Tenker på alt det triste...

1. desember 2005

Jeg har en tung kveld. Tenker på alt som er trist. Mamma som er alvorlig blitt innvalid etter hjerneslag, lillesøsteren min som har blitt narkoman å mistet ungene sine. Jeg tenker på tantungene mine som har mistet moren sin. Faren min som er så innesluttet og ensom.

Jeg tenker på alt det vonde jeg har opplevd, overgrepene fra barndommen og at jeg har blitt utnyttet av den personen jeg har turt å stole på 100 prosent.

Jeg tenker på barndommen jeg aldri fikk, og at den ikke kan hentes tilbake. Jeg tenker på hunden min, som var min beste venn i 15 år. Det er 6 år siden den døde, men jeg orker fremdeles ikke se på bilder av den.

Jeg lurer på om jeg noen gang vil finne meg en livspartner som liker meg akkurat slik jeg er.

1. desember 2005

Hei!

Du har sannelig fått mer vondt enn de fleste i en så ung alder. Og du har mange rundt deg som trenger deg. Men jeg tror at du må først få lov til å bygge deg opp igjen før du kan gi så mye til andre. Og ja, desverre er det ditt ansvar som et voksent menneske, å bygge deg opp igjen. Hvis du ikke allerede går i terapi så må du begynne med det så snart som mulig! Du trenger drahjelp! Men du er så ung ennå! Det høres kanskje ikke så veldig oppmuntrende ut akkurat nå i kveld, men det å være ung betyr faktisk at du har tid til å finne deg selv, og at de fleste mulighetene, både når det gjelder menn og jobb, egen familie, lykke, interesser, alt dette ligger FORAN deg og venter på deg! SELVFØLGELIG kommer du til å finne deg en kjæreste! Men mitt råd er å gi deg selv tid til å vokse og bli hel før du satser på menn for alvor, så brems litt der hvis du kan. Bruk heller din tid nå på å finne ut hva du liker og hvordan du er som menneske, på å dra frem alle dine flotte sider som er inni deg selv om din vanskelige oppvekst tåkela det. Tro meg, du har fremtiden, og du kan og vil forandre og utvikle deg!

Vær modig, lille kvinne! Hilsen En Søker, en kvinne også.