Min så kalte liv...

[scones]

Jeg er en jente på 20 år,..borteboende student som deler leilighet sammen med søsteren sin..og som har hatt sf (bulemi) i 3år..? Dette er første gang jeg sier det til noen...unntatt søsteren min.

Dere sikker tenker nå at jeg er heldig som har en søster som kan hjelpe meg gjennom, men det kunne ikke vare lenger unna sannheten....hun har nemlig bulemi, hun også.

Det var hun som presenterte meg til spiseforstyrrelsens verden. Da hun først fortalte meg om problemet (noe hun selv ikke oppfattet som problem),var jeg fast bestemt til å hjelpe henne,... men et sted på veien mistet jeg kontrollen selv. Jeg ble fristet og var for svak til å si nei. Og så var jeg i gang....

Det har dreide seg ikke om vekten ..Jeg ble rett å slett forelsket i maten.

Jeg bruker å sette meg ned sammen med søsteren ,kikke på Tv og spise masse .. til jeg føler at magen kan ikke ta i mot mer. Det er nesten på smertegrensen ...Og løsningen til det hele er så enkel: maten må ut.

Jeg har mange gode ting i livet mitt: skolen,venner,familie og kjæreste :-).Jeg er heldig...jeg skulle hatt det bra...Likevel så har jeg det ikke...Jeg lever et dobbeltliv,lurer alle, meg selv innkludert. Det er slitsomt,.. så slitsomt at jeg ofte tenker på å gi slipp på noe. Og det skremmer meg: alt det der eller bulemi...hva ville jeg valgt?

[Gjest suselusa]

Hei..

Uff,så leit å høre... For meg virker det som om det kanskje ikke er no særlig bra for deg at du bor sammen med søsteren din, dere påvirker hverandre sikkert hele tiden, om ikke bevisst, så ubevisst.. Har du tenkt på å finne et eget sted? Kanskje det hadde vært godt for deg?

Du sier at ingen vet om at du sliter med bulimi. Tror du ikke det hadde vært deilig for deg å prate med noen helt utenforstående, bare få "åpna" litt opp, det er sikkert en haug med følelser du er livredd for å kjenne på, men om du får satt ord på ting istedenfor å ty til maten, kommer du mye,mye lenger.... Hvordan tror du kjæresten din ville tatt det om han visste det, da? Jeg har også en kjæreste, og han hjelper meg utrolig mye, verdens mest forståelsesfulle gutt... Kanskje det også kunne hjulpet deg å åpne deg for din?Det må jo være fryktelig utmattende å skulle skjule og juge så mye for alle rundt deg....

Kanskje studieplassen din har et eller annet støtteapparat? Dette ble litt rotete, men surrer fælt her;) Håper du fikk noe ut av det jeg skrev...og at du bestemmer deg for å søke hjelp, det er så fælt å slite med det der alene....

Klemmer fra

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære scones! Jeg er enig med suselusa- hva med å våge, ha vilje, kraft og mot til å åpne opp om ditt problem. Det å leve et dobbeltliv, spille et skuespill for omverdenen er utrolig slitsomt. Mange har fått hjelp ved å ha mot nok til å snakke om sitt problem enten med en som man stoler på som søster(vanskelig for deg da hun sliter med det samme),foreldre, venninne/venn/kjæreste/, tante, lærer, rådgiver, helsesøster eller kontakte helsesenteret ,lege , selvhjelpeorganisasjonene som IKS- Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser og Anoreksia/Bulimia-foreningen- ABF som kan gi gode råd og informasjon , lykke til på veien til en endring,våge å åpne deg, slippe å spille skuespill på veien videre i livet!