Hva skjer om en ikke bearbeider traumer?

[Gjest Rollo26]

Jeg har opplevd mye traumatisk: Bråe dødsfall av personer som står meg nær, overgrep, alvorlig sykdom i familien, bilulykke...

Jeg prøver å ikke tenke på det og har hatt som mottoa "Se framover, fortiden kommer ikke igjen". Jeg hater å syte...men på en måte er det ensomt å sitte alene med disse opplevelsene å gruble, men det plager meg ikke så mye i værdagen. Fungerer fint både i i jobb og sosialt. Men går det an å klare seg fint uten å snakke om voldsomme opplevelser?

[dama8]

du kan sikkert klare deg, men av egen erfaring må jeg si at det er nok det beste å få snakket litt om det du har vært gjennom. En sier jo at en skal ta opp slike ting like etter at det er skjedd, men det er jo bedre sent enn aldri. Jeg selv har en del erfaringer i samme lei som deg, og har ikke gjort noe med det før nå. Det ble på et tidspunkt nok for kroppen. Så har du noen å ta disse tingene opp med gjør det og få de bearbeidet.

[Gjest Timari]

jeg tror dette er individuelt, og noe psykiatrien har delte meninger om. Noen mener at man MÅ snakke om traumatiske minner, andre mener at det å grave opp i det faktisk skaper større problemer.

Du skal gjøre det som føles best for deg. Du skal ikke snakke om det om du ikke føler det er hensiktismessig. Om minnene påvirker hverdagen så mye at det blir et psykisk og sosialt problem så bør noe gjøres.

Jeg tror ikke personlig at det er mulig å fortrenge minner, fortrengte minner vil som regel alltid komme tilbake. Det er som om jeg ber deg å slutte å tenke på fargen rød, så vil du tenke på det

Men man kan akseptere at tingene har skjedd og at tankene dukker opp med jevne mellomrom. Men samtidig forsone seg med at det har skjedd og at det tilhører fortiden og ikke har noe med ens nåtid å gjøre, og heller peile tankene over på andre ting

Men om man klarer det i praksis er jo en annen sak:)