Ekspertsvar NHD; er jeg ikke "syk nok"?

[Gjest "for frisk"]

Hei!

Våren 2004 fikk jeg utbrudd med panikkangst. Dette var rett før en flytting, og grunnet en hel del problemer med folkeregistreringen, fikk jeg heller ikke noen fastlege der jeg var, og videre ville ingen ta imot meg. Da jeg brøt helt sammen og ikke klarte komme meg ut av sengen, tok min mor meg med til privatpraktiserende lege. Han satte meg på Seroxat 40mg, hvilket jeg har gått på i godt over ett år. Jeg trengte også desperat noen å snakke med, og min mor var såpass snill og generøs at hun hjalp meg med å finansiere besøk til privatpraktiserende psykolog. Dette ble løst på denne måten fordi jeg trengte hjelp *der og da*, og ikke om noen måneder, og dette var det valget jeg hadde om det hastet, ifølge min lege -- ettersom jeg ikke var "syk nok" for innleggelse.

Greit nok, jeg (eller mest min mor) har betalt for psykologen i ett år nå, og også for legen (fordi jeg ville fortsette hos samme lege til jeg hadde kommet meg litt på fote).

Legen min sendte en rekvisisjon (eller hva det nå heter) for å forsøke få meg inn i det offentlige psykiatriske systemet. Tiden gikk, og vi fikk ikke noe svar. Jeg ble såpass bra at jeg klarte ta på meg en sommer-jobb --- trodde jeg. Etter 4 uker i fulltid ble jeg sykemeldt fordi angsten tok overhånd. Jeg var hos legevakten da dette skjedde, fordi legen jeg vanligvis går til hadde sommerferie. Jeg fikk Sobril som jeg skulle ta slik at jeg kunne komme meg på jobb. Dette "fungerte" i 7 arbeidsdager, så ble jeg igjen sykemeldt fordi angsten ble for sterk -- selv på sobril. Var igjen hos legevakten, og denne gangen fikk jeg snakke med en psykiater. Jeg forklarte tilstanden min til ham; Jeg er student, og har kun klart halvparten av kursene jeg skulle, pga slik som jeg har det. Hverdagen min har vært forholdsvis angstfri, fordi jeg har sittet hjemme og studert, og holdt meg innenfor mine trygge rammer. Derimot har jeg hatt mange svært tunge perioder, og jeg klarer aldri av å gå en hel dag uten å måtte sove 2-3 timer midt på dagen (selv om jeg gjerne sover 10 timer om natten). Ikke så mye fordi jeg er "fysisk" trøtt, men fordi jeg ikke orker å være oppe... Og nå klarte jeg ikke å jobbe heller. Jeg fortalte psykiateren at jeg så en psykolog, men egentlig ikke har råd til å betale for dette. Han forklarte meg da at det fikk jeg bare skaffe meg, fordi det fantes ikke noe alternativ for meg. Han sa at det i prinsipp bare var de som kom direkte fra en innleggelse som fikk se en psykolog; og han anså ikke at jeg trengte en innleggelse (og det er jeg enig i..).

Et par uker senere fikk jeg også svar på rekvisijonen legen sendte, og der fikk vi beskjed om at jeg er "FOR FRISK" for den behandlingen de kan tilby.

Med i historien hører det kanskje hjemme å fortelle at jeg ble utsatt for overgrep innen familien i min ungdom, at jeg tidligere har vært innlagt for selvmordsforsøk, og at jeg var hjemmeværende/sykemeldt i over et år pga depresjon.

Så da er mitt spørsmål; Er det virkelig slik det fungerer? Er jeg for frisk for å få snakke med en psykolog når jeg ikke klarer av mer enn halvparten av min studiebyrde, til tross for at jeg har gått på medisiner i over ett år?

Jeg synes selv at jeg har kommet veldig langt i mitt liv fra hvor jeg har vært tidligere, men jeg trenger fortsatt hjelp!

Finnes det ingen hjelp for oss som er "på vei opp" eller "nesten på beina"? Må det et nytt selvmordsforsøk til for at jeg skal få hjelp??

Hilsen frustrert kvinne 81-modell

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Din lidelse skal behandles med medisiner (Seroxat) og ukentlige samtaler med kognitiv terapi.

Jeg mener det er uakseptabelt at du og andre i samme situasjon ikke skal få et tilbud i den offentlige psykiatrien eller hos psykolog/psykiater med avtale.

Jeg vet at slikt tilbud ikke finnes i deler av landet og at DPSene bla i Oslo ikke gir tilbud til slike som deg.

I andre deler av landet, feks her hvor jeg arbeider, ville du fått tilbud innen få uker, og du ville fått ukentlige timer inntil du ble langt bedre enn du er i dag,

[Cilien]

Har du sett om studiestedet ditt har tilbud om psykologhjelp? Mange steder har de dette, og det er somoftest gratis

Jeg synes også det er helt uakseptabelt at du ikke får mer hjelp! Du må antagelig mase og stå på enda mer. Det hjelper (desverre).

[Gjest Timari]

kunne ønske at jeg kunne gi deg et godt råd men vil bare gi deg en klem og gode tanker

jeg synes systemer er svært urettferdig ovenfor de som ikke er psykotiske eller suicidale. Som om ikke smerten er stor nok!!.

Dette har jeg kjent på selv, og har nå omsider klart å finne en privatpraktiserende psykolog, og det var bare flaks at jeg dumpet borti han.

Så ikke gi deg. Jeg vet det kan være fristende å tenke at man må ta et selvmordsforsøk eller gjøre noe annet for å få hjelp, men det gjør det bare vondt verre.

Stå på. Du fortjener å få hjelp. Håper noen kan hjelpe deg

[Gjest profile]

Forsøk å finne deg en privatpraktiserende psykolog med driftsavtale, da slipper du å betale utover frikortgrensa. Du finner lister på helseforetakene sine web-sider.

Ellers er det vel noe med at du kan vel få noe fradrag på skatt for høye helseutgifter, men jeg er ikke sikker på reglene der. Verd å undersøke ihvertfall.