Hva skal jeg gjøre?Vet ikke min arme råd:(

[Gjest fortvilet og forlatt]

Det er ingen som vil hjelpe meg! Hverken psykiateren eller legen gir meg den hjelpen jeg har behov for..de forstår ikke.

Er en ung jente som i flere år har vært svært deprimert...De siste årene har ikke handlet om annet enn å prøve ta et valg for/mot døden..Har gått hos psykiater og lege, som jeg har vært ærlig med. De vet at jeg er suicidal, og en gang var jeg tom. på nippet til å bli tvangsinnlagt. Problemet er at de ikke skjønner at det nå virkelig er alvor, at tilstanden min har forverret seg. Jeg har forandret meg veldig de siste månedende som en følge av ymse ting, bl.a. at kjæresten har gjort det slutt med meg. Jeg ønsker tettere oppfølging, men får ikke timer oftere enn hver fjerde-femte uke.

Jeg tok mot til meg og nevnte at jeg har et behov for å snakke med noen, at jeg synes en måned er lenge, at det hjelper meg å snakke med noen.. Men legen viste ingen forståelse, han ble nærmest litt irritert da jeg nevnte at jeg hadde behov for timer oftere. Hadde ikke kapasitet osv.. Fortalte at å snakke med noen er det eneste som hjelper meg - ikke medisiner eller innleggelse (som han kunne tilby). Jeg ønsker å snakke med medmennesker, ikke tabletter og innleggelse!

Jeg kan ikke si direkte hvordan ståa er, for da ville jeg bli tvangsinnlagt. Det ønsker jeg ikke, for jeg vil ikke hindres fra planen min. Jeg bare har et behov for å dele fortvilelsen min med noen!

At de ikke lukter lunta? Må jeg virkelig si "jeg har konkrete planer om å ta selvmord" for at en psykiater skal forstå ? Jeg har nemlig fortalt det aller meste, unntatt å si ordene så direkte. Jeg tror de er lei av meg, rett og slett.

Når ikke min lege eller psykiater kan hjelpe meg - hvem da ? Det er jo slike man søker for denne type problemer, hvis ikke det er noe jeg har misforstått... Jeg har ingen andre å snakke med nå som jeg ikke har kjæresten min lenger, og jeg har ingen venner eller familie å snakke med. Det er legen eller psykiateren som kan hjelpe meg, og som jeg gjerne vil hjelpes av, men de "avviser" meg.. Hva gjør man da ?? De skjønner ikke hvor alvorlig dette er, selv om jeg har gjort mitt ytterste for å hinte om det. De burde virkelig gjennomskue det, men det virker som de lukker ørene.

Jeg ønsker ikke å bli snakket fra planen min, men ønsker bare å dele tankene mine med noen (fagfolk) - altså legen/psykiateren.

Dessuten....dette styrker min mistanke om at det ikke er noen som bryr seg. Føler meg så forlatt og alene. Har også de innsett at det ikke er håp for meg? Da mister jeg i alle fall motivasjonen..

Jeg kommer sannsynligvis ikke til å leve til den neste timen om en måned! For jeg har ingen krefter, jeg klarer ikke mer. Jeg vil bare dø. Jeg vil oppriktig dø. Er det i visshet om at ingen bryr seg om å hjelpe meg at jeg skal forlate denne verden ? Det er en utrolig trist og ensom erkjennelse:( Føler meg skjøvet ut av verden, sviktet.

I det siste har alt blitt mye verre pga ymse ting, bl.a. så har kjæresten gjort det slutt. Han var det eneste verdifulle jeg hadde og var mitt argument for å leve, det som holdt meg på denne siden. Siden det ble slutt,har det rast nedover med meg, har mistet kontrollen.. Har ikke "kontakt" med meg selv lenger.. Føler meg rar/fjern..

Og det har ballet på seg med andre problemer - skolen har gått i vasken osv.. Øyner intet håp overhodet lenger, alt er så fastlåst.

Meningsløst.. Smertefullt.. Klaustrofobisk..

Vel, nå når jeg ikke har ham, har jeg ingen. Er ensom.. Pleide å snakke med kjæresten min, og det var til stor hjelp.

Jeg har gjennomgått et "kvalitativt sprang" - gått over i en annen "fase"..forandret meg sånn..føler meg anderledes.. ikke noe gleder meg - jeg har ingen ting å se frem til - hverken i morgen eller om ti år. aldri før vært så ille.

...Nå har jeg seriøse planer om å ta livet mitt - og det er ikke slik at jeg egentlig ikke ønsker det. Jeg gleder meg faktisk. Men ingen forstår! Hvorfor gjennomskuer de meg ikke?

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ønsker at noen skal forstå når jeg oppriktig ønsker å forlate livet.. Ja, men jeg ønsker likevel å snakke med noen, dele min fortvilelse og desperasjon med noen..Men ikke å bli snakket fra det, det er ikke det.

Likevel: innerst inne ønsker jeg muligens at de skal avdekke mine dypeste tanker/planer, og jeg setter dem nok litt på prøve - tester hvor mye de skjønner/bryr seg. Men fortsatt: jeg ønsker ikke at de skal hindre meg. Bare gi meg visshet om at de bryr seg. Noe sånt....

[thinkerbell]

dette krever av deg..at du er kav ærlig med dem. At du sier eksakt det du skrev her.

[Gjest fortvilet og forlatt]

dette krever av deg..at du er kav ærlig med dem. At du sier eksakt det du skrev her.

Å si rett ut at jeg har planer om visse ting, kan jeg ikke...da blir jeg innlagt. Jeg ønsker ikke at de skal gjennomskue at jeg har en plan; det eneste jeg ber om er tettere oppfølging, noen å snakke med i den siste, tunge tiden...

Men ut fra hva jeg har fortalt, burde de jo tom. skjønt mye mer enn hva jeg ønsker - har jo fortalt alt om hvordan jeg har det. Forskjellen fra tidligere, er at jeg nå ikke har vært åpen om at jeg er suicidal. Vet ikke, jeg, men nå når det er alvor, lar jeg være å snakke om selvmordstanker. For jeg vil ikke hindres.. Men alt annet er jeg åpen om - tanker, følelser. Jeg har forandret meg, de burde virkelig fatte mistanke. I det minste høre på meg når jeg sier rett ut at jeg har det spesielt ille, og rekke ut en hånd?

Så jeg skjønner ingenting, jeg. De lar meg jo bare gå hen og dø, det er slik jeg opplever det! Forklaringen må være at de har mistet troen på meg. Og de har vel gått trett av meg eller liker meg muligens ikke. Noe må det jo være. Ja, ja. Nå får det være det samme. Jeg klarer meg ikke uten hjelp slik som alt er blitt nå. Jeg har resignert, jeg. Pskykiater eller lege er de jeg vanligvis ville søkt hjelp hos, men når den muligheten taes vekk, har jeg jo ingen andre.

Beklager hvis jeg høres sentimental ut, det er ikke meningen! Jeg er bare nokså fortvilet

[thinkerbell]

Å si rett ut at jeg har planer om visse ting, kan jeg ikke...da blir jeg innlagt. Jeg ønsker ikke at de skal gjennomskue at jeg har en plan; det eneste jeg ber om er tettere oppfølging, noen å snakke med i den siste, tunge tiden...

Men ut fra hva jeg har fortalt, burde de jo tom. skjønt mye mer enn hva jeg ønsker - har jo fortalt alt om hvordan jeg har det. Forskjellen fra tidligere, er at jeg nå ikke har vært åpen om at jeg er suicidal. Vet ikke, jeg, men nå når det er alvor, lar jeg være å snakke om selvmordstanker. For jeg vil ikke hindres.. Men alt annet er jeg åpen om - tanker, følelser. Jeg har forandret meg, de burde virkelig fatte mistanke. I det minste høre på meg når jeg sier rett ut at jeg har det spesielt ille, og rekke ut en hånd?

Så jeg skjønner ingenting, jeg. De lar meg jo bare gå hen og dø, det er slik jeg opplever det! Forklaringen må være at de har mistet troen på meg. Og de har vel gått trett av meg eller liker meg muligens ikke. Noe må det jo være. Ja, ja. Nå får det være det samme. Jeg klarer meg ikke uten hjelp slik som alt er blitt nå. Jeg har resignert, jeg. Pskykiater eller lege er de jeg vanligvis ville søkt hjelp hos, men når den muligheten taes vekk, har jeg jo ingen andre.

Beklager hvis jeg høres sentimental ut, det er ikke meningen! Jeg er bare nokså fortvilet

Du vil at de skal oppdage det, men du vil ikke at det skal stoppe deg i dine planer. Du vil de skal gjennomskue deg, men du vil ikke si noe. du vil ha hjelp men du vil ikke bli innlagt.

Du trenger nødvendigvis kanskje ikke å legges inn, du kan istede ha hyppige polikliniske avtaler med behandler.

Velger du livet så griper du fatt i enhver hånds om strekkes mot deg. Velger du døden, ja da er det ikke så mye mer å si..

[Gjest fortvilet og forlatt]

Du vil at de skal oppdage det, men du vil ikke at det skal stoppe deg i dine planer. Du vil de skal gjennomskue deg, men du vil ikke si noe. du vil ha hjelp men du vil ikke bli innlagt.

Du trenger nødvendigvis kanskje ikke å legges inn, du kan istede ha hyppige polikliniske avtaler med behandler.

Velger du livet så griper du fatt i enhver hånds om strekkes mot deg. Velger du døden, ja da er det ikke så mye mer å si..

Nei, jeg vil ikke at de skal gjennomskue det jeg tenker på. Det eneste jeg vil er å få snakke med noen oftere, men det får jeg altså ikke.

Det kan være det samme! Spiller ingen rolle nå.

Men tusen takk for at du svarte meg

[thinkerbell]

Nei, jeg vil ikke at de skal gjennomskue det jeg tenker på. Det eneste jeg vil er å få snakke med noen oftere, men det får jeg altså ikke.

Det kan være det samme! Spiller ingen rolle nå.

Men tusen takk for at du svarte meg

Er du suicidal og blir nektet samtaler?

Hva oppgir de som grunn til at du ikke får hyppigere samtaler nå som du har det så vanskelig?

[Gjest fortvilet og forlatt]

Er du suicidal og blir nektet samtaler?

Hva oppgir de som grunn til at du ikke får hyppigere samtaler nå som du har det så vanskelig?

Ja..jeg er suicidal og vet at det hadde blitt tatt affære - innleggelse eller streng oppfølging - hvis de hadde vært klar over hvor alvorlig det er. At jeg har det mye verre nå vet de, det har jeg fortalt og bedt om hyppigere samtaler. Men at det er så ille at jeg faktisk skal dø, vet de ikke. Men selv om de vet jeg har det mye verre nå, får jeg ikke hyppigere samtaler. "Ikke kapasitet"... De bryr seg rett og slett ikke. Og da får det bare være. Når de svikter meg sånn, så gidder jeg ikke ha noe mer med dem å gjøre i det hele tatt. Skal uansett dø.

Er det vanlig ikke å få time oftere enn hver 4. uke når man er 20 år, lider av alvorlig depresjon og er suicidal? (det har jeg vært lenge, noe de vet, men de skjønner ikke at det har endret karakter/blitt virkelig alvor - det vil jeg ikke si, men de burde vel skjønt det likevel ut fra det jeg forteller om tilstanden min for øvrig). Jaja