NHD - hva man husker fra barndommen

[gyrken]

Jeg synes at jeg husker så innmari mye fra jeg var liten, mye mer enn det som er vanlig. Har også lest at det ikke skal være mulig å ha minner som er fra før to-årsalderen, men det har jeg! Jeg husker til og med noen detaljer fra jeg var baby.

Hva er det som gjør at noen har sånn "elefant-hukommelse", mens andre nesten ikke husker noen ting av de første 10 årene? Lagrer vi minnene på forskjellig måte?

[puma]

Jeg har hørt at episoder man har fått gjenfortalt mange ganger kan bli så virkelige for en at man tror man faktisk husker det selv.

Kanskje foreldrene dine bare har vært veldig flinke til å fortelle for deg mens du var liten slik at du tror du husker det nå i ettertid.

[gyrken]

Jeg har hørt at episoder man har fått gjenfortalt mange ganger kan bli så virkelige for en at man tror man faktisk husker det selv.

Kanskje foreldrene dine bare har vært veldig flinke til å fortelle for deg mens du var liten slik at du tror du husker det nå i ettertid.

Nei, det er ikke mulig. Mye av det jeg husker er ting jeg opplevde helt alene, og jeg kan tidfeste det sånn nogen lunde også. For eksempel hadde jeg en dagmamma frem til jeg var to år, og henne har jeg ikke sett siden.. Men jeg husker både henne, barna hennes og flere episoder derfra veldig godt. Mye av det er helt betydningsløse detaljer som ingen ville finne på å gjenfortelle, og som foreldrene mine umulig kan vite om..

Andre minner kan tidfestes ut fra hvor vi bodde, om jeg brukte bleie eller ikke (sluttet ifølge moren min med det da jeg var ganske nøyaktig to år gammel) osv..

Jeg husker følelser også, ting som ingen kan fortelle andre. Som da faren min kom hjem fra forretningsreise med en lekehund jeg ikke likte. Jeg ble helt besatt av å vise at jeg var glad for den selv om jeg hatet den, så jeg løp rundt med den dumme bikkja i armene i dagevis. ;-) Det fortalte jeg til foreldrene mine for en tid siden, og de husket også det, men de hadde selvfølgelig trodd at jeg ble ekstra glad for den hunden. Moren min tippet at jeg var litt over to år den gangen.

Jeg nekter å tro at slike minner kan ha blitt plantet i hodet mitt på annen måte enn at jeg husker det selv..

[Gjest Magna]

Jeg har hørt at episoder man har fått gjenfortalt mange ganger kan bli så virkelige for en at man tror man faktisk husker det selv.

Kanskje foreldrene dine bare har vært veldig flinke til å fortelle for deg mens du var liten slik at du tror du husker det nå i ettertid.

Det jeg husker er at jeg var veldig trist og lei meg. Det er rart når det er bare det triste som får plass i minnene. Hvorfor det egentlig?

Jeg var et alvorlig barn som sjelden smilte. Hele tiden lengtet jeg etter kjærlighet. Og slet vettet av meg får å få det. Men fikk

lite eller ingenting. Jeg bet negler, var snørrete og hadde munnsår. Gråt aldri når noen så det.

Jeg tror jeg var anorektisk, var kjempemager.

Jeg har fått mye kjærlighet som voksen. Jeg blir trist når jeg tenker på barndommen min.

[Gjest Lotus]

Jeg har hørt at episoder man har fått gjenfortalt mange ganger kan bli så virkelige for en at man tror man faktisk husker det selv.

Kanskje foreldrene dine bare har vært veldig flinke til å fortelle for deg mens du var liten slik at du tror du husker det nå i ettertid.

Jeg husker ting fra før jeg var to år. Og det er ikke den typen ting mine foreldre ville gjenfortalt, f.eks hvor heisen var der mamma jobbet (jeg har ikke vært der etter at jeg fylte to).

[Gjest Magna]

Nei, det er ikke mulig. Mye av det jeg husker er ting jeg opplevde helt alene, og jeg kan tidfeste det sånn nogen lunde også. For eksempel hadde jeg en dagmamma frem til jeg var to år, og henne har jeg ikke sett siden.. Men jeg husker både henne, barna hennes og flere episoder derfra veldig godt. Mye av det er helt betydningsløse detaljer som ingen ville finne på å gjenfortelle, og som foreldrene mine umulig kan vite om..

Andre minner kan tidfestes ut fra hvor vi bodde, om jeg brukte bleie eller ikke (sluttet ifølge moren min med det da jeg var ganske nøyaktig to år gammel) osv..

Jeg husker følelser også, ting som ingen kan fortelle andre. Som da faren min kom hjem fra forretningsreise med en lekehund jeg ikke likte. Jeg ble helt besatt av å vise at jeg var glad for den selv om jeg hatet den, så jeg løp rundt med den dumme bikkja i armene i dagevis. ;-) Det fortalte jeg til foreldrene mine for en tid siden, og de husket også det, men de hadde selvfølgelig trodd at jeg ble ekstra glad for den hunden. Moren min tippet at jeg var litt over to år den gangen.

Jeg nekter å tro at slike minner kan ha blitt plantet i hodet mitt på annen måte enn at jeg husker det selv..

Jeg tror vi kan huske veldig mye slik du hevder. Jeg gjør det. Følelser husker jeg langt tilbake. Jeg husker brøkdeler av opplevlser slik du gjør.

[puma]

Nei, det er ikke mulig. Mye av det jeg husker er ting jeg opplevde helt alene, og jeg kan tidfeste det sånn nogen lunde også. For eksempel hadde jeg en dagmamma frem til jeg var to år, og henne har jeg ikke sett siden.. Men jeg husker både henne, barna hennes og flere episoder derfra veldig godt. Mye av det er helt betydningsløse detaljer som ingen ville finne på å gjenfortelle, og som foreldrene mine umulig kan vite om..

Andre minner kan tidfestes ut fra hvor vi bodde, om jeg brukte bleie eller ikke (sluttet ifølge moren min med det da jeg var ganske nøyaktig to år gammel) osv..

Jeg husker følelser også, ting som ingen kan fortelle andre. Som da faren min kom hjem fra forretningsreise med en lekehund jeg ikke likte. Jeg ble helt besatt av å vise at jeg var glad for den selv om jeg hatet den, så jeg løp rundt med den dumme bikkja i armene i dagevis. ;-) Det fortalte jeg til foreldrene mine for en tid siden, og de husket også det, men de hadde selvfølgelig trodd at jeg ble ekstra glad for den hunden. Moren min tippet at jeg var litt over to år den gangen.

Jeg nekter å tro at slike minner kan ha blitt plantet i hodet mitt på annen måte enn at jeg husker det selv..

Da er det kanskje snakk om ekte minner, ja, siden det ikke er noe som foreldrene har fortalt om i ettertid. Ser det er andre her som også husker fra tidlig alder, så da er det nok ikke så uvanlig, allikevel, kanskje.

[Gjest KabbaBabba]

Jeg tror vi kan huske veldig mye slik du hevder. Jeg gjør det. Følelser husker jeg langt tilbake. Jeg husker brøkdeler av opplevlser slik du gjør.

Jeg har faktisk et minne fra da jeg var ca. 6 mnd gammel, så det er fullt mulig å huske ting fra før du var 2 år ja.

Minnet er bare at vi sitter ved sofaen i daværende leiligheten til besteforeldrene mine og ser på tv. Jeg visste ikke hva som skjedde, jeg bare registrerte det. Og det er et ekte minne, det vet jeg uansett hva folk sier.. sånn at jeg kan ha sett det på et bilde og husket bildet osv...

Så Det så.

[gyrken]

Jeg har faktisk et minne fra da jeg var ca. 6 mnd gammel, så det er fullt mulig å huske ting fra før du var 2 år ja.

Minnet er bare at vi sitter ved sofaen i daværende leiligheten til besteforeldrene mine og ser på tv. Jeg visste ikke hva som skjedde, jeg bare registrerte det. Og det er et ekte minne, det vet jeg uansett hva folk sier.. sånn at jeg kan ha sett det på et bilde og husket bildet osv...

Så Det så.

Jeg har også slike minner fra jeg var bitte liten! Det er bare glimt, øyeblikksbilder om du vil.

[tonie]

Jeg har faktisk et minne fra da jeg var ca. 6 mnd gammel, så det er fullt mulig å huske ting fra før du var 2 år ja.

Minnet er bare at vi sitter ved sofaen i daværende leiligheten til besteforeldrene mine og ser på tv. Jeg visste ikke hva som skjedde, jeg bare registrerte det. Og det er et ekte minne, det vet jeg uansett hva folk sier.. sånn at jeg kan ha sett det på et bilde og husket bildet osv...

Så Det så.

Jeg husker også ting fra mitt første leveår. Blant annet husker jeg at jeg ble lagt i vogna mi i gangen en gang moren min fikk besøk. Jeg husker den lange, smale gangen, og at jeg følte meg "snurt" fordi jeg ikke fikk være sammen med dem. Skikkelig fornærma var jeg!

Vi flyttet derfra før jeg fylte to, men jeg husker godt hvordan noen av rommene i leiligheten så ut.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Da jeg gikk på skolen på 60-tallet, var gjengangeren i Ønskekonserten en sang som begynte slik: "Noen barn er brune som et nystekt brød...". Denne sangen sluttet slik: "...meget er forskjellig, men det er utenpå". Som du skjønner eksisterte det en statsstyrt propagandamaskin som foret oss med vrangforestillinger også den gang.

Dersom det er noe som virkelig er forskjellig hos oss mennesker, så er det hjernen. Den normale variasjon mellom menneskers hjerner er enorm. Derfor er den mest sannsynlige forklaring at dette er et uttrykk for den normale variasjon dvs. at en har husk fra 2-5 års alder.

Når noen ikke husker noe fra før de var 10 år, mistenker jeg helt andre forklaringer. Jeg tenker på alvorlige traumer som har visket ut hukommelsen.

[Gjest undrende]

Da jeg gikk på skolen på 60-tallet, var gjengangeren i Ønskekonserten en sang som begynte slik: "Noen barn er brune som et nystekt brød...". Denne sangen sluttet slik: "...meget er forskjellig, men det er utenpå". Som du skjønner eksisterte det en statsstyrt propagandamaskin som foret oss med vrangforestillinger også den gang.

Dersom det er noe som virkelig er forskjellig hos oss mennesker, så er det hjernen. Den normale variasjon mellom menneskers hjerner er enorm. Derfor er den mest sannsynlige forklaring at dette er et uttrykk for den normale variasjon dvs. at en har husk fra 2-5 års alder.

Når noen ikke husker noe fra før de var 10 år, mistenker jeg helt andre forklaringer. Jeg tenker på alvorlige traumer som har visket ut hukommelsen.

Er dette noe som er vitenskapelig stadfestet eller en oppfatning som har sin basis i din kliniske virksomhet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er dette noe som er vitenskapelig stadfestet eller en oppfatning som har sin basis i din kliniske virksomhet?

Både den store variasjon i hjernenes egenskaper og amnesien etter store traumer er vitenskapelig vist.