noe jeg bare må skrive

[earthquake]

Jeg er 22 år. For 2 år siden var jeg sammen med en mann i to år.

Jeg har helt siden jeg ble i alderen der en "skal" begynne å eksprimentere med sex, hatt problemer med å klare å ha sex uten å føle skam, skyld, og kvalme. Jeg vet ikke hvorfor jeg har følt det slik, men det har iallefall gjort det vanskelig for meg.

Han jeg var sammen med nå for to år siden viste seg etter ett lite år å ikke være fullt så grei som jeg først trodde.

Jeg var "en hore som ville ligge med alle andre enn han", "jeg tenkte kun på meg selv", "jeg var verdens største egoist".

Jeg mistet mange venner og fikk dårlig kontakt med familien min etter forhopldet tok slutt.

Å gjøre slutt på forholdet var heller ikke noe kort prosess. Jeg måtte tilslutt flytte til en annen by, jeg skiftet nr på mobilen. Men jeg jobbet samme plassen så noen ganger hendte det at han ventet på meg uten for arbeid etter at jeg var ferdig.

Men han gjorde meg ikke noe, han slengte bare bemerkninger om antrekket mitt, hva jeg "måtte" ha gjort i det siste, hva "alle" syntes om meg... osv.

Etter en stund lærte jeg meg å leve med det på en måte, hjemme var jeg iallefall trygg.

23. august 2003

Han møtte på døren min og sa at han hadde fått nr av min mors samboer-"det er vel ikke noe galt i at jeg kommer på besøk ???" det var det han sa, og jeg fikk dårlig samvittighet, og slapp ham inn.

-"skulle jeg ikke by ham på noe å drikke"?

Det var da jeg så at han hadde drukket før han kom husker jeg ble livredd. vi var alene og han var sint og full. Jeg ba ham om å gå. For en forkastelig idiot jeg var, er sint på meg selv enda for at jeg gjorde det. Jeg var sammen med ham i 2 år og jeg burde ha lært, å si i mot**** når han hadde drukket var å be om bråk.

Jeg husker ikke klart hva som skjeddde videre.

Bare glimt, husker jeg begynte å spy da hadde han hodt på lenge. noen ganger gikk han inn i stuen det var på soverommet jeg lå. han sa han ikke ville se meg at jeg stinket, jeg var motbydelig.

Jeg gikk inn i stuen en gang i løpet av den natten, for å prøve å komme meg ut av leiligheten, men da var han der enda. det lå en pistol på stuebordet. han var våpen samler og jakt entusiast, om noen skulle lure på hvordan han fikk tilgang til pistol.egentlig så er jeg faktisk ikke sikker på om det lå en pistol der i det hele tatt, er ikke sikker på om noe av det jeg husker er sant??? egentlig driter jeg i hva folk mått tro om denne mailen, jeg må bare skrive det en plass... det kommer til å ta livet av meg snart.

jeg kan ikke si det til noen, han er venner med min mor og stefar, de ville ikke ha trodd meg. etter bruddet framstilte han meg som den verste del og de trodde ham.

en hel natt varte voldtekten, eller hva jeg nå skal kalle det....

Han dro meg ut på badet å la meg i dusjen etter siste gangen han hadde sex med meg.Fordi jeg stinket som en hore sa han. han sovnet nesten rett etter at han hadde lagt meg der tror jeg.

huff det er så mye jeg har lyst å skrive her men som jeg føler blir feil å si.

lurer på om han hadde drept meg... på en måt tror jeg ikke det, men rett etterpå ønsket jeg at han hadde gjort det, nå vet jeg ikke helt hva jeg ønsker lengre... føler ikke jeg skriver om meg nå når jeg sitter her. det er på en måte en del av meg som jeg ikke lengre er i kontakt med. men det er virkelig mye jeg skulle ønske jeg kunne skrive men det blir ekkelt, det føles ekkelt.

[Gjest bebba]

Det er vanskelig å lese det du skriver, men du roper om hjelp. Gå til krisesenter, fastlegen eller hvem du stoler på og fortell historien din. De kommer til å høre på deg og tro på deg.

[Gjest svaksterk]

Jeg kan føle hvor smertefullt dette må ha vært.

Jeg kan kjenne igjen hans reaksjonsmåte i forhold til eksen min.

Det han har gjort mot deg er fryktelig. Han har voldtatt deg.

Det du føler når du skriver er også helt normalt.

Det kan være lurt å få noen å snakke med for å bearbeide dette. Kanskje kan dixie være en plass å begynne for å få hjelp?

Ønsker deg alt godt, og lykke til.

[earthquake]

Jeg kan føle hvor smertefullt dette må ha vært.

Jeg kan kjenne igjen hans reaksjonsmåte i forhold til eksen min.

Det han har gjort mot deg er fryktelig. Han har voldtatt deg.

Det du føler når du skriver er også helt normalt.

Det kan være lurt å få noen å snakke med for å bearbeide dette. Kanskje kan dixie være en plass å begynne for å få hjelp?

Ønsker deg alt godt, og lykke til.

har vert litt til og fra om jeg skulle svare på det du skrev.

Hadde egentlig lovet meg selv at jeg ikke skulle inne hit igjen. At jeg skulle glemme innlegget jeg hadde skrevet. Var så redd for hva folk ville skrive til svar, om noen i det hele tatt svarte.

Men tusen takk for svaret, det var veldig snillt gjort.

Jeg vet ikke hva dixi er?

Dessuten er jeg helt kvalm og ekkel i magen bare nå når jeg har skrevet innlegget her. Er redd for at om jeg forteller det til noen som kjenner til min identitet, så må jeg anmelde ham.Å snakke med noen som kan se meg skremmer meg så jeg nesten må kaste opp.

så tror ikke jeg kommer til å klare å snakke med noen nei.

Men tusen takk for svar

[Gjest skal]

har vert litt til og fra om jeg skulle svare på det du skrev.

Hadde egentlig lovet meg selv at jeg ikke skulle inne hit igjen. At jeg skulle glemme innlegget jeg hadde skrevet. Var så redd for hva folk ville skrive til svar, om noen i det hele tatt svarte.

Men tusen takk for svaret, det var veldig snillt gjort.

Jeg vet ikke hva dixi er?

Dessuten er jeg helt kvalm og ekkel i magen bare nå når jeg har skrevet innlegget her. Er redd for at om jeg forteller det til noen som kjenner til min identitet, så må jeg anmelde ham.Å snakke med noen som kan se meg skremmer meg så jeg nesten må kaste opp.

så tror ikke jeg kommer til å klare å snakke med noen nei.

Men tusen takk for svar

Det trodde ikke jeg heller, hvis det kan være noen trøst. Gikk til psykolog i 1/2 år og snakket om alt mulig annet før jeg for første gang klarte å si noe. Er fremdeles vanskelig men går frmmover med små skritt.

Det er du som bestemmer hvem du vil dele dette med.Det er en tung ting å bære helt alene! Du har valgt å dele det med oss her, og det er jeg veldig glad for. At du til og med gikk inn engang til viser at du har mot! Vær stolt over det!!!

Hvis du ikke klarer å snakke med noen enda, så fortsett å skrive, det er ofte litt lettere. Skriv her. Skriv for deg selv.

Når det gjelder anmeldelse, så er det DU som bestemmer. Det er hensynet til DEG som er viktig. Du må ikke anmelde fordi om du forteller det til noen! Det er lett for oss utenfor å si hva du bør og hva som er rett, men du er den eneste som vet!

[Gjest svaksterk]

har vert litt til og fra om jeg skulle svare på det du skrev.

Hadde egentlig lovet meg selv at jeg ikke skulle inne hit igjen. At jeg skulle glemme innlegget jeg hadde skrevet. Var så redd for hva folk ville skrive til svar, om noen i det hele tatt svarte.

Men tusen takk for svaret, det var veldig snillt gjort.

Jeg vet ikke hva dixi er?

Dessuten er jeg helt kvalm og ekkel i magen bare nå når jeg har skrevet innlegget her. Er redd for at om jeg forteller det til noen som kjenner til min identitet, så må jeg anmelde ham.Å snakke med noen som kan se meg skremmer meg så jeg nesten må kaste opp.

så tror ikke jeg kommer til å klare å snakke med noen nei.

Men tusen takk for svar

Kvalm og ekkel i magen på grunn av alle følelsene som kommer. Det er fordi du er modig nok til å ta opp noe som plager deg og påvirker hverdagen din. Når man tar ting frem i lyset vekkes mange følelser, og ikke alltid er de gode.

Du skriver her, og det som har skjedd deg er fryktelig, det er vondt å lese, og da kan man bare ane litt av hvordan det er å leve med det hver dag.

Ved å snakke om det får man satt ord på det som plager en, og etterhvert vil det muligens bli lettere å leve selv om det som har skjedd er smertefullt.

Ingen kan tvinge deg til noesomhelst. INGEN har rett til å kreve at du skal anmelde, eller ta det opp med foreldrene dine, *ta* igjen med ham ol. DU bestemmer selv hva du vil gjøre, og jeg tror heller ikke noen forventer at du skal gjøre det, det er dine følelser, og din forventning til hva de kommer til å tenke/mene. Og hvis det skjer, så behøver du likevel ikke gjør noe med det.

Du bestemmer selv om du vil snakke med noen, og vil du ikke det, så er det også greit. For meg har det vært nødvendig å sette ord på en del ting, og min livskvalitet har blitt betraktelig bedre de siste årene.

Jeg tenker at du føler deg forvirret og alene nå? Du vet ikke frem og tilbake på deg selv, dine følelser og det som skjedde siden han manipulerer andre mennesker, mennesker som burde vært på din side? Det er helt normalt, og forståelig.

Dixi er et senter for voldtatte kvinner, man kan ringe dem, sende mail, og komme i grupper med andre som har opplevd det samme. Du finner informasjon om det hvis du søker på nettet.

Det viktige her er at DU bestemmer selv hva du vil gjøre. Ingen andre kan gjøre det.

Jeg har skrevet masse. Skrevet og skrevet, og for meg har det vært bra å kunne dele det med andre. Sånn har jeg kunnet se at de ikke avskyr meg pga det som har skjedd. Jeg er ikke selve objektet av heslighet og ufyselighet, de tåler meg selv om jeg har hatt sånne opplevelser. For det er hendelser, ikke noe som viser hvem du som person er. Det du har opplevd var grusomt og vondt og smertefullt for deg. Det var ikke din feil. Nå må du leve med det som har skjedd, og finne en vei som gjør at du kan få et godt liv.

Jeg ønsker deg alt godt uansett hva du bestemmer deg for.

[earthquake]

Kvalm og ekkel i magen på grunn av alle følelsene som kommer. Det er fordi du er modig nok til å ta opp noe som plager deg og påvirker hverdagen din. Når man tar ting frem i lyset vekkes mange følelser, og ikke alltid er de gode.

Du skriver her, og det som har skjedd deg er fryktelig, det er vondt å lese, og da kan man bare ane litt av hvordan det er å leve med det hver dag.

Ved å snakke om det får man satt ord på det som plager en, og etterhvert vil det muligens bli lettere å leve selv om det som har skjedd er smertefullt.

Ingen kan tvinge deg til noesomhelst. INGEN har rett til å kreve at du skal anmelde, eller ta det opp med foreldrene dine, *ta* igjen med ham ol. DU bestemmer selv hva du vil gjøre, og jeg tror heller ikke noen forventer at du skal gjøre det, det er dine følelser, og din forventning til hva de kommer til å tenke/mene. Og hvis det skjer, så behøver du likevel ikke gjør noe med det.

Du bestemmer selv om du vil snakke med noen, og vil du ikke det, så er det også greit. For meg har det vært nødvendig å sette ord på en del ting, og min livskvalitet har blitt betraktelig bedre de siste årene.

Jeg tenker at du føler deg forvirret og alene nå? Du vet ikke frem og tilbake på deg selv, dine følelser og det som skjedde siden han manipulerer andre mennesker, mennesker som burde vært på din side? Det er helt normalt, og forståelig.

Dixi er et senter for voldtatte kvinner, man kan ringe dem, sende mail, og komme i grupper med andre som har opplevd det samme. Du finner informasjon om det hvis du søker på nettet.

Det viktige her er at DU bestemmer selv hva du vil gjøre. Ingen andre kan gjøre det.

Jeg har skrevet masse. Skrevet og skrevet, og for meg har det vært bra å kunne dele det med andre. Sånn har jeg kunnet se at de ikke avskyr meg pga det som har skjedd. Jeg er ikke selve objektet av heslighet og ufyselighet, de tåler meg selv om jeg har hatt sånne opplevelser. For det er hendelser, ikke noe som viser hvem du som person er. Det du har opplevd var grusomt og vondt og smertefullt for deg. Det var ikke din feil. Nå må du leve med det som har skjedd, og finne en vei som gjør at du kan få et godt liv.

Jeg ønsker deg alt godt uansett hva du bestemmer deg for.

Har lest innlegg etter innlegg iblade o.l for å se om noen har opplevd det samme som meg.

Har aldri skrevet innlegg selv, men de jeg har lest som har vert til psykologer, leger og sexologer i ukeblad... så er det svaret som går igjen -"du må anmelde det".-"da vil du kunne bli ferdig med det".

Jeg kan ikke gjøre det ingen ville tro meg. Jeg mistet mange venner, mange venner jeg satt høyere en meg selv og noe annet.

Mine mor og stefar kan ikke forstå hvorfor jeg ikke er sammen med ham fortsatt. Min mor respekterer det, men min stefar hadde bare så vidt begynnt å la vær å forlate huset når jeg kom på besøk. Dette var før jeg flyttet. Min stefar og *** er gode venner, de jobber sammen.

Jeg har nesten mistet dem, ved å anmelde eller fortelle vil de snu meg ryggen.

Dagene går egentlig bra, har nesten klart å skille delen av meg som det skjedde med av.

Å skrive her går egentlig litt bra, det er å lese svarene som er vanskelig.

svarene er skrevet til meg, om en del som jeg ikke ønsker at er meg.

Skulle ønske at jeg bare kunne si at det som skjedde da, ikke har noe med den personen jeg er i dag.

Det er egentlig slik jeg lever i hverdagen, og det går bra.

Men så kommer det situasjoner der jeg ikke klarer å være slik jeg ønsker hele kroppen streiker.

Jeg ønsker ikke være den delen av meg, ønsker ikke at den skal sitte fast slik den gjør.

Det har jo nesten gått bra å skille den vekk. Med å ikke tenke på det, bare nekte å tenke på det.

Jeg vil ikke være den personen som han tok på. jeg vil ikke være den svake personen som ikke greide å forsvare seg. Den lille ekle svake personen.

forstår ikke hvorfor jeg ikke kan fungere bra i alle sammenhenger.

jeg har kommet meg så langt ved å glemme, så hvorfor har alt stoppet opp nå... To år etter

Jeg klarer ikke komme meg videre, men jeg vil ikke se mer på den delen av meg som jeg har prøvd å glemme.

Jeg ønsker bare å komme meg videre.

Har lest at det ikke skal gå ann å flykte fra problemene sine, at en må snakke om det, men orker ikke snakke om det, jeg vil ikke.

Har tatt meg to år å få det så langt vekk at jeg kan skrive om det uten å bry meg. For det er ikke meg. Jeg klarer å fungere på så mange områder som jeg ikke klarte rett etter så hvorfor kommer jeg ikke lengre.

Rett etter at det skjedde ønsket jeg å ta livet mitt, men jeg var for feig.. men så lærte jeg meg til å leve som at det ikke har skjedd meg noe, og det har gått bra.

Men nå kommer det mer og mer tilbake til meg. Oftere enn for ett halvt år siden.

Jeg sliter med å få sove alene, men sliter like mye med å sove sammen med noen.

det er slitsomt å være alene, men å være sammen med en mann alene er like vanskelig.

Jeg flyttet fra alt sammen, så her jeg bor her jeg ikke så mange venner, dermed har jobben blitt min hverdag. jobbet og jobbet helt til jeg gikk så kraftig i overtid at de reagerte på arbeid.

Å ha fri er vanskelig, men det kan jeg ikke si til noen.

Slike ting er det som er kommet tilbake. Raserianfall er også begynt å komme.

Blir så sint at jeg knekker sammen i gråt. Heldigvis har jeg klart å skjule det til nå, men blir fort sliten.

Er veldig redd for at jeg skal få en "psykisk knekk" har lest så mange plasser der folk har sagt at de plutselig "møter døren".

Er egentlig det jeg er mest redd for.

Raseri annfalene mine skremmer meg, for jeg får så enormt lyst å slå..

[Gjest til deg]

Har lest innlegg etter innlegg iblade o.l for å se om noen har opplevd det samme som meg.

Har aldri skrevet innlegg selv, men de jeg har lest som har vert til psykologer, leger og sexologer i ukeblad... så er det svaret som går igjen -"du må anmelde det".-"da vil du kunne bli ferdig med det".

Jeg kan ikke gjøre det ingen ville tro meg. Jeg mistet mange venner, mange venner jeg satt høyere en meg selv og noe annet.

Mine mor og stefar kan ikke forstå hvorfor jeg ikke er sammen med ham fortsatt. Min mor respekterer det, men min stefar hadde bare så vidt begynnt å la vær å forlate huset når jeg kom på besøk. Dette var før jeg flyttet. Min stefar og *** er gode venner, de jobber sammen.

Jeg har nesten mistet dem, ved å anmelde eller fortelle vil de snu meg ryggen.

Dagene går egentlig bra, har nesten klart å skille delen av meg som det skjedde med av.

Å skrive her går egentlig litt bra, det er å lese svarene som er vanskelig.

svarene er skrevet til meg, om en del som jeg ikke ønsker at er meg.

Skulle ønske at jeg bare kunne si at det som skjedde da, ikke har noe med den personen jeg er i dag.

Det er egentlig slik jeg lever i hverdagen, og det går bra.

Men så kommer det situasjoner der jeg ikke klarer å være slik jeg ønsker hele kroppen streiker.

Jeg ønsker ikke være den delen av meg, ønsker ikke at den skal sitte fast slik den gjør.

Det har jo nesten gått bra å skille den vekk. Med å ikke tenke på det, bare nekte å tenke på det.

Jeg vil ikke være den personen som han tok på. jeg vil ikke være den svake personen som ikke greide å forsvare seg. Den lille ekle svake personen.

forstår ikke hvorfor jeg ikke kan fungere bra i alle sammenhenger.

jeg har kommet meg så langt ved å glemme, så hvorfor har alt stoppet opp nå... To år etter

Jeg klarer ikke komme meg videre, men jeg vil ikke se mer på den delen av meg som jeg har prøvd å glemme.

Jeg ønsker bare å komme meg videre.

Har lest at det ikke skal gå ann å flykte fra problemene sine, at en må snakke om det, men orker ikke snakke om det, jeg vil ikke.

Har tatt meg to år å få det så langt vekk at jeg kan skrive om det uten å bry meg. For det er ikke meg. Jeg klarer å fungere på så mange områder som jeg ikke klarte rett etter så hvorfor kommer jeg ikke lengre.

Rett etter at det skjedde ønsket jeg å ta livet mitt, men jeg var for feig.. men så lærte jeg meg til å leve som at det ikke har skjedd meg noe, og det har gått bra.

Men nå kommer det mer og mer tilbake til meg. Oftere enn for ett halvt år siden.

Jeg sliter med å få sove alene, men sliter like mye med å sove sammen med noen.

det er slitsomt å være alene, men å være sammen med en mann alene er like vanskelig.

Jeg flyttet fra alt sammen, så her jeg bor her jeg ikke så mange venner, dermed har jobben blitt min hverdag. jobbet og jobbet helt til jeg gikk så kraftig i overtid at de reagerte på arbeid.

Å ha fri er vanskelig, men det kan jeg ikke si til noen.

Slike ting er det som er kommet tilbake. Raserianfall er også begynt å komme.

Blir så sint at jeg knekker sammen i gråt. Heldigvis har jeg klart å skjule det til nå, men blir fort sliten.

Er veldig redd for at jeg skal få en "psykisk knekk" har lest så mange plasser der folk har sagt at de plutselig "møter døren".

Er egentlig det jeg er mest redd for.

Raseri annfalene mine skremmer meg, for jeg får så enormt lyst å slå..

prøv å slå... prøv bare en enkelt gang. prøv og kjenn etter om det kjennes godt å slå litt

det er naturlig å føle mye sinne!!! Mye, mye sinne! Og du har lov!!! Du skal aldri tvile på at du har lov til å kjenne på all sinnet, og du må aldri tvile på at du har lov til å få det ut!

Fortsett å bruke Dr.Online til å skrive om hvordan du har det og tenker!

[earthquake]

prøv å slå... prøv bare en enkelt gang. prøv og kjenn etter om det kjennes godt å slå litt

det er naturlig å føle mye sinne!!! Mye, mye sinne! Og du har lov!!! Du skal aldri tvile på at du har lov til å kjenne på all sinnet, og du må aldri tvile på at du har lov til å få det ut!

Fortsett å bruke Dr.Online til å skrive om hvordan du har det og tenker!

kan ikke er redd for de følelsene jeg har når jeg blir så sint.

Redd for å miste kontrollen.

[Gjest svaksterk]

Har lest innlegg etter innlegg iblade o.l for å se om noen har opplevd det samme som meg.

Har aldri skrevet innlegg selv, men de jeg har lest som har vert til psykologer, leger og sexologer i ukeblad... så er det svaret som går igjen -"du må anmelde det".-"da vil du kunne bli ferdig med det".

Jeg kan ikke gjøre det ingen ville tro meg. Jeg mistet mange venner, mange venner jeg satt høyere en meg selv og noe annet.

Mine mor og stefar kan ikke forstå hvorfor jeg ikke er sammen med ham fortsatt. Min mor respekterer det, men min stefar hadde bare så vidt begynnt å la vær å forlate huset når jeg kom på besøk. Dette var før jeg flyttet. Min stefar og *** er gode venner, de jobber sammen.

Jeg har nesten mistet dem, ved å anmelde eller fortelle vil de snu meg ryggen.

Dagene går egentlig bra, har nesten klart å skille delen av meg som det skjedde med av.

Å skrive her går egentlig litt bra, det er å lese svarene som er vanskelig.

svarene er skrevet til meg, om en del som jeg ikke ønsker at er meg.

Skulle ønske at jeg bare kunne si at det som skjedde da, ikke har noe med den personen jeg er i dag.

Det er egentlig slik jeg lever i hverdagen, og det går bra.

Men så kommer det situasjoner der jeg ikke klarer å være slik jeg ønsker hele kroppen streiker.

Jeg ønsker ikke være den delen av meg, ønsker ikke at den skal sitte fast slik den gjør.

Det har jo nesten gått bra å skille den vekk. Med å ikke tenke på det, bare nekte å tenke på det.

Jeg vil ikke være den personen som han tok på. jeg vil ikke være den svake personen som ikke greide å forsvare seg. Den lille ekle svake personen.

forstår ikke hvorfor jeg ikke kan fungere bra i alle sammenhenger.

jeg har kommet meg så langt ved å glemme, så hvorfor har alt stoppet opp nå... To år etter

Jeg klarer ikke komme meg videre, men jeg vil ikke se mer på den delen av meg som jeg har prøvd å glemme.

Jeg ønsker bare å komme meg videre.

Har lest at det ikke skal gå ann å flykte fra problemene sine, at en må snakke om det, men orker ikke snakke om det, jeg vil ikke.

Har tatt meg to år å få det så langt vekk at jeg kan skrive om det uten å bry meg. For det er ikke meg. Jeg klarer å fungere på så mange områder som jeg ikke klarte rett etter så hvorfor kommer jeg ikke lengre.

Rett etter at det skjedde ønsket jeg å ta livet mitt, men jeg var for feig.. men så lærte jeg meg til å leve som at det ikke har skjedd meg noe, og det har gått bra.

Men nå kommer det mer og mer tilbake til meg. Oftere enn for ett halvt år siden.

Jeg sliter med å få sove alene, men sliter like mye med å sove sammen med noen.

det er slitsomt å være alene, men å være sammen med en mann alene er like vanskelig.

Jeg flyttet fra alt sammen, så her jeg bor her jeg ikke så mange venner, dermed har jobben blitt min hverdag. jobbet og jobbet helt til jeg gikk så kraftig i overtid at de reagerte på arbeid.

Å ha fri er vanskelig, men det kan jeg ikke si til noen.

Slike ting er det som er kommet tilbake. Raserianfall er også begynt å komme.

Blir så sint at jeg knekker sammen i gråt. Heldigvis har jeg klart å skjule det til nå, men blir fort sliten.

Er veldig redd for at jeg skal få en "psykisk knekk" har lest så mange plasser der folk har sagt at de plutselig "møter døren".

Er egentlig det jeg er mest redd for.

Raseri annfalene mine skremmer meg, for jeg får så enormt lyst å slå..

Det er i blader de skriver sånnt :-) Du MÅ ikke anmelde. Hvis du sier noe om det høyt til andre, betyr ikke det at du må anmelde... Ofte er det en skrekk man har, at andre tenker slik og sånn...

Det er du og kun du som bestemmer hva du vil gjøre.

Hvis man klarer fortsette livet sitt og ikke har det vondt selv, er jo det beste å gå videre. Problemet er at dette sjelden lar seg gjøre. Det kommer opp i form av flash, dårlige reaksjonsmønster osv.... Kunne du tenkt deg å jobbe så mye resten av livet for eksempel? Hva ønsker du ut av livet? Ønsker du mann, familie, en god fritid???

Av og til må man kjenne på smerten for å komme videre. Det er vondt og det er vemmelig, men det kan være lurt i det lange løp.

Av og til skal man ikke gjøre noe, man er ikke klar for å jobbe med det. Det er også greit.

Hvis du skriver her, er det en del av deg som plages med det som skjedde, en del i deg vil bli hørt?

Jeg synes det var en god ide å fortsette å skrive her, til du en dag kanskje er klar for noe mer/ eller ikke føler det behovet lenger :-)

Lykke til uansett.

[earthquake]

Det er i blader de skriver sånnt :-) Du MÅ ikke anmelde. Hvis du sier noe om det høyt til andre, betyr ikke det at du må anmelde... Ofte er det en skrekk man har, at andre tenker slik og sånn...

Det er du og kun du som bestemmer hva du vil gjøre.

Hvis man klarer fortsette livet sitt og ikke har det vondt selv, er jo det beste å gå videre. Problemet er at dette sjelden lar seg gjøre. Det kommer opp i form av flash, dårlige reaksjonsmønster osv.... Kunne du tenkt deg å jobbe så mye resten av livet for eksempel? Hva ønsker du ut av livet? Ønsker du mann, familie, en god fritid???

Av og til må man kjenne på smerten for å komme videre. Det er vondt og det er vemmelig, men det kan være lurt i det lange løp.

Av og til skal man ikke gjøre noe, man er ikke klar for å jobbe med det. Det er også greit.

Hvis du skriver her, er det en del av deg som plages med det som skjedde, en del i deg vil bli hørt?

Jeg synes det var en god ide å fortsette å skrive her, til du en dag kanskje er klar for noe mer/ eller ikke føler det behovet lenger :-)

Lykke til uansett.

da han var hos meg den kvelden gjorde han ting med meg som jeg i forholdet ikke ønsket å gjøre.

Vet egentlig ikke om jeg er ødelagt en gang, nedentil. Blødde etterpå men vet ikke om det var fordi han var harhendt.. Turde ikke gå til lege for å finne det ut, orket ikke tanken på underlivs undersøkelse.. var uansett redd for at han kunne se hva som hadde skjedd.

I dag er jeg redd for at jeg er skadet, og ikke kan få barn.

Men tør ikke gå til noe gynekolog.

Jeg ønsker meg barn det gjør jeg.

han sa at jeg var en slik som måtte tas på den måten han gjorde.

Jeg var dårlig i sengen, et skikkelig ligg var det minste jeg kunne gi ham ettersom jeg hadde behandlet ham så dårlig da vi var sammen.

Han hadde jo ikke fått noen ting men det var vel fordi jeg hadde fått det jeg trengte hos alle andre.

fy faen for en hore jeg var.

Han presset seg så langt ned i halsen at jeg mistet pusten.

Hen hodt på så lenge at jeg fikk vondt i magen, føltes som om jeg skulle sprenge.

var så utrolig vondt..

det gjorde så utrolig vondt

å ligge på magen var verst fror jeg, husker ikke helt.

Han klaget over at jeg ikke viste at jeg likte det..

Tror jeg, er ikke sikker på noe lengre alt er bare en grøt

Orker ikke mer nå orker ikke skrive mer om det, det er ikke meg jeg skriver om

[sbw]

Hei.Må bare si jeg føler utrolig med deg. Det var som å lese om meg selv. Til og med detaljene og ordene . Jeg vet hvor jævlig du har det . Det eneste rådet jeg kan gi deg er å anmelde forholdet. Det er tøft, men det å gjøre det viser at du respekterer deg selv og at den drittsekken ikke kan behandle deg slik uten at han får konsekvenser av det. Politiet har behandlet meg veldig bra, og straffene for voldtekt er også blitt lengere, samt færre saker blir henlagt nå. Jeg har iallefall følt at det hjalp meg å anmelde eksen min.Så uansett om han blir frikjent så er jeg stolt over at jeg turde å si i fra. Lykke til videre. Hilsen jente i 20 årene.

[Gjest til deg]

kan ikke er redd for de følelsene jeg har når jeg blir så sint.

Redd for å miste kontrollen.

hva skjer dersom du mister kontrollen?

[earthquake]

hva skjer dersom du mister kontrollen?

Vet ikke men hele kroppen striker bare med tanken på å reagere.

Tanken på å slå, gjør meg faktisk sint på meg selv, samtidig som det er alt jeg har lyst til.

Ønsker å hyle å skrike, uten at noe skulle tilsi at jeg burde det.

Det trenger ikke være noe mer enn at hunden drar for mye i båndet slik at jeg mister balansen.

Eller at hunden bjeffer når vi er inne i leiligheten.

Det at det er så høyt gjør at jeg har lyst å slå.

Får panikk og blir livredd bare av ett lite bjeff forstår ikke hvorfor.

Men blir så sint, men kan ikke slå eller skrike selv om det egentlig er det jeg har mest lyst til av alt.

Kroppen får det ikke til.

Alt ble bare rot her

Beklager det, men vet ikke helt hva jeg føler så det blir så vanskelig å forklare

[earthquake]

Hei.Må bare si jeg føler utrolig med deg. Det var som å lese om meg selv. Til og med detaljene og ordene . Jeg vet hvor jævlig du har det . Det eneste rådet jeg kan gi deg er å anmelde forholdet. Det er tøft, men det å gjøre det viser at du respekterer deg selv og at den drittsekken ikke kan behandle deg slik uten at han får konsekvenser av det. Politiet har behandlet meg veldig bra, og straffene for voldtekt er også blitt lengere, samt færre saker blir henlagt nå. Jeg har iallefall følt at det hjalp meg å anmelde eksen min.Så uansett om han blir frikjent så er jeg stolt over at jeg turde å si i fra. Lykke til videre. Hilsen jente i 20 årene.

kommer nok ikke til å anmelde det.

Visst det er du som har skrevet det inlegget over meg, så hadde jeg det på samme måte, men det gikk tilbake tok bare inmari lang tid, hos meg iallefall. er ikke sikkert at det er det samme men høres slik ut..

[Gjest til deg]

Vet ikke men hele kroppen striker bare med tanken på å reagere.

Tanken på å slå, gjør meg faktisk sint på meg selv, samtidig som det er alt jeg har lyst til.

Ønsker å hyle å skrike, uten at noe skulle tilsi at jeg burde det.

Det trenger ikke være noe mer enn at hunden drar for mye i båndet slik at jeg mister balansen.

Eller at hunden bjeffer når vi er inne i leiligheten.

Det at det er så høyt gjør at jeg har lyst å slå.

Får panikk og blir livredd bare av ett lite bjeff forstår ikke hvorfor.

Men blir så sint, men kan ikke slå eller skrike selv om det egentlig er det jeg har mest lyst til av alt.

Kroppen får det ikke til.

Alt ble bare rot her

Beklager det, men vet ikke helt hva jeg føler så det blir så vanskelig å forklare

vet du hvorfor det er slik?

[Gjest til deg]

Vet ikke men hele kroppen striker bare med tanken på å reagere.

Tanken på å slå, gjør meg faktisk sint på meg selv, samtidig som det er alt jeg har lyst til.

Ønsker å hyle å skrike, uten at noe skulle tilsi at jeg burde det.

Det trenger ikke være noe mer enn at hunden drar for mye i båndet slik at jeg mister balansen.

Eller at hunden bjeffer når vi er inne i leiligheten.

Det at det er så høyt gjør at jeg har lyst å slå.

Får panikk og blir livredd bare av ett lite bjeff forstår ikke hvorfor.

Men blir så sint, men kan ikke slå eller skrike selv om det egentlig er det jeg har mest lyst til av alt.

Kroppen får det ikke til.

Alt ble bare rot her

Beklager det, men vet ikke helt hva jeg føler så det blir så vanskelig å forklare

hvorfor tror du at kroppen din ikke lystrer når du vil slå?, mener jeg

[earthquake]

vet du hvorfor det er slik?

Nei???

[earthquake]

hvorfor tror du at kroppen din ikke lystrer når du vil slå?, mener jeg

jeg vet ikke hvorfor nei?

[Gjest til deg]

jeg vet ikke hvorfor nei?

kan det være fordi du ikke kunne ta igjen/slå eksen din? Han satt med makta. Du måtte ikke gjøre motstand?

Sitter den følelsen fast i kroppen din? At du ikke har lov til å gjøre motstand/bli sint?