noe jeg bare må skrive

[earthquake]

kan det være fordi du ikke kunne ta igjen/slå eksen din? Han satt med makta. Du måtte ikke gjøre motstand?

Sitter den følelsen fast i kroppen din? At du ikke har lov til å gjøre motstand/bli sint?

vet ikke det kan være at det er det?? Men når jeg blir sint blir jeg samtidig livredd, men vet ikke for hva..

Er rart og for jeg er ikke sint på ham jeg klarer ikke hate ham for det som skjedde, hater kun meg selv.

Vet ikke hvorfor det har blitt slik heller.. vet egentlig ikke noe lengre..

[Gjest til deg]

vet ikke det kan være at det er det?? Men når jeg blir sint blir jeg samtidig livredd, men vet ikke for hva..

Er rart og for jeg er ikke sint på ham jeg klarer ikke hate ham for det som skjedde, hater kun meg selv.

Vet ikke hvorfor det har blitt slik heller.. vet egentlig ikke noe lengre..

prøv å igjen tenke på hvorfor du blir livredd når du blir sint.

det er kanskje lettere å hate deg selv, fordi han fremdeles er for farlig for deg etter alt han har gjort mot deg?

i tillegg føler du kanskje på skam og derfor hater deg selv?

[earthquake]

prøv å igjen tenke på hvorfor du blir livredd når du blir sint.

det er kanskje lettere å hate deg selv, fordi han fremdeles er for farlig for deg etter alt han har gjort mot deg?

i tillegg føler du kanskje på skam og derfor hater deg selv?

Jeg hater meg selv fordi at jeg lot det skje, hater meg fordi jeg ikke klarer å fungere slik som jeg burde.

Jeg vet ikke hvorfor jeg blir redd, jeg bare blir det. Samme redselen som når har holdt på å kjøre av veien, eller har holdt på å krasje når jeg kjører bil.

Hjertet slår så det gjør vondt, får vanskelig for å puste, blir kvalm og svetter.

Samtidig er jeg så sint at jeg får lyst til å slå til jeg får vondt selv.

Noen ganger biter jeg meg i tungen til det begynner å blø.. høres sikkert helt sykt ut, jeg vil ikke være noen selv skader... det er ikke det jeg er.. tror jeg iallefall.

Har så lysst til å skrike, men kroppeneller hode eller hva det nå enn er sier at jeg må ikke jeg må ti stille. derfor får jeg det ikke til..

[earthquake]

Jeg hater meg selv fordi at jeg lot det skje, hater meg fordi jeg ikke klarer å fungere slik som jeg burde.

Jeg vet ikke hvorfor jeg blir redd, jeg bare blir det. Samme redselen som når har holdt på å kjøre av veien, eller har holdt på å krasje når jeg kjører bil.

Hjertet slår så det gjør vondt, får vanskelig for å puste, blir kvalm og svetter.

Samtidig er jeg så sint at jeg får lyst til å slå til jeg får vondt selv.

Noen ganger biter jeg meg i tungen til det begynner å blø.. høres sikkert helt sykt ut, jeg vil ikke være noen selv skader... det er ikke det jeg er.. tror jeg iallefall.

Har så lysst til å skrike, men kroppeneller hode eller hva det nå enn er sier at jeg må ikke jeg må ti stille. derfor får jeg det ikke til..

Etter at jeg begynte å skrive her har ting bare blitt verre, mer og mer går tankene tilbake til da det skjedde.

Jeg får ikke sove lengre fordi hver gang jeg lukker øynene så er han der.

Jeg skulle aldri ha skrevet noe her i det hele tatt, tenk om han skulle se det. Eller tenk om noen andre som kjenner meg skulle se det å finne ut at det er meg.

Jeg ønsker ikke å treffe andre mennesker lengre, og spesielt ikke de som kjenner meg godt.

Min bror er her på besøk, han ligger på hotell men vi hadde avtalt å treffes i dag.

Vanligvis ville jeg vert helt i hundre, men orker ikke tanken på å ta på meg den fornøyde, blide masken som det tidligere har vert så lett å bruke.

Det var mye lettere før jeg skrev noe her.

Trodde egentlig at jeg skulle få utbytte av å kunne skrive det som hadde skjedd.

Trodde at om jeg bare fortalte det til noen som ikke kjente meg (og som ikke kan se meg) så ville det bli greit.

Alle de situasjonene som jeg følte var vanskelige, ville bli mindre.

Men det er helt j***.

Skulle ikke ha gjort dette det ble så utrolig mye verre.

Føler meg mer og mer som den personen jeg ikke ønsker å være, den forbanna selvgode, patetiske, egoistiske personen. Den personen som som ble sammen med ham.

Den personen som han har tatt på.

Den personen som han har vert inni.

Den kvalme motbydelige, ekle personen som bare lå der.

Den personen som sluttet å kjempe imot etter en stund, som bare lå der.

Den personen som ikke gråt eller skrek om hjelp, men som bare lå der.

Jeg ropte ikke fordi jeg var redd for at noen skulle se meg.

Slik jeg var, ekkel liten og stakkarslig.

Om jeg skriver her mer så er jeg redd for at det blir enda verre enn det det er nå.

det fungerte helt fint å være den blide, trygge, selvsikre personen som alle tror at jeg er.

Selv om jeg ikke klarer tanken på å være med en mann igjen.

Selv om jeg ikke har det bra altid når jeg er alene..

Så var det bedre enn å ha det slik det har vert i dag.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker lengre, ønsker bare at alt skulle blitt normalt igjen, slik det var før han gjorde det med meg.

Før han smurte kropsvesken sin utover meg... jeg husker ting nå som jeg ikke husket før.

Som jeg ikke en gang husket rett etter at det skjedde.

Klarer ikke dette alene, men orker ikke tanken på å sitte å fortelle dette til en "levende person" heller.

Hvordan i alle dager skal jeg klare det når jeg ikke en gang kan skrive mer her.

Jeg ser at jeg trenger hjelp, samtidig er det så mye i meg som sier at det aldri kommer til å skje.

Jeg har lyst å anmelde ham, men samtidig er det ingenting i hele denne verden jeg har mindre lyst til.

Skulle ønske at noen andre anmeldte ham, og at jeg ikke trengte bli involvert.

Jeg vet at den kontrollen over mine egne følelser kan gjenvinnes, de følelsene og tankene som har kommet i dag kan jeg få til å forsvinne igjen.

Kanskje er jeg bare egoistisk som ønsker å ha det helt bra. Som syter å klager over de små tingene jeg ikke klarer å mestre helt.

Kanskje er det slik jeg hadde det før jeg begynte å skrive her som er det beste som kan være for meg.

Jeg er bare så kravstor at jeg ønsker at ting skal være helt bra. Om jeg bare slutter å være så egoistisk og heller inretter meg med at slik er det det skal være.

Jeg vet ikke lengre, men tror ikke at dette var så veldig lurt.

Jeg er avhengig av å tjene penger for å betale regninger og lånet mitt.

Kan ikke bli så nedfor på grunn av dette nå, må klare å kontrolere alt slik at jeg kan gå på arbeid å tjene penger.

Har ikke noen som kan hjelpe meg med det.

Om jeg gir etter for alle følelsene nå, så kommer jeg til å tape så mye.

Er akkurat kommet inn på skole igjen og, og den plassen og muligheten jeg har fått der er ikke en mulighet jeg får igjen.

Har virkelig prøvd å starte på nytt igjen.

Skulle bare ønske at den delen av meg som ble voldtatt

(føler det blir rart å kalle det voldtekt når det er min eks det er snakk om), kunne forsvinne, og ikke lengre være en del av meg.

Tror ikke jeg kan gjøre noe for å bli helt bra.

[Jeg er en annen]

Etter at jeg begynte å skrive her har ting bare blitt verre, mer og mer går tankene tilbake til da det skjedde.

Jeg får ikke sove lengre fordi hver gang jeg lukker øynene så er han der.

Jeg skulle aldri ha skrevet noe her i det hele tatt, tenk om han skulle se det. Eller tenk om noen andre som kjenner meg skulle se det å finne ut at det er meg.

Jeg ønsker ikke å treffe andre mennesker lengre, og spesielt ikke de som kjenner meg godt.

Min bror er her på besøk, han ligger på hotell men vi hadde avtalt å treffes i dag.

Vanligvis ville jeg vert helt i hundre, men orker ikke tanken på å ta på meg den fornøyde, blide masken som det tidligere har vert så lett å bruke.

Det var mye lettere før jeg skrev noe her.

Trodde egentlig at jeg skulle få utbytte av å kunne skrive det som hadde skjedd.

Trodde at om jeg bare fortalte det til noen som ikke kjente meg (og som ikke kan se meg) så ville det bli greit.

Alle de situasjonene som jeg følte var vanskelige, ville bli mindre.

Men det er helt j***.

Skulle ikke ha gjort dette det ble så utrolig mye verre.

Føler meg mer og mer som den personen jeg ikke ønsker å være, den forbanna selvgode, patetiske, egoistiske personen. Den personen som som ble sammen med ham.

Den personen som han har tatt på.

Den personen som han har vert inni.

Den kvalme motbydelige, ekle personen som bare lå der.

Den personen som sluttet å kjempe imot etter en stund, som bare lå der.

Den personen som ikke gråt eller skrek om hjelp, men som bare lå der.

Jeg ropte ikke fordi jeg var redd for at noen skulle se meg.

Slik jeg var, ekkel liten og stakkarslig.

Om jeg skriver her mer så er jeg redd for at det blir enda verre enn det det er nå.

det fungerte helt fint å være den blide, trygge, selvsikre personen som alle tror at jeg er.

Selv om jeg ikke klarer tanken på å være med en mann igjen.

Selv om jeg ikke har det bra altid når jeg er alene..

Så var det bedre enn å ha det slik det har vert i dag.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker lengre, ønsker bare at alt skulle blitt normalt igjen, slik det var før han gjorde det med meg.

Før han smurte kropsvesken sin utover meg... jeg husker ting nå som jeg ikke husket før.

Som jeg ikke en gang husket rett etter at det skjedde.

Klarer ikke dette alene, men orker ikke tanken på å sitte å fortelle dette til en "levende person" heller.

Hvordan i alle dager skal jeg klare det når jeg ikke en gang kan skrive mer her.

Jeg ser at jeg trenger hjelp, samtidig er det så mye i meg som sier at det aldri kommer til å skje.

Jeg har lyst å anmelde ham, men samtidig er det ingenting i hele denne verden jeg har mindre lyst til.

Skulle ønske at noen andre anmeldte ham, og at jeg ikke trengte bli involvert.

Jeg vet at den kontrollen over mine egne følelser kan gjenvinnes, de følelsene og tankene som har kommet i dag kan jeg få til å forsvinne igjen.

Kanskje er jeg bare egoistisk som ønsker å ha det helt bra. Som syter å klager over de små tingene jeg ikke klarer å mestre helt.

Kanskje er det slik jeg hadde det før jeg begynte å skrive her som er det beste som kan være for meg.

Jeg er bare så kravstor at jeg ønsker at ting skal være helt bra. Om jeg bare slutter å være så egoistisk og heller inretter meg med at slik er det det skal være.

Jeg vet ikke lengre, men tror ikke at dette var så veldig lurt.

Jeg er avhengig av å tjene penger for å betale regninger og lånet mitt.

Kan ikke bli så nedfor på grunn av dette nå, må klare å kontrolere alt slik at jeg kan gå på arbeid å tjene penger.

Har ikke noen som kan hjelpe meg med det.

Om jeg gir etter for alle følelsene nå, så kommer jeg til å tape så mye.

Er akkurat kommet inn på skole igjen og, og den plassen og muligheten jeg har fått der er ikke en mulighet jeg får igjen.

Har virkelig prøvd å starte på nytt igjen.

Skulle bare ønske at den delen av meg som ble voldtatt

(føler det blir rart å kalle det voldtekt når det er min eks det er snakk om), kunne forsvinne, og ikke lengre være en del av meg.

Tror ikke jeg kan gjøre noe for å bli helt bra.

Du er forvirret og har et nokså forvrengt virkelighetsbilde, og det er ikke så rart med tanke på det som har skjedd. Men du må ikke vende sinnet over det denne syke drittsekken har gjort mot deg selv!

Vær så snill å ta kontakt med fastlegen for å få hjelp med det som har skjedd. Det kan nok være en tøff prosess, men på sikt vil det være lurt.

[Gjest til deg]

Etter at jeg begynte å skrive her har ting bare blitt verre, mer og mer går tankene tilbake til da det skjedde.

Jeg får ikke sove lengre fordi hver gang jeg lukker øynene så er han der.

Jeg skulle aldri ha skrevet noe her i det hele tatt, tenk om han skulle se det. Eller tenk om noen andre som kjenner meg skulle se det å finne ut at det er meg.

Jeg ønsker ikke å treffe andre mennesker lengre, og spesielt ikke de som kjenner meg godt.

Min bror er her på besøk, han ligger på hotell men vi hadde avtalt å treffes i dag.

Vanligvis ville jeg vert helt i hundre, men orker ikke tanken på å ta på meg den fornøyde, blide masken som det tidligere har vert så lett å bruke.

Det var mye lettere før jeg skrev noe her.

Trodde egentlig at jeg skulle få utbytte av å kunne skrive det som hadde skjedd.

Trodde at om jeg bare fortalte det til noen som ikke kjente meg (og som ikke kan se meg) så ville det bli greit.

Alle de situasjonene som jeg følte var vanskelige, ville bli mindre.

Men det er helt j***.

Skulle ikke ha gjort dette det ble så utrolig mye verre.

Føler meg mer og mer som den personen jeg ikke ønsker å være, den forbanna selvgode, patetiske, egoistiske personen. Den personen som som ble sammen med ham.

Den personen som han har tatt på.

Den personen som han har vert inni.

Den kvalme motbydelige, ekle personen som bare lå der.

Den personen som sluttet å kjempe imot etter en stund, som bare lå der.

Den personen som ikke gråt eller skrek om hjelp, men som bare lå der.

Jeg ropte ikke fordi jeg var redd for at noen skulle se meg.

Slik jeg var, ekkel liten og stakkarslig.

Om jeg skriver her mer så er jeg redd for at det blir enda verre enn det det er nå.

det fungerte helt fint å være den blide, trygge, selvsikre personen som alle tror at jeg er.

Selv om jeg ikke klarer tanken på å være med en mann igjen.

Selv om jeg ikke har det bra altid når jeg er alene..

Så var det bedre enn å ha det slik det har vert i dag.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker lengre, ønsker bare at alt skulle blitt normalt igjen, slik det var før han gjorde det med meg.

Før han smurte kropsvesken sin utover meg... jeg husker ting nå som jeg ikke husket før.

Som jeg ikke en gang husket rett etter at det skjedde.

Klarer ikke dette alene, men orker ikke tanken på å sitte å fortelle dette til en "levende person" heller.

Hvordan i alle dager skal jeg klare det når jeg ikke en gang kan skrive mer her.

Jeg ser at jeg trenger hjelp, samtidig er det så mye i meg som sier at det aldri kommer til å skje.

Jeg har lyst å anmelde ham, men samtidig er det ingenting i hele denne verden jeg har mindre lyst til.

Skulle ønske at noen andre anmeldte ham, og at jeg ikke trengte bli involvert.

Jeg vet at den kontrollen over mine egne følelser kan gjenvinnes, de følelsene og tankene som har kommet i dag kan jeg få til å forsvinne igjen.

Kanskje er jeg bare egoistisk som ønsker å ha det helt bra. Som syter å klager over de små tingene jeg ikke klarer å mestre helt.

Kanskje er det slik jeg hadde det før jeg begynte å skrive her som er det beste som kan være for meg.

Jeg er bare så kravstor at jeg ønsker at ting skal være helt bra. Om jeg bare slutter å være så egoistisk og heller inretter meg med at slik er det det skal være.

Jeg vet ikke lengre, men tror ikke at dette var så veldig lurt.

Jeg er avhengig av å tjene penger for å betale regninger og lånet mitt.

Kan ikke bli så nedfor på grunn av dette nå, må klare å kontrolere alt slik at jeg kan gå på arbeid å tjene penger.

Har ikke noen som kan hjelpe meg med det.

Om jeg gir etter for alle følelsene nå, så kommer jeg til å tape så mye.

Er akkurat kommet inn på skole igjen og, og den plassen og muligheten jeg har fått der er ikke en mulighet jeg får igjen.

Har virkelig prøvd å starte på nytt igjen.

Skulle bare ønske at den delen av meg som ble voldtatt

(føler det blir rart å kalle det voldtekt når det er min eks det er snakk om), kunne forsvinne, og ikke lengre være en del av meg.

Tror ikke jeg kan gjøre noe for å bli helt bra.

Hei!

Det er veldig på en måte veldig fint å se at du igjen kommer i kontakt med følelsene dine!

Selv om det er hardt for deg.

Det viser bare at det er veldig mulig for deg å bearbeide dette, komme gjennom det!

MEN, du - når du er klar for det - må oppsøke noen (profesjonelle) in real life, som kan være der sammen med deg, når du går gjennom alt det vonde. Når du er klar for det! En god terapeut kan trygt følge deg gjennom smerten - som du her igjen er begynt å føle på.

Jeg er meget optimistisk på dine vegne. Du skal bare holde ut smerten, så går det over og blir mye bedre!

[Gjest til deg]

Etter at jeg begynte å skrive her har ting bare blitt verre, mer og mer går tankene tilbake til da det skjedde.

Jeg får ikke sove lengre fordi hver gang jeg lukker øynene så er han der.

Jeg skulle aldri ha skrevet noe her i det hele tatt, tenk om han skulle se det. Eller tenk om noen andre som kjenner meg skulle se det å finne ut at det er meg.

Jeg ønsker ikke å treffe andre mennesker lengre, og spesielt ikke de som kjenner meg godt.

Min bror er her på besøk, han ligger på hotell men vi hadde avtalt å treffes i dag.

Vanligvis ville jeg vert helt i hundre, men orker ikke tanken på å ta på meg den fornøyde, blide masken som det tidligere har vert så lett å bruke.

Det var mye lettere før jeg skrev noe her.

Trodde egentlig at jeg skulle få utbytte av å kunne skrive det som hadde skjedd.

Trodde at om jeg bare fortalte det til noen som ikke kjente meg (og som ikke kan se meg) så ville det bli greit.

Alle de situasjonene som jeg følte var vanskelige, ville bli mindre.

Men det er helt j***.

Skulle ikke ha gjort dette det ble så utrolig mye verre.

Føler meg mer og mer som den personen jeg ikke ønsker å være, den forbanna selvgode, patetiske, egoistiske personen. Den personen som som ble sammen med ham.

Den personen som han har tatt på.

Den personen som han har vert inni.

Den kvalme motbydelige, ekle personen som bare lå der.

Den personen som sluttet å kjempe imot etter en stund, som bare lå der.

Den personen som ikke gråt eller skrek om hjelp, men som bare lå der.

Jeg ropte ikke fordi jeg var redd for at noen skulle se meg.

Slik jeg var, ekkel liten og stakkarslig.

Om jeg skriver her mer så er jeg redd for at det blir enda verre enn det det er nå.

det fungerte helt fint å være den blide, trygge, selvsikre personen som alle tror at jeg er.

Selv om jeg ikke klarer tanken på å være med en mann igjen.

Selv om jeg ikke har det bra altid når jeg er alene..

Så var det bedre enn å ha det slik det har vert i dag.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker lengre, ønsker bare at alt skulle blitt normalt igjen, slik det var før han gjorde det med meg.

Før han smurte kropsvesken sin utover meg... jeg husker ting nå som jeg ikke husket før.

Som jeg ikke en gang husket rett etter at det skjedde.

Klarer ikke dette alene, men orker ikke tanken på å sitte å fortelle dette til en "levende person" heller.

Hvordan i alle dager skal jeg klare det når jeg ikke en gang kan skrive mer her.

Jeg ser at jeg trenger hjelp, samtidig er det så mye i meg som sier at det aldri kommer til å skje.

Jeg har lyst å anmelde ham, men samtidig er det ingenting i hele denne verden jeg har mindre lyst til.

Skulle ønske at noen andre anmeldte ham, og at jeg ikke trengte bli involvert.

Jeg vet at den kontrollen over mine egne følelser kan gjenvinnes, de følelsene og tankene som har kommet i dag kan jeg få til å forsvinne igjen.

Kanskje er jeg bare egoistisk som ønsker å ha det helt bra. Som syter å klager over de små tingene jeg ikke klarer å mestre helt.

Kanskje er det slik jeg hadde det før jeg begynte å skrive her som er det beste som kan være for meg.

Jeg er bare så kravstor at jeg ønsker at ting skal være helt bra. Om jeg bare slutter å være så egoistisk og heller inretter meg med at slik er det det skal være.

Jeg vet ikke lengre, men tror ikke at dette var så veldig lurt.

Jeg er avhengig av å tjene penger for å betale regninger og lånet mitt.

Kan ikke bli så nedfor på grunn av dette nå, må klare å kontrolere alt slik at jeg kan gå på arbeid å tjene penger.

Har ikke noen som kan hjelpe meg med det.

Om jeg gir etter for alle følelsene nå, så kommer jeg til å tape så mye.

Er akkurat kommet inn på skole igjen og, og den plassen og muligheten jeg har fått der er ikke en mulighet jeg får igjen.

Har virkelig prøvd å starte på nytt igjen.

Skulle bare ønske at den delen av meg som ble voldtatt

(føler det blir rart å kalle det voldtekt når det er min eks det er snakk om), kunne forsvinne, og ikke lengre være en del av meg.

Tror ikke jeg kan gjøre noe for å bli helt bra.

det er helt normalt å kjenne på de følelsene du gjør nå, det må du vite. Det er helt naturlig at du får vondt, etter å ha begynt å arbeide med det vonde.

Hvis du fortsetter denne veien, så kommer du helt gjennom og kommer mye bedre ut.

Men, når du er klar for det: søk hjelp og støtte til å klare det, hos noen profesjonelle.

Hilsen meg igjen

[earthquake]

det er helt normalt å kjenne på de følelsene du gjør nå, det må du vite. Det er helt naturlig at du får vondt, etter å ha begynt å arbeide med det vonde.

Hvis du fortsetter denne veien, så kommer du helt gjennom og kommer mye bedre ut.

Men, når du er klar for det: søk hjelp og støtte til å klare det, hos noen profesjonelle.

Hilsen meg igjen

Tusen takk for svar...

Hmm.. eier ikke selvbeherskelse tydeligvis. Skulle ikke gå inn her mer men samtidig så er det noe i meg som ønsker å ha det bedre.

Aner ikke hvordan jeg skal klare å si noe slikt til fast legen min.

Har tenkt på det men har ikke fått det til.

Veksler mellom å føle meg elendig og å føle at jeg kan klare meg slik det er.

Har faktisk vert hos legen tre ganger etter at jeg flyttet. Alle gangene har jeg hatt en plan om å fortelle henne det, slik at noen kan hjelpe meg.

Men så går det bedre igjen den dagen jeg skal til legen, det føles ialle fall slik.

Og så føler jeg at det er unødvendig og falskt å sitte å fortelle om noe som jeg ikke "bryr meg om".

Det er slik det føles, at det ikke bryr meg.

2 av gangene har jeg avbestillt, den siste gangen gikk jeg å fikk en helse erklæring... av alle ting.

De gangene jeg er mest inne på tanken til å skaffe meg hjelp til å få det "bedre" så er jeg så livredd for at de ikke skal tro meg.

For jeg kan ha det kjempe forferdelig, men med en gang det kommer andre mennesker så klarer jeg ikke la være å skjule det. Det skjer automatisk, jeg smiler, ler og fleiper.

Klarer ikke styre det.

Så hvilken fast lege vil tro en som ikke leer en muskel menst hun forteller om hva eksen har gjort.

Tror hun vil tro at jeg lyver om ett dårlig brudd, eller noe...

Jeg klarer ikke vise følelser ovenfor noen, så hvem i alle dager ville tro meg??? ingen.

Hvem ville trodd meg om jeg hadde anmeldt det... ingen. Ikke mine foreldre, ikke mine venner eller noen som ellers kjenner meg.

Rett og slett fordi de kjenner han bedre enn meg.

Det var han som fortalte om bruddet vårt til alle, og om hvordan jeg hadde gått fra ham, han som hadde gidd meg alt.

Hørte at han hadde sagt at jeg var sykisk ustabil også, at jeg hadde lurt ham og løyet hele tiden.

Utro hadde jeg vert ved flere anledninger med en jeg jobbet sammen med.

Ingenting stemmer, men hvem vil tro meg. Det er som regel altid ett snev av sannhet i det som blir fortalt. Så noe av det stemmer vel...

Og hva vil de da si om jeg forteller det... løyn!!!

Jeg har ikke lengre noen dna bevis, de ble skrubbet av med jevne mellomrom i løpet av en dag i 3-4mnd. Vi var alene.

Gud hvor jeg hater meg selv for at jeg kunne la det skje.

Hvorfor gikk jeg i fra han på den måten jeg gjorde...

Klarer ikke la være å hate meg selv, klarer ikke la være å føle avsky for den delen av meg som ble voldtatt.

Blir kvalm bare av å tenke på meg selv som den svake, patetiske personen som bare lå der.

Hvorfor skreik jeg ikke etter hjelp.

Klarer ikke hate ham, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne.

[Gjest skal]

Tusen takk for svar...

Hmm.. eier ikke selvbeherskelse tydeligvis. Skulle ikke gå inn her mer men samtidig så er det noe i meg som ønsker å ha det bedre.

Aner ikke hvordan jeg skal klare å si noe slikt til fast legen min.

Har tenkt på det men har ikke fått det til.

Veksler mellom å føle meg elendig og å føle at jeg kan klare meg slik det er.

Har faktisk vert hos legen tre ganger etter at jeg flyttet. Alle gangene har jeg hatt en plan om å fortelle henne det, slik at noen kan hjelpe meg.

Men så går det bedre igjen den dagen jeg skal til legen, det føles ialle fall slik.

Og så føler jeg at det er unødvendig og falskt å sitte å fortelle om noe som jeg ikke "bryr meg om".

Det er slik det føles, at det ikke bryr meg.

2 av gangene har jeg avbestillt, den siste gangen gikk jeg å fikk en helse erklæring... av alle ting.

De gangene jeg er mest inne på tanken til å skaffe meg hjelp til å få det "bedre" så er jeg så livredd for at de ikke skal tro meg.

For jeg kan ha det kjempe forferdelig, men med en gang det kommer andre mennesker så klarer jeg ikke la være å skjule det. Det skjer automatisk, jeg smiler, ler og fleiper.

Klarer ikke styre det.

Så hvilken fast lege vil tro en som ikke leer en muskel menst hun forteller om hva eksen har gjort.

Tror hun vil tro at jeg lyver om ett dårlig brudd, eller noe...

Jeg klarer ikke vise følelser ovenfor noen, så hvem i alle dager ville tro meg??? ingen.

Hvem ville trodd meg om jeg hadde anmeldt det... ingen. Ikke mine foreldre, ikke mine venner eller noen som ellers kjenner meg.

Rett og slett fordi de kjenner han bedre enn meg.

Det var han som fortalte om bruddet vårt til alle, og om hvordan jeg hadde gått fra ham, han som hadde gidd meg alt.

Hørte at han hadde sagt at jeg var sykisk ustabil også, at jeg hadde lurt ham og løyet hele tiden.

Utro hadde jeg vert ved flere anledninger med en jeg jobbet sammen med.

Ingenting stemmer, men hvem vil tro meg. Det er som regel altid ett snev av sannhet i det som blir fortalt. Så noe av det stemmer vel...

Og hva vil de da si om jeg forteller det... løyn!!!

Jeg har ikke lengre noen dna bevis, de ble skrubbet av med jevne mellomrom i løpet av en dag i 3-4mnd. Vi var alene.

Gud hvor jeg hater meg selv for at jeg kunne la det skje.

Hvorfor gikk jeg i fra han på den måten jeg gjorde...

Klarer ikke la være å hate meg selv, klarer ikke la være å føle avsky for den delen av meg som ble voldtatt.

Blir kvalm bare av å tenke på meg selv som den svake, patetiske personen som bare lå der.

Hvorfor skreik jeg ikke etter hjelp.

Klarer ikke hate ham, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne.

Og det kommer andre til å gjøre! Skulle ønske jeg kunne love at alle vil det, men det kan jeg ikke. Er legen din fornuftig og vet litt om overgrep og voldtekt, så tror h*n deg og tar deg på alvor!

Jeg ble misbrukt som liten og klarte og glemme og være snill og flink og bli jente i over 20 år. Til slutt sa kroppen stopp!

Var heldig og kom til en lege som skjønte at jeg trengte hjelp uten at jeg måtte si akkurat hvorfor. Men ga uttrykk for at livet ikke var godt og at jeg husket ting jeg ikke orket og snakke om.

Hos psykologen snakket jeg først om alt mulig annet før jeg etter et halvt år kunne antyde hva som fantes der.

De første gangene smilte jeg når jeg fortalte. Var ikke tilstede i det hele tatt. Og hun trodde meg!! (Før jeg orket å tro på meg selv) Har etterhvert skjønnt at det er en måte å beskytte seg på. Det vet psykologer, psykiatere og fornuftige leger!

[Gjest til deg]

Tusen takk for svar...

Hmm.. eier ikke selvbeherskelse tydeligvis. Skulle ikke gå inn her mer men samtidig så er det noe i meg som ønsker å ha det bedre.

Aner ikke hvordan jeg skal klare å si noe slikt til fast legen min.

Har tenkt på det men har ikke fått det til.

Veksler mellom å føle meg elendig og å føle at jeg kan klare meg slik det er.

Har faktisk vert hos legen tre ganger etter at jeg flyttet. Alle gangene har jeg hatt en plan om å fortelle henne det, slik at noen kan hjelpe meg.

Men så går det bedre igjen den dagen jeg skal til legen, det føles ialle fall slik.

Og så føler jeg at det er unødvendig og falskt å sitte å fortelle om noe som jeg ikke "bryr meg om".

Det er slik det føles, at det ikke bryr meg.

2 av gangene har jeg avbestillt, den siste gangen gikk jeg å fikk en helse erklæring... av alle ting.

De gangene jeg er mest inne på tanken til å skaffe meg hjelp til å få det "bedre" så er jeg så livredd for at de ikke skal tro meg.

For jeg kan ha det kjempe forferdelig, men med en gang det kommer andre mennesker så klarer jeg ikke la være å skjule det. Det skjer automatisk, jeg smiler, ler og fleiper.

Klarer ikke styre det.

Så hvilken fast lege vil tro en som ikke leer en muskel menst hun forteller om hva eksen har gjort.

Tror hun vil tro at jeg lyver om ett dårlig brudd, eller noe...

Jeg klarer ikke vise følelser ovenfor noen, så hvem i alle dager ville tro meg??? ingen.

Hvem ville trodd meg om jeg hadde anmeldt det... ingen. Ikke mine foreldre, ikke mine venner eller noen som ellers kjenner meg.

Rett og slett fordi de kjenner han bedre enn meg.

Det var han som fortalte om bruddet vårt til alle, og om hvordan jeg hadde gått fra ham, han som hadde gidd meg alt.

Hørte at han hadde sagt at jeg var sykisk ustabil også, at jeg hadde lurt ham og løyet hele tiden.

Utro hadde jeg vert ved flere anledninger med en jeg jobbet sammen med.

Ingenting stemmer, men hvem vil tro meg. Det er som regel altid ett snev av sannhet i det som blir fortalt. Så noe av det stemmer vel...

Og hva vil de da si om jeg forteller det... løyn!!!

Jeg har ikke lengre noen dna bevis, de ble skrubbet av med jevne mellomrom i løpet av en dag i 3-4mnd. Vi var alene.

Gud hvor jeg hater meg selv for at jeg kunne la det skje.

Hvorfor gikk jeg i fra han på den måten jeg gjorde...

Klarer ikke la være å hate meg selv, klarer ikke la være å føle avsky for den delen av meg som ble voldtatt.

Blir kvalm bare av å tenke på meg selv som den svake, patetiske personen som bare lå der.

Hvorfor skreik jeg ikke etter hjelp.

Klarer ikke hate ham, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne.

Hei igjen :-)

Kanskje du kan vise hva du har skrevet her, til legen din?

Printe det ut og ta det med.

[Gjest til deg]

Tusen takk for svar...

Hmm.. eier ikke selvbeherskelse tydeligvis. Skulle ikke gå inn her mer men samtidig så er det noe i meg som ønsker å ha det bedre.

Aner ikke hvordan jeg skal klare å si noe slikt til fast legen min.

Har tenkt på det men har ikke fått det til.

Veksler mellom å føle meg elendig og å føle at jeg kan klare meg slik det er.

Har faktisk vert hos legen tre ganger etter at jeg flyttet. Alle gangene har jeg hatt en plan om å fortelle henne det, slik at noen kan hjelpe meg.

Men så går det bedre igjen den dagen jeg skal til legen, det føles ialle fall slik.

Og så føler jeg at det er unødvendig og falskt å sitte å fortelle om noe som jeg ikke "bryr meg om".

Det er slik det føles, at det ikke bryr meg.

2 av gangene har jeg avbestillt, den siste gangen gikk jeg å fikk en helse erklæring... av alle ting.

De gangene jeg er mest inne på tanken til å skaffe meg hjelp til å få det "bedre" så er jeg så livredd for at de ikke skal tro meg.

For jeg kan ha det kjempe forferdelig, men med en gang det kommer andre mennesker så klarer jeg ikke la være å skjule det. Det skjer automatisk, jeg smiler, ler og fleiper.

Klarer ikke styre det.

Så hvilken fast lege vil tro en som ikke leer en muskel menst hun forteller om hva eksen har gjort.

Tror hun vil tro at jeg lyver om ett dårlig brudd, eller noe...

Jeg klarer ikke vise følelser ovenfor noen, så hvem i alle dager ville tro meg??? ingen.

Hvem ville trodd meg om jeg hadde anmeldt det... ingen. Ikke mine foreldre, ikke mine venner eller noen som ellers kjenner meg.

Rett og slett fordi de kjenner han bedre enn meg.

Det var han som fortalte om bruddet vårt til alle, og om hvordan jeg hadde gått fra ham, han som hadde gidd meg alt.

Hørte at han hadde sagt at jeg var sykisk ustabil også, at jeg hadde lurt ham og løyet hele tiden.

Utro hadde jeg vert ved flere anledninger med en jeg jobbet sammen med.

Ingenting stemmer, men hvem vil tro meg. Det er som regel altid ett snev av sannhet i det som blir fortalt. Så noe av det stemmer vel...

Og hva vil de da si om jeg forteller det... løyn!!!

Jeg har ikke lengre noen dna bevis, de ble skrubbet av med jevne mellomrom i løpet av en dag i 3-4mnd. Vi var alene.

Gud hvor jeg hater meg selv for at jeg kunne la det skje.

Hvorfor gikk jeg i fra han på den måten jeg gjorde...

Klarer ikke la være å hate meg selv, klarer ikke la være å føle avsky for den delen av meg som ble voldtatt.

Blir kvalm bare av å tenke på meg selv som den svake, patetiske personen som bare lå der.

Hvorfor skreik jeg ikke etter hjelp.

Klarer ikke hate ham, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne.

forøvrig er jeg heller ikke i tvil om at det du forteller er sant

[earthquake]

forøvrig er jeg heller ikke i tvil om at det du forteller er sant

Tusen takk tror ikke jeg har hørt noe som har betydd så mye for meg på lenge.

tror ikke jeg kommer til å tørre å levere det jeg har skrevet her til henne.

nå når jeg printet det ut kom følelsen tilbake om at det hele bare er en bagatell.

At det ikke bryr meg likevel, er latterlig hvor fort det skifter.

fra å ha gått i hele dag, og ønsket at noen kunne komme bankene på døren min å si at -"nå skal alt bli bedre". -"nå skal jeg hjelpe deg".

Til at jeg nå er flau over å ha skrevet alt jeg har skrevet fordi det "ikke bryr meg".

Slik jeg føler det nå er slik jeg har det som regel, det som skjedde er ikke en del av meg lengre. det er ikke meg.

Huff jeg må være syk i hodet!!!

tror jeg må brenne eller rive i stykker det jeg har printet ut, tenk om noen finner det..

Fra i dag å ha følt meg som den personen som ble voldtatt er det hele så langt på avstand som det kan komme... herre gud høres jo ut som at jeg har splittet personlighet.

[Gjest til deg]

Tusen takk tror ikke jeg har hørt noe som har betydd så mye for meg på lenge.

tror ikke jeg kommer til å tørre å levere det jeg har skrevet her til henne.

nå når jeg printet det ut kom følelsen tilbake om at det hele bare er en bagatell.

At det ikke bryr meg likevel, er latterlig hvor fort det skifter.

fra å ha gått i hele dag, og ønsket at noen kunne komme bankene på døren min å si at -"nå skal alt bli bedre". -"nå skal jeg hjelpe deg".

Til at jeg nå er flau over å ha skrevet alt jeg har skrevet fordi det "ikke bryr meg".

Slik jeg føler det nå er slik jeg har det som regel, det som skjedde er ikke en del av meg lengre. det er ikke meg.

Huff jeg må være syk i hodet!!!

tror jeg må brenne eller rive i stykker det jeg har printet ut, tenk om noen finner det..

Fra i dag å ha følt meg som den personen som ble voldtatt er det hele så langt på avstand som det kan komme... herre gud høres jo ut som at jeg har splittet personlighet.

Du kan vel trygt brenne papirene hvis du vil det til en dag du føler deg trygg nok til å ev. levere dem til legen din.

Jeg tror iallefall at du er på riktig vei. Jeg tror du har tatt et veldig stort og godt steg ved å komme inn her og begynne å jobbe med dette. Det er flott! Jeg er personlig glad for hver gang du skriver noe, fordi jeg tror det er bra for deg

Og, bekymre deg ikke for at du nå føler deg OK, selv om du tidligere i dag var veldig fortvilet!

[Gjest til deg]

Tusen takk tror ikke jeg har hørt noe som har betydd så mye for meg på lenge.

tror ikke jeg kommer til å tørre å levere det jeg har skrevet her til henne.

nå når jeg printet det ut kom følelsen tilbake om at det hele bare er en bagatell.

At det ikke bryr meg likevel, er latterlig hvor fort det skifter.

fra å ha gått i hele dag, og ønsket at noen kunne komme bankene på døren min å si at -"nå skal alt bli bedre". -"nå skal jeg hjelpe deg".

Til at jeg nå er flau over å ha skrevet alt jeg har skrevet fordi det "ikke bryr meg".

Slik jeg føler det nå er slik jeg har det som regel, det som skjedde er ikke en del av meg lengre. det er ikke meg.

Huff jeg må være syk i hodet!!!

tror jeg må brenne eller rive i stykker det jeg har printet ut, tenk om noen finner det..

Fra i dag å ha følt meg som den personen som ble voldtatt er det hele så langt på avstand som det kan komme... herre gud høres jo ut som at jeg har splittet personlighet.

"kom følelsen tilbake om at det hele bare er en bagatell"

Dette er nok bare et tegn på at du prøver å beskytte deg selv. Gi deg selv den masken du har snakket om: at du er blid og glad og har alt under kontroll.

Du bagatelliserer for å kunne bevare bildet av deg selv som "ok".

Du er ok, men du har også forferdelig vondt. Og det er det vonde du må få støtte til å komme gjennom. Her får du støtte og du kan også få det hos noen profesjonelle.

[earthquake]

"kom følelsen tilbake om at det hele bare er en bagatell"

Dette er nok bare et tegn på at du prøver å beskytte deg selv. Gi deg selv den masken du har snakket om: at du er blid og glad og har alt under kontroll.

Du bagatelliserer for å kunne bevare bildet av deg selv som "ok".

Du er ok, men du har også forferdelig vondt. Og det er det vonde du må få støtte til å komme gjennom. Her får du støtte og du kan også få det hos noen profesjonelle.

Tusen takk. At du blir syntes at det er bra at jeg skriver her er litt rart? syntes jeg men tusen tusen takk.

har ødelagt papirene.

Tror ikke jeg kan gjøre det.

På en måte skulle jeg ønske at jeg kunne klart å la være å "ta på masken" men er bare noe som skjer.

Slik som nå så er jeg helt ok, kanskje er det en måte å forsvare meg på, men klarer ikke kontrollere det lengre.

Mener å huske helt i begynnelsen eller om det kanskje var en stund etter... det vet jeg ikke men iallefall så konsentrerte jeg meg for at alt skulle se ok ut...

Mener å huske at jeg tenkte hva ville jeg gjort før.. og så gjorde jeg, sa jeg og oppførte jeg meg slik som jeg kunne huske at jeg hadde gjort.

Latet som at jeg syntes at det var koselig å gi noen en klem.

Begynte å snakke om sex som om jeg syntes det var det mest naturlige i verden.

Mener å huske at jeg lærte meg til å spøke om det, men er ikke sikker alt er så flytenede og grøtete.. selv om det ikke er lenge siden.

Husker bare glimt av hva jeg tenkte da .

Men å tidfeste ting er vanskelig.

Men før konsentrerte jeg meg om å være slik jeg er og føler nå.

Nå klarer jeg ikke kontrollere det lengre...

Men i det siste har ting blitt vanskeligere.

Spesielt etter at jeg har fått den stillingen/skoleplassen jeg har fått...

Tusen takk for at du svarer meg hvem du nå enn er iallefall, setter stor pris på det.

[Gjest til deg]

Tusen takk. At du blir syntes at det er bra at jeg skriver her er litt rart? syntes jeg men tusen tusen takk.

har ødelagt papirene.

Tror ikke jeg kan gjøre det.

På en måte skulle jeg ønske at jeg kunne klart å la være å "ta på masken" men er bare noe som skjer.

Slik som nå så er jeg helt ok, kanskje er det en måte å forsvare meg på, men klarer ikke kontrollere det lengre.

Mener å huske helt i begynnelsen eller om det kanskje var en stund etter... det vet jeg ikke men iallefall så konsentrerte jeg meg for at alt skulle se ok ut...

Mener å huske at jeg tenkte hva ville jeg gjort før.. og så gjorde jeg, sa jeg og oppførte jeg meg slik som jeg kunne huske at jeg hadde gjort.

Latet som at jeg syntes at det var koselig å gi noen en klem.

Begynte å snakke om sex som om jeg syntes det var det mest naturlige i verden.

Mener å huske at jeg lærte meg til å spøke om det, men er ikke sikker alt er så flytenede og grøtete.. selv om det ikke er lenge siden.

Husker bare glimt av hva jeg tenkte da .

Men å tidfeste ting er vanskelig.

Men før konsentrerte jeg meg om å være slik jeg er og føler nå.

Nå klarer jeg ikke kontrollere det lengre...

Men i det siste har ting blitt vanskeligere.

Spesielt etter at jeg har fått den stillingen/skoleplassen jeg har fått...

Tusen takk for at du svarer meg hvem du nå enn er iallefall, setter stor pris på det.

Er rett og slett bare glad på dine vegne fordi jeg ser at du er på rett vei

Skriv alt du føler for her.

Tror du du kan klare å bestille en time hos legen i morra?

[earthquake]

Er rett og slett bare glad på dine vegne fordi jeg ser at du er på rett vei

Skriv alt du føler for her.

Tror du du kan klare å bestille en time hos legen i morra?

jeg hadde nok ikke kommet til i morgen, er lang vente tid så lenge en ikke holder på å dø...

[earthquake]

Er rett og slett bare glad på dine vegne fordi jeg ser at du er på rett vei

Skriv alt du føler for her.

Tror du du kan klare å bestille en time hos legen i morra?

Føler at alt er bra nå, uansett så det blir så kunstig å sitte der å fortelle om en voldtekt når en smiler...

[Gjest til deg]

jeg hadde nok ikke kommet til i morgen, er lang vente tid så lenge en ikke holder på å dø...

Kanskje du kan ringe og bestille time allikevel, selv om det er lang ventetid?

Si at det er viktig, men at du gruer deg litt (helt normalt når man skal til lege, vet du uansett hvorfor). At du kan komme til å ringe for å avbestille, men da er det viktig at de ikke lar deg få gjøre det.

Pinlig? Gi blaffen i det.. Jeg kunne godt gjort noe slikt.

Når du skal dit kan du ta med en print av det du har skrevet her.

I mellomtiden kan du bruke dol, eller også andre støttesider/-grupper, hvis du vil det.

Forslag fra meg.

[Gjest til deg]

Føler at alt er bra nå, uansett så det blir så kunstig å sitte der å fortelle om en voldtekt når en smiler...

Jo, det forstår jeg. Men etterhvert så tør du å slippe masken.

Og da har du støtte av legen til å komme videre.