Min historie om veien ut av anoreksi!

[Gjest Blomsterhilsen til deg]

Hei,

jeg håper du har tid til å lese dette lange innlegget. Jeg vil bare at flest mulig skal få vite min historie. Og om du har anoreksi eller er i faresonen, vil jeg anbefale deg å lese dette her. Jeg har skrevet det i dag, og det er min konklusjon på hvordan jeg har hatt det de årene med anoreksi (kort fortalt). Håper du kan få noe igjen for det!

*Klem* til en som har vært igjennom anoreksi, dollyliten!

PS! Blir glad for kommentarer!

------------------------------------

Veien ut av anoreksi - min historie

Jeg gikk vel i slutten av 1. klasse på vgs. da jeg begynte å innse, innerst inne, at jeg hadde et problem. Men jeg ville ikke gjøre noe med det. Jeg trodde vel at det ikke var noe alvorlig. Jeg tenkte aldri på at grunnen til at jeg følte meg tykk, og følte meg mer og mer uvel blant venner, var pga. spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelser tenkte jeg aldri på at jeg hadde.

Når jeg begynte i 2. klasse forverret det hele seg, og jeg ble veldig bevisst på kalorier, matinntak og at jeg måtte vise meg minst mulig ute blant andre mennesker, selv de beste vennene mine. "De kan jo se at jeg er tykk, og det var det verste som kan skje!", tenkte jeg.

Det verste av alt var at jeg trodde jeg var normal, som synes jeg var tykk. Det er jo helt absurd, det ser jeg jo nå, men jeg hadde så dårlig selvbilde at jeg ikke så det da.

Rett før jul i 2. kl. tok jeg mot til meg, og fant ut av at jeg kunne gå til helsesøster, bare for å finne ut om det var normalt å føle seg tykk... (bare for sikkerhets skyld, liksom).

Der ble det slått "full alarm", og jeg ble bedt om å komme meg til legen på Helsestasjon for Ungdom (HfU). Helsesøster fortalte meg at hun hadde en mistanke om at det var spiseforstyrrelser, men hun kunne jo ikke gi noen eksakt diagnose.

Jeg fortsatte å slanke meg, og fant ut av at jeg skulle gå til HfU. Turen tok vel 30 - 40 minutter. Jeg kunne tatt buss, men ville ikke gå glipp av å slanke meg litt ekstra.

Da jeg møtte opp på rådhuset, som HfU var, følte jeg meg dum og visste ikke helt hvorfor jeg var kommet hit. Jeg følte at de som satt i venterommet trengte mer hjelp enn meg.

Da jeg kom inn til legen, ble jeg veid (mot min vilje, selvsagt!) og ble fortalt at jeg mest sannsynlig hadde anoreksi. Jeg kunne ikke skjønne det hun fortalte. Det var liksom ikke meg.

Legen henviste meg til psykiatrisk poliklinikk, samtidig som jeg gikk til samtaler med legen i ca. 3 måneder. Jeg fikk beskjed om å spise mer, men jeg prøvde en gang, og gav opp. Det var ikke noe vits i å spise mer, når jeg bare følte meg tykk, og isolerte meg, visst jeg spiste mer enn JEG hadde bestemt.

Jeg fortalte om hvordan jeg hadde det til ei venninne. Hun fortalte at vennegjengen jeg gikk sammen med, hadde merket at jeg hadde blitt betraktelig tynnere. De hadde også, naturlig nok, begynt å bli bekymret for meg.

Jeg begynte på psykiatrisk poliklinikk. Der følte jeg at alt bare handlet om å spise mer, samt å veie meg. Jeg kunne ikke fordra det. Hver eneste gang bestemte jeg meg for ikke å gå, men det ble alltid til at jeg gikk.

I begynnelsen var jeg helt stille, bare nikket og sa ja eller nei når jeg følte for det. Jeg hadde bestemt meg for ikke å si noe og det førte jo til at sosionomen fikk vite lite om hvordan jeg hadde det. Hun sa at jeg kunne komme ut av det, bare jeg ville si mer om grunnen til at jeg fikk spiseforstyrrelsen. Men det hjalp ikke noe særlig.

Jeg ville leve mitt eget liv, ingen skulle fortelle meg hva jeg skulle spise, det visste jeg så godt selv.

Etterhvert ble det til at jeg måtte skifte behandler til en psykiater. Hun klarte å få meg til å snakke mer og mer. Det føltes som om hun kunne hjelpe meg og at hun hadde forståelse for hvordan jeg hadde det.

Etterhvert fant jeg ut av at jeg kunne bli frisk, bare jeg ville det selv.

Jeg begynte sakte, men sikkert å kjempe mot meg selv og maten. I begynnelsen var det helt ubeskrivelig. Jeg følte meg tykkere enn jeg hadde vært noen gang, og selvtilliten var absolutt på bunnpunktet.

Tanker om at jeg måtte slanke meg, og ikke høre på hva andre sa, kom oftere og oftere til meg. Men samtidig var det noe innerst inne i meg som mente at jeg måtte spise, jeg måtte bli frisk og leve som andre ungdommer!

Jeg måtte klare å overvinne de vonde tankene om at "du MÅ slanke deg!".

Kampen mot slanketankene var ubeskrivelige. De dro meg fra den ene og til den andre siden hele tiden. Jeg begynte oftere og oftere å lure på om jeg aldri skulle bli kvitt tankene mine, om jeg måtte leve med de resten av livet.

Men alltid kom tankene til meg at jeg ikke måtte gi opp! Det var som om psykiateren ropte det til meg, når jeg hadde det som verst.

Etter å ha skiftet ny psykiater pga. flytting, gikk det bedre og bedre. Etter en hard kamp, klarte jeg endelig å spise normalt, men det at jeg gikk oppover i vekt bekymret meg. Hvordan skulle jeg klare å leve som "tykk"?

Jeg fant ut av at alle folk var forskjellige, det var heller et mindretall som var slik som jeg hadde forestilt meg. Å være tynn er faktisk ikke det perfekte. Fant også ut av at det var en del tynne mennesker som synes at de var altfor tynne, og faktisk hadde det motsatte problemet. De ville OPP i vekt. Det hadde jeg aldri tenkt på før. Derfor måtte jeg være privilegert som hadde en ”normalvekt”.

Men det var også vanskelig å tro på dette.

I dag synes jeg at kroppen min er helt perfekt, og jeg har kommet til den konklusjon at jeg aldri senere i livet skal begynne å slanke meg. Uansett! Jeg er sikker på at jeg skal klare det. Jeg spiser normalt, og skal slutte å gå til psykiater til sommeren. Jeg gleder meg til det, men samtidig er det litt skremmende ikke å ha noen å gå til når man har det som verst, på sykehuset. Heldigvis, har jeg fått noen fantastiske venner som jeg stoler på og kan henvende meg til hvis noe går galt, og de tror jeg skal hjelpe meg over flere slanketanker og problemer, hvis de kommer igjen.

Hvis du kjenner deg igjen og har det akkurat som jeg har beskrevet vil jeg oppfordre deg til å ta kontakt med lege, helsesøster eller andre du stoler på. Fortell akkurat hvordan du har det!

Jeg håper at denne historien kan hjelpe deg til ta kontakt, og at du som er inne i slankeverdenen kan se at det går an å bli frisk!

[Gjest svak]

joda, kjenner meg igjen i endel av historien din..

men føler at det er helt feil med meg, jeg har ikke anoreksi.. kan ikke ha det..

trodde jeg ikke skulle bli tatt alvorlig da jeg fortalte dette til min lærer, men det ble jeg. det er vel egentlig positivt, men jeg har da ikke et stort problem jeg..

og jeg beundrer deg for å skrive hele historien din her..

er selv i kontakt med ppt, bup.. og så har jeg en lærer som støtter meg.

men som jeg ikke tør å prate så mye med for tiden fordi jeg er redd for å plage henne, bli for knyttet.

er kjempe glad for at du er kommet ut av dette.. ønsker deg lykke til videre!

klemmer fra svak

[izzy]

Hei Blomsterhilsen

Kjempefint nick på en oppmuntrende mail. Lykke til med videre arbeid.

hilsen en medsøster

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære blomsterhilsen! Jeg er sikker på at mange av brukerne kjenner seg igjen i din historie. Du har relativt kort skrevet om en i virkligheten lang, strevsom vei som du har gått,- og klart. Fint innlegg som viser din vei ut av anoreksien, lykke til på veien videre!