gå ifra ham? En støtte til å kunne holde på bildet ditt som en kjip samboer? Og hva gjør du når du får den støtten?

Det er din samboer, ditt problem, og din mulighet. Men det høres ut som om dere trenger hjelp til å snakke sammen, for å finne ut hva dere egentlig har sammen, hva dere ønsker dere å ha sammen, om de ønskene er forenelige, og så om det er mulig å oppfylle dem.

jeg ønsker herfra en mulighet i å kunne hevde det jeg mener. ikke bare fordi han blir sur og sinna når jeg hevder disse tingene, gi meg og be om godt vær igjen. jeg har lyst at han skal skjønne han må behandle kjæresten med litt mer omtanke enn hva han kanskje tror er riktig. og sette handling bak orden om at han er så gla i meg. handling er beviset for det. ord er lett å ytre.

jeg vet det er mitt problem, men jeg ville, og det har jeg også fått nå, lov til å synes at det jeg følte var ok. at flere hadde reagert som meg. og heller ut fra dette finne en løsning. jeg har en samboer som føler seg personlig angrepet om sier "skjorta er fin den men jeg foretrekker den brune til det antrekket der." han føler seg personlig angrepet om jeg mener pizzaen han lagde forrige fredag var bedre enn dagens om man diskuterer ingrediensene. han tåååååler ikke kritikk. da føler han seg mindreverdig. og derfor er det også en veldig sterk resksjon jeg får når jeg ymter frempå at jeg kunne ønske det anderledes på ulike områder. da angriper jeg jo ham, og da er 101 ute.

[Gjest kjiiipi]

Synes du virkelig det er verd å være sammen med en man ikke føler er glad i en, bare fordi man har to barn? Mannen min og jeg har barn, og har nettopp vært igjennom en tøff periode. Jeg har sagt at jeg ikke orker tanken på å være 40 år, og ulykkelig gift. Hvis vi ikke finner ut av ting nå, og engasjerer oss i hverandre sine liv, får vi heller gå hvert til vårt. Vi var begge enig om at det er hverandre vi vil ha, og har jobbet en del med forholdet vårt. Nå er vi så nyforelsket, atte ;O) Selvfølgelig vil det ikke være på topp hele tida, men man skal likevel føle den man deler ALT med er glad i en.

Lykke til!

jeg er helt enig med deg om at man må jobbe med ting. men uansett kan man jo ikke dumpe fyren når han har mange gode kvaliteter som en snill og god pappa, ordentlig og skikkelig, varm når han har tid...

Han er derimot veldig mye på jobben og har ambisjoner her. jeg forstår ikke at han kan bruke sååå mye tid på jobben så vi er helt klart forskjellige på ulike områder. men hver gang jeg sier noe, repliserer han med å legge vekt på mine negative sider og si at jeg ikke akkurat er så godhjerta selv. Når jeg peker på ting jeg gjør for han vifter han det vekk og sier det er da en selvfølge. jeg er ikke akkurat forelska for tida nei. drittlei av å sitte i samme å prøve å få i gang en samtale mens han er så trøtt. vi har sjeldent sex. den siste måneden tok jeg initiativetén gang før det gikk to uker før han tok initiativ. han er jo så sliten av å jobbe. trøtt. trøtt. trøtt. akk så kjedelig det er med en som aldri spontant forteller litt fra jobben, ting man er opptatt av osv. taus taus taus, for vi er jo så slitne. hvis jeg påpeker dette er jo alt galt og jeg er jo ikke fornøyd med ham men han kan fortelle meg hvor lite god jeg er så det så. så tilstanden er litt kjip ja. man bør skru på sjarmen til kjæresten også. ikke bare for sjefen og kamerater.

[Tootsieroll1365380854]

jeg er helt enig med deg om at man må jobbe med ting. men uansett kan man jo ikke dumpe fyren når han har mange gode kvaliteter som en snill og god pappa, ordentlig og skikkelig, varm når han har tid...

Han er derimot veldig mye på jobben og har ambisjoner her. jeg forstår ikke at han kan bruke sååå mye tid på jobben så vi er helt klart forskjellige på ulike områder. men hver gang jeg sier noe, repliserer han med å legge vekt på mine negative sider og si at jeg ikke akkurat er så godhjerta selv. Når jeg peker på ting jeg gjør for han vifter han det vekk og sier det er da en selvfølge. jeg er ikke akkurat forelska for tida nei. drittlei av å sitte i samme å prøve å få i gang en samtale mens han er så trøtt. vi har sjeldent sex. den siste måneden tok jeg initiativetén gang før det gikk to uker før han tok initiativ. han er jo så sliten av å jobbe. trøtt. trøtt. trøtt. akk så kjedelig det er med en som aldri spontant forteller litt fra jobben, ting man er opptatt av osv. taus taus taus, for vi er jo så slitne. hvis jeg påpeker dette er jo alt galt og jeg er jo ikke fornøyd med ham men han kan fortelle meg hvor lite god jeg er så det så. så tilstanden er litt kjip ja. man bør skru på sjarmen til kjæresten også. ikke bare for sjefen og kamerater.

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Det at man har det bra på mange områder gjør ikke opp for at noe av det aller, aller viktigste mangler. Du må kjenne etter om du vil ha det slik du har det nå resten av livet. Hvis ikke må noe gjøres, og det må gjøres på en slik måte at han forstår det. Det er ikke nødvendigvis å forlate ham som er det rette, men dere har sikkert ikke vondt av en prat om prioriteringer. Kanskje han føler at han må jobbe alle disse timene for din skyld? Kvinner og menn har forskjellige løsninger på et "problem", og om man ikke snakker med hverandre og forteller hva man tenker, ja, så ender det i misforståelser.