Skylder jeg moren min noe?

[tøytiger]

Grunnen til at jeg spør er at jeg feirer jul sammen med mine besteforeldre som er veldig gamle. Jeg kan ikke regne med å ha dem særlig mange flere år.

Moren min feirer også der. Hun er enslig.

Moren min forlot meg hos mine Besteforeldre fra jeg var 3 mnd til jeg var 4 år.

Hun gav meg mat og klær, men ingen omsorg. Kan ikke huske en eneste gang jeg fikk sitte på hennes fang.

Hun fant seg en mann, og glemte meg. Jeg kan ikke huske en eneste gang hun lekte med meg.

Hun gikk i fra denne mannen og vi flyttet til mine Besteforeldre, da var jeg syv år. Hun kjeftet og smelte på meg og kalte meg stygg.

Vi flyttet fra Besteforeldrene mine. Hun begynte å hyle og rope til meg for alt og ingenting. Fjernkontroll på feil side av bordet, spist en brødskive for mye.

Da jeg var ti år begynte hun med å være rasende fordi jeg var stygg. Jeg hadde begynt å plages med huden.

Jeg gikk på ski. Trente iherdig men nådde aldri noen resultater. Moren min var rasende for det. Samtidig fant hun ut at det eneste som var pent på meg var håret mitt og tennene mine og hun ville at jeg skulle operere nesen når jeg ble 16 år.

Fra jeg var 10-16 trente jeg veldig-veldig masse. De første årene kunne moren min finne på å nekte meg å dusje. Det luktet pest av meg.

Jeg kunne ikke ha venner hjemme fordi jeg skjønte at hun ikke var god i hodet. Og fordi de vennene som kom på besøk ikke kom tilbake.

Men det verste i alt var den stadige utskjellingen for absolutt alt. Moren min kunne bli rasende for at jeg var stygg selv når jeg hadde pyntet meg.

Hun kunne også kalle meg for de styggeste ting. Fettberg, hore, ludder...

Og så det verste av alt hun kunne true med å ta livet av seg og ta bilen og kjøre av gårde. Dette holdt hun på meg fra jeg var 12 år og til jeg flyttet hjemmefra som 19 åring.

De som har fulgt noen av trådene mine har fått med seg at jeg har en bipolar lidelse type I. Psykiateren min sier at det er en grunnleggende utrygghet som stammer fra barndommen, som trigger og utløser depresjoner med noen ganger påfølgende hypomaier/manier.

Jeg tenker mye på for tiden om jeg skylder moren min noe. Hun har rett og slett ødelagt meg.

Jeg tenker på når Bestemor og Bestefar en gang går bort. Skylder jeg henne å feire jul og påske sammen med henne? Skylder jeg henne å besøke henne og ta i mot besøk av henne?

Hun innser lite av sine feil, og det gjør det vanskelig å tilgi.

Jeg er bitter fordi det indirekte er hennes feil at jeg er syk.

Og jeg har en håpløshets følelse i meg fordi jeg snakket med en annen psykiater om dette. Han sa at før jeg klarer å forsone meg med det jeg har opplevd så vil jeg fortsette å bli syk igjen og igjen.

Skylder man et menneske som har gjort en så mye vondt noe?

Hvordan forsoner man seg med en tapt bardom, en tapt ungdomstid og mange andre tap?

Ikke vet jeg.

Lurer egentlig på om noen har lest helt hit ;-)

[Tweetybilla]

Jeg leste alt, ja! ;-) Har egentlig ikke noe lurt svar, du må finne ut selv hva du synes er riktig for deg!

[Motiva]

Jeg leste helt ned :-)

Nei, du skylder ikke moren din noenting, men du skylder deg selv å forsøke å kvitte deg med bitterheten du har mot henne. For den skader overhodet ikke henne, den skader bare deg. Og da lar du henne skade deg fortsatt. Dette er relativt enkelt å skrive og fryktelig vanskelig å få til, men jeg tror det er den eneste måten å oppnå en slags fred inni seg.

Håper du får den hjelpen du trenger for å få det til!

Mvh

[Gjest ønsker deg alt godt]

Jeg tror kanskje at man noen ganger bare må akseptere at 'sånn er det.' Du fikk ikke utdelt noen supermamma - uheldigvis. Urettferdig er det også. Men urettferdigheten rammer de fleste, i større eller mindre grad - og den kommer i forskjellig innpakning.

Men nå er du voksen, og har lov og plikt til å ta dine egne valg - være din egen lykkes smed. Ingen skal behøve å omgås mennesker som påvirker oss negativt. Du kan velge å omgi deg med mennesker som beriker livet ditt i stedet. Skaff deg så mange av dem som du kan!

[Gjest Lamictal]

Jeg syns ikke du skylder henne en dritt!

Men hun skylder deg _mange_ unnskyldninger og bør be deg om tilgivelse noe du ikke trenger å ta i mot om du ikke vil.

Jeg skjønner godt at du er bitter, sint, lei deg, forbannet og alle andre følelser. Men om du skal komme videre bør du kanskje prøve å akseptere at det har vært sånn. Snakk om det masse både til psykiateren din og de som står deg nær.

Jeg har hatt god nytte av gruppeterapi, kanskje det finnes noe sånt der du bor? Det kan hende det kan hjelpe deg å se ting klarere slik at du kan fortsette på livet ditt og ikke minst nyte det.

Jeg har kommet kjempelangt syns jeg selvom det går litt i rykk og napp, to skritt frem og et tilbake. Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men jeg har heller aldri hatt noe nært forhold til moren min og det har gjort livet vanskelig for meg. Alle følelser jeg har hatt har jeg uttrykket ved sinne og aggressjon, endelig begynner jeg å komme litt videre og jeg skulle ønske noen hadde skjønt det når jeg var 15 slik at jeg hadde sluppet "å gå glipp av" så mye av livet. Jeg er forresten også bipolar.

Uansett så ønsker jeg deg all mulig lykke videre du fortjener å ha det godt, og du fortjener å komme forbi skyldfølelsen du har overfor moren din.

[Gjest Timari]

jeg har lest helt hit

ut fra det jeg har lest vil jeg bare si:NEI!!Du skylder henne ingenting. Du skylder seg selv et godt liv. Gjør det som er bra for deg!!

[akba]

Hei tøytiger.

Du skylder henne absolutt ikke noe!!!

Min bestevenninne har opplevd det samme.

Hennes mor reiste fra mann og barn (han var alkoholiker).

Hun var syk,og trengte hjelp, men nektet å innse det.

Det var et sant helvete for min venninne til tider.

Moren prøvde øgså å ødelegge ekteskapet hennes.

Hun måtte distansere seg fra moren til tider, da hun ble "syk av maset" hennes.

I dag har min venninne et godt liv med kjekk mann og 4 flotte barn.

Jeg er så stolt av henne, kan ikke få rost henne nok.

Håper du har et fint forhold til dine besteforeldre, og gode minner fra tiden hos dem.

Ønsker deg alt godt, det fortjener du!

Stor klem

[Gjest Soumi]

Du skylder ikke moren din noen verdens ting, høres ikke ut som hun synes at hun skylder deg noe heller desverre - for det gjør hun så absolutt!!

Saken her er at du kanskje bare må forsone deg med at moren di har vært, er, og kommer alltid til å være ei drittkjerring - for det er hun i mine øyne.

Du kan kanskje holde maska så lenge besteforeldrene dine lever, dette er sikkert vondt for dem også vil jeg tro. Uansett, ikke hat moren din, ikke ønsk å ta hevn over henne, ikke ønsk å "kjøre henne til veggs en gang for alle". Det biter neppe på henne, for hun er jo feilfri i sine øyne likevel vil jeg tro.

Konsentrer deg om DEG og ditt liv. Unngå moren din når du kan, hun fortjener ikke et så flott menneske som deg - hun får gå og subbe i sin egen skitt.

Nei, Tøytiger - du skylder henne absolutt ingenting!!

[Jeg er en annen]

Om du skulle skylde henne noe måtte det være hevn.

Jeg tror det er riktig at det kan være slitsomt å bære på hat og bitterhet, men hvis dette skal oppløse seg må man først kjenne på disse følelsene, man kan ikke "hoppe over" dem for å nå forsoning.

Derfor tror jeg det lureste du kan gjøre er å tillate deg å virkelig hate mora di. Det har du grunn til. Hun høres ut som ei fryktelig, fryktelig dårlig mor og hun har nok skylden for veldig mange av dine problemer.

[Gjest Anna Belinda]

Nei, du skylder henne ingenting. Du står ikke i gjeld til henne.

Jeg er like bitter som du på min oppvekst, men nå er det lite jeg kan gjøre med den. Bitterhetne kan man gjøre noe med. (Jeg er også bipolar, btw.) Tror det man må gjøre er å la livet gå videre, kanskje kutte kontakten om det hjelper deg. Mora di vil aldri forandre seg, selv om man som "barnet" alltid håper at det vil bli bedre.

Fortiden kan man ikke gjøre noe med, så fokuser heller på hvordan du vil ha det fremover.

[Cilien]

Hei,

Jeg tenker at det er forskjell på å tilgi og forsone seg med. Jeg synes ikke du har noen grunn til å tilgi din mor. Hun virker ikke som en bra mor for å si det forsiktig. Men kanskje kan du forsone deg med det som har skjedd likevel, Si at javel, nå har det vært slik, nå får jeg gå videre herfra. Noen har du sikkert også hatt i livet ditt som har vært bra for deg også? Dyrk disse bildene og historiene i steden.

Hilsen en som kjenner seg igjen i det å bli forlatt og som føler med deg!!!