Utblåsning.

[Gjest Illan]

Alle har det vel slik til tider, at de føler noe er galt, at de skulle hatt en psykolog å snakke med eller noe. Men jeg har følt det slik så lenge, kanskje i flere år. Og jeg har ingen synlige lidelser, jeg er sjenert og tilbakeholden, men har blitt mye bedre med årene.

Problemet mitt er at jeg er redd for intimitet, syns det er rart når moren min tar på meg feks. på skuldra o.l. Kanskje hun har distansiert seg litt fra meg fra jeg var liten, jeg vet ikke, men vi har iallefall ikke et nært forhold. Jeg var nok ei "pappajente". Likevel synes jeg det er godt å komme hjem iblant, så missforstå meg ikke.

Sånn "vennineklemming" faller heller ikke naturlig for meg. Jeg prater nok ikke så mye, av og til føler jeg bare ikke for det, andre ganger unnlater jeg å si ting i frykt av ikke å bli hørt.

Jeg ble utsatt for mobbing i det skjulte på ungdomsskolen, ikke noe særlig fysisk, men kallenavn o.s.v. Gutter kalte meg stygg, så selv om jeg vet at jeg ser ganske bra ut i dag, henger det nok litt igjen i meg.

På videregående var det nok mer utfrysing og rykter som tok meg. Også der verserte kallenavn, iallefall det første året. Så jeg ble vel bare mer og mer innesluttet.Torte ikke si et ord i timene, var redd for å få kommentarer slengt i trynet o.s.v.

På ungdomsskolen begynnte jeg også å tvile på min egen seksualitet, og det har jeg vel fortsatt ikke helt funnet ut av. Jeg kommer fra ei lita bygd, og foreldrene mine er konservative. Lever i frykt for at jeg skal forelske meg i en jente en gang.

Hjemme fikk jeg ingen støtte, de så ikke hvor vondt jeg hadde det til tider. Jeg gjorde ting som å slå hodet mitt i veggen bare for å besvime, jeg måtte gå ut av huset iblant, og vaske meg i kald snø. Jeg følte at jeg skulle kveles. Jeg følte at alt var svart. Og disse periodene av livet mitt hugser jeg lite av. For meg var det ikke naturlig å gå til noen å spørre om hjelp, jeg var for stolt. Og jeg var redd foreldrene mine skulle skjemmes av meg, og si det var min skyld. Foreldrene mine kunne finne på ting å si som: "synd du ikke ble så pen som broren din, siden du er jente". Eller: "Da du var lita var du sjarmerende, ikke pen, men sjarmerende. Nå er du ingen av delene.". For de var dette uskyldige kommentarer, det var sikkert litt på spøk, men jeg beit meg i leppa, og gikk ut av rommet for å grine.

Etterhvert fant jeg trøst i kunsten, og jeg begynte på folkehøgskole, og nå studerer jeg kunst og musikk på andre året . Alt gikk mye bedre etter at jeg flyttet hjemmeifra. Men fortsatt henger det en frykt igjen i meg, en evigvarende tristhet som jeg ikke klarer å forklare. Den er ikke sterk, sånn som den var i tenåra, den er bare der, kanskje jeg bare må godta at den er en del av meg. Men føler bakgrunnen min setter litt grenser for meg nå, jeg er blitt sterk, men samtidig svak.

Så kanskje jeg leter etter en diagnose, eller kanskje bare jeg leter etter medisin. Jeg går utifra at jeg da må åpne meg for en person, og det misliker jeg sterkt.

Jeg har problemer med å sove om nettene, og problemer meg å komme meg opp. Har ikke energi og overskudd til å gjøre ting som jeg gjerne skulle ha gjort.

Jeg er også redd for å knytte meg for sterkt til noen. Finner feks alltid finner feil ved folk jeg liker "på den måten", jeg tror jeg gjør det fordi jeg er redd for å bli såret.

Dette innlegget ble mye lengere enn jeg hadde tenkt, men av og til er det godt med en utblåsning.