nedover

[Gjest minnien]

Nå har dataen vår hjemme kubba, så nå sitter jeg på bibloteket, har bare 10 min her før jeg må gå...hater det. Vil bruke MASSE tid her. Trenger dere nå, noeon som virkelig forstår meg. Noen som forstår at jeg ikke går ned i vekt med vilje, at d et ikke er JEG som styrer tankene mine, at det ikke er JEG som vil bli tynnere...ikke egentlig.

Nå er jeg tilbake der jeg var for noen måneder siden. Spise lite, spise normlat når jeg skal på viktig trening, men sulte så lenge jeg kan. Kaste opp når jeg spiser "unødvendig".

Bare lurer på en kanskje ganske uviktig ting...men likevel..mamma påstår jeg har anorexia, selv mener jeg at jeg ikke har noe spesielt, for jeg spiser jo normalt/mye uten problem når jeg skal på viktige treninger, det er bare "utenom" jeg sulter og kaster opp liksom...vekta går ikke noe særlig ned heller, for den går alltid opp de periodene jeg spiser normalt.

Heter dette noe???

Vet ikke jeg...det betyr ikke så mye, men det hadde vært greit å sette navn på det lixom...hvis det er noe å sette navn på da...tror egentlig ikke det.

Det rare med meg er at jeg ikke er spesielt deprimert for tiden, noe jeg pleier å være når jeg sulter. Er faktisk ganske glad, det er bare det at jeg er slapp og trøtt så ofte, og at mamma maser som plager meg nå.

Klarer ikke konsentrere meg skikkelig på skolen, det er dumt, men jeg klarer meg.

Går til psykolog, men jeg føler ikke det har noen virkning, vil fortelle minst mulig denne rare dama som sitter der og spør hele tia. Syns det er direkte kjedelig og unyttig å være der. Har nettopp begynt da, så jeg burde vel kanskje være litt mer tolmodig...men..jaja...

Er bare helt forvirra jeg...vet ikke hva som skjer....om jeg er syk, eller bare dum...eller gal. Sikkert alt.

Dere merker vel det på dette rotete innlegget her, at jeg er litt rar for tida. Er ikke meg selv, vet det lixom, men klarer ikke gjøre noe med det..hmm...

Nei, får avslutte. Dette blir bare meningsløst likevel. Beklager. Tenker masse på dere alle.

Skal skjerpe meg, skal prøve ihvertfall.

Klemmer,

[zera]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal svare.... Vil bare si at jeg forstår... At du kan regne med min støtte... Når det gjelder psykologen kan det nok hende du må være mer tålmodig, men jeg har opplevd å måtte bytte psyk'. Det funka ikke med den første jeg hadde. Nå er jeg hos en annen.. (etter at den første hadde friskmeldt meg......) Hun nye tenker litt på å legge meg inn.. Så forskjellige kan de være(!!!!)

Men stå på (rart uttrykk?) Hang in there.

Vi skal klare det, ikke sant!?!

Vi og alle andre som sliter.

*klemmer*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære minnien! Du er hverken dum eller gal, men beskriver alle de ambivalente, til dels kaotiske tankene og følelsene som vi kjenner ved spiseforstyrrelser. Vi stiller ingen diagnose her på forumet, men slik du beskriver ditt forhold til mat, kropp, vekt og utseende sliter du nok med en spiseforstyrrelser. Medisinsk diagnostikk operer med tre former for spiseforstyrrelser, men i virkligheten, er det mange som har såkalte atypiske anoreksia som du kanskje sliter med. Det er viktig å vite at det kan ta lang tid i en terapi før du opplever at du har glede av den, men det viktigste er at du ikke gir opp, men har kraft og motivasjon til å fortsette, ha tålmodighet så vil du en dag oppleve at du klarer å sette ord på, forstå mange av dine nåværende kaotiske tanker og følelser og at det er mulig å erstatte spiseforstyrrelsen med noe annet. Din mor er tydelig bekymret for deg. Foreldre blir ofte rådville når de oppdager at de har et barn med spiseforstyrrelser, kanskje du kan snakke med psykologen din om dette, kanskje din mor evt. øvrige familie bør få et tilbud om hjelp?!