Å miste et barn....

[Gjest Selle]

Nå sitter jeg her og grubler over avisartikler i dag om det å miste et barn. Psykologer sier at det er noe av det verste (det verste?) som kan skje et menneske. Men hva med alle dem som må gi fra seg barn de ikke er i stand til å ta vare på, som blir fratatt retten til å være foreldre, eller dem som overlater sine barn allerede ved fødselen fordi de ikke kan eller vil ta vare på dem. Hva med alle disse menneskene? Er det det verste som har skjedd dem? Grublerier....

[Gjest pekka]

Hvis et barn dør uten forvarsel blir det et grusomt sjokk for foreldrene. Jeg tror på at det er det værste som kan skje, men at de andre måtene å miste et barn på, også er ille, for all del. Men da tror jeg kanskje det har vært forvarsel, tanker, rettsak og forberedelse om at det kan ende med de nevnte ting.....

[snø]

Jeg tror nok at det å miste et barn vil være det verste som kan skje et menneske, ja, uansett hvilken måte en mister barnet sitt - enten det dør, man blir fratatt det, eller gir det bort frivillig. Jeg vet ikke om det gjør det lettere å vite at barnet enda lever, og forhåpentligvis har det godt der det er. Som adoptivmor håper jeg virkelig det!

Men som mor så vet jeg med meg selv at det aller, aller verste som kunne skjedd meg, var å miste barnet mitt.

[Gjest Timari]

jeg tror nok det å miste et barn er grusomt, men jeg ville vært varsomt med å si at det er det verste et menneske kan oppleve

Alt er relativt. Jeg synes det blir feil å sette dødsfall opp mot hverandre.

[Gjest Lommedal]

For meg ville det å miste barnet mitt eller mannen min det verste som kunne skje meg, jeg ville ikke overleve det.

Men andre takler det ser jeg, livet går videre med nye barn, jobb, latter og glede som normalt etter en stund.

[Gjest Zuleika]

Det verste som kunne skje meg var at barna mine forsvant sporløst. Det tror jeg er verre enn å stå ved deres grav. Det å gi fra seg barn er grusomt også selvfølgelig, men jeg innbiller meg at det ville vært trøst for meg å vite at barnet mitt levde og ble tatt godt vare på.

[Gjest midia]

Jeg har ett barn som er dødt og ett levende barn.

Vet ikke helt hva som hadde vært værst men tror kanskje det å miste han jeg har hatt ti år sammen med hadde vært værst.

Vanskelig spørsmål men jeg tror det må bli sånn.

Må legge til at han jeg mistet døde under fødselen så vi hadde ikke så mye tid med ham så det hadde kanskje blitt ett annet svar hvis han hadde levd ei tid.

[Maggi]

For meg ville det å miste barnet mitt eller mannen min det verste som kunne skje meg, jeg ville ikke overleve det.

Men andre takler det ser jeg, livet går videre med nye barn, jobb, latter og glede som normalt etter en stund.

Det er mange som beskriver at de ikke blir ordentlig glade igjen etter å ha mistet et barn. Det at de ser vanlige ut utenpå, forteller ingenting om hvordan de har det inni seg. Sorgen er skjult, og sitter gjemt i hjerteroten.

Mvh

[flisa]

Om du mister et barn så mister du et barn.

[flisa]

For meg ville det å miste barnet mitt eller mannen min det verste som kunne skje meg, jeg ville ikke overleve det.

Men andre takler det ser jeg, livet går videre med nye barn, jobb, latter og glede som normalt etter en stund.

Gubben sier det også - men han har bare ett barn - jeg har 3 -da MÅ man leve videre.

[Gjest Mome33!]

For meg ville det å miste barnet mitt eller mannen min det verste som kunne skje meg, jeg ville ikke overleve det.

Men andre takler det ser jeg, livet går videre med nye barn, jobb, latter og glede som normalt etter en stund.

Beklager, men med respekt å melde - det du sier er veldig tåpelig...

Selvfølgelig vet ikke jeg om du vil ta selvmord eller ikke om noe slikt skulle skje deg, men sannsynligvis gjør du det ikke. Ergo overlever du.

Jeg har mistet et barn, så jeg vet akkurat hvor forferdelig det er. Og jeg trodde heller ikke at jeg skulle overleve. Men man gjør det. Sekundene går, minuttene går, timene går - og selv om det er en klisje, så leger tiden alle sår.

Det er nå 6 år siden vi mistet vårt barn. Vi har fått 2 til siden da, og jeg vil absolutt si at vi både er lykkelige og glade. Vi snakker om hun som døde så godt som hver dag, og selvfølgelig er det vondt i hjertet når jeg tenker på det som skjedde. Men det er ikke så forferdelig lenger at jeg gråter hver dag.

Jeg blir litt provosert over slike utsagn som du kommer med, fordi det er så urealistisk overdrevent. Og det får det til å høres ut som om vi som overlevde, ikke var glad nok i barna våre. Det stemmer selvfølgelig ikke.

[flisa]

Jeg leste de samme artiklene som deg - i vedlegget til VG? - Jeg reagerte litt på at de foreldrene mente at folk skulle møte dem sånn eller slik etterpå - at man måtte passe på ditt og datt - slike utsagn tror jeg gjør at folk trekker seg enda mer tilbake - man vet stort sett ikke hva som "riktig" reaksjon når noen i omgangskretsen har opplevd noe fælt. De fikk da vite hvem som var deres ekte venner etc. - Jeg begynte å tenke litt da og kom på da vår nabo fikk et barn født for tidlig -og som også fikk hjernehinnebetennelse - alle var livredde for at hun skulle dø. Jeg gikk ikke ut den tiden, jeg trakk for gardinene og var LIVREDD. Det gikk bra - men jeg skjønner nå at jeg ikke var en "god venn" - jeg var lammet av frykt.

Kan man egentlig måle folks reaksjoner som hvor mye venn man er? Jeg følte inderlig med dem - men fikk aldri sagt det -det var for meg for vondt.

Nå - mange år etter så har jeg vært redd for slikt - og alltid "gått rett på" folk som har opplevd vonde ting - har aldri noen trøstens ord - for de finnes ikke - bare en klem.

Men jeg gjør sikkert ikke rett,

[flisa]

Beklager, men med respekt å melde - det du sier er veldig tåpelig...

Selvfølgelig vet ikke jeg om du vil ta selvmord eller ikke om noe slikt skulle skje deg, men sannsynligvis gjør du det ikke. Ergo overlever du.

Jeg har mistet et barn, så jeg vet akkurat hvor forferdelig det er. Og jeg trodde heller ikke at jeg skulle overleve. Men man gjør det. Sekundene går, minuttene går, timene går - og selv om det er en klisje, så leger tiden alle sår.

Det er nå 6 år siden vi mistet vårt barn. Vi har fått 2 til siden da, og jeg vil absolutt si at vi både er lykkelige og glade. Vi snakker om hun som døde så godt som hver dag, og selvfølgelig er det vondt i hjertet når jeg tenker på det som skjedde. Men det er ikke så forferdelig lenger at jeg gråter hver dag.

Jeg blir litt provosert over slike utsagn som du kommer med, fordi det er så urealistisk overdrevent. Og det får det til å høres ut som om vi som overlevde, ikke var glad nok i barna våre. Det stemmer selvfølgelig ikke.

Jeg tror at enekelte helt sikert ville tatt sitt liv - det har ikke noe med at man ikke var glad nok i barnet sitt -men kanskje at man ikke har mer i livet sitt. At man ikke takler å se noen lyspunkter. At man er kommet dit at det ikke spiller noen rolle med seg selv lenger.

F.eks at man er såpass oppi åra at man heller ikke ser muligheten for å få flere barn. At det rett og slett ikke er mer i livet for dem.

Kjærlighet til et barn kan ikke måles på noen måte, men foreldre er ulike rent psykisk.

For meg er det helt forståelig at enkelte mennesker jeg kjenner ikkek hadde orket å leve etter noe sånt - og hadde tatt sitt eget liv. - det vet jeg.

[Lillemus]

Jeg tror det ville vært værre om et av barna mine hadde forsvunnet og ikke blitt funnet igjen. Hadde det dødd så hadde jeg hatt en grav å gå til, visst hvor det var og at det ikke hadde det vondt.

Hadde det vært borte hadde jeg konstant grublet på hvor det var, om noen tok seg av det, om noen var grusomme mot det og slike ting. Og det tror jeg hadde vært mye mer ødeleggende for meg i alle fall.

[Gjest Timari]

Jeg leste de samme artiklene som deg - i vedlegget til VG? - Jeg reagerte litt på at de foreldrene mente at folk skulle møte dem sånn eller slik etterpå - at man måtte passe på ditt og datt - slike utsagn tror jeg gjør at folk trekker seg enda mer tilbake - man vet stort sett ikke hva som "riktig" reaksjon når noen i omgangskretsen har opplevd noe fælt. De fikk da vite hvem som var deres ekte venner etc. - Jeg begynte å tenke litt da og kom på da vår nabo fikk et barn født for tidlig -og som også fikk hjernehinnebetennelse - alle var livredde for at hun skulle dø. Jeg gikk ikke ut den tiden, jeg trakk for gardinene og var LIVREDD. Det gikk bra - men jeg skjønner nå at jeg ikke var en "god venn" - jeg var lammet av frykt.

Kan man egentlig måle folks reaksjoner som hvor mye venn man er? Jeg følte inderlig med dem - men fikk aldri sagt det -det var for meg for vondt.

Nå - mange år etter så har jeg vært redd for slikt - og alltid "gått rett på" folk som har opplevd vonde ting - har aldri noen trøstens ord - for de finnes ikke - bare en klem.

Men jeg gjør sikkert ikke rett,

jeg tror ikke det finnes En rett ting å gjøre i slike tilfeller.

¨

Husker at jeg leste et intervju med en av fedrene til jentene som ble drept i Baneheia. Da var det gåttt noen uker etter drapet og han ønsker ikke å prate om datteren til andre hele tiden. han ville heller prate om fotball. Slik bearbeidet han sorgen

Så man kan aldri på forhånd vite hvordan de ønsker å bli møtt.Noen vil prate om det, andre ønsker ikke å prate om det. Men jeg tror de færreste ønsker å bli ignorert

[mariaflyfly]

Det er mange som beskriver at de ikke blir ordentlig glade igjen etter å ha mistet et barn. Det at de ser vanlige ut utenpå, forteller ingenting om hvordan de har det inni seg. Sorgen er skjult, og sitter gjemt i hjerteroten.

Mvh

Jeg tror du er inne på noe der.

Mine besteforeldre opplevde å miste sin eneste datter, jeg kan med hånda på hjertet si at de aldri kom over det. Det faktum at hun døde før dem - som var gamle - ble helt feil.

[Gjest printa]

Uff, jeg vet det blir litt på sidelinja, men jeg må bare få sagt det allikevel.

På fredag hørte jeg på radio, en debatt ang. jødeutryddelsen, og en markeringsdag, som visstnok er den 26. januar.

Motdebattanten argumenterte for at det blir feil å markere denne dagen, for seg. Fordi det har foregått så mange andre folkemord og utryddelser, som ikke blir markert.

Nå er det lenge siden andre verdenskrig, men vi har folkemordet i Beslan (for et år siden) ennå friskt i minne.

Jeg skal være litt enig. Det er og blir feil å sette det ene folkemordet som verre, opp mot det andre.

De som har opplevd å miste et barn, eller en av sine nærmeste, er vondt for den det gjelder. For de som må gi bort et barn, ja, hvor forferdelig det må være, det kan man bare tenke seg. Uten at man nødvendigvis helt, kan forstå det.

[Gjest Timari]

For meg ville det å miste barnet mitt eller mannen min det verste som kunne skje meg, jeg ville ikke overleve det.

Men andre takler det ser jeg, livet går videre med nye barn, jobb, latter og glede som normalt etter en stund.

jeg tror aldri man kan vite hvordan man vil reagere før man er i situasjonen selv. Husker at moren betrodde meg etter å ha mistet datteren sin et halvt år gammel at hun den gang lurte på om hun i det hele tatt klarte å leve videre.

selv om hun hadde to andre barn å ta vare på

Jeg tror det er naturlig at slike tanker kommer

Samtidig tror jeg at de fleste overlever. At man drar hjem en styrke man ikke trodde man hadde. Og så sentimentalt det enn høres ut som "livet går videre", men kanskje på en annen måte en før..

[Gjest Lommedal]

Beklager, men med respekt å melde - det du sier er veldig tåpelig...

Selvfølgelig vet ikke jeg om du vil ta selvmord eller ikke om noe slikt skulle skje deg, men sannsynligvis gjør du det ikke. Ergo overlever du.

Jeg har mistet et barn, så jeg vet akkurat hvor forferdelig det er. Og jeg trodde heller ikke at jeg skulle overleve. Men man gjør det. Sekundene går, minuttene går, timene går - og selv om det er en klisje, så leger tiden alle sår.

Det er nå 6 år siden vi mistet vårt barn. Vi har fått 2 til siden da, og jeg vil absolutt si at vi både er lykkelige og glade. Vi snakker om hun som døde så godt som hver dag, og selvfølgelig er det vondt i hjertet når jeg tenker på det som skjedde. Men det er ikke så forferdelig lenger at jeg gråter hver dag.

Jeg blir litt provosert over slike utsagn som du kommer med, fordi det er så urealistisk overdrevent. Og det får det til å høres ut som om vi som overlevde, ikke var glad nok i barna våre. Det stemmer selvfølgelig ikke.

Jeg mente selvfølgelig ikke selvmord.

Å ikke overleve betyr for meg: å aldri mer hverken kunne føle eller vise glede, aldri kunne være aktiv på noen fronter, aldri kunne arbeide osv.

Med all respekt for de som klarer det, men jeg vet med meg selv at jeg aldri kunne sprudle og le mer om jeg mistet barn eller mann.

Som jeg har oppfattet det så er det værre å miste et barn man har hatt i noen år, enn å miste et barn under fødselen.

Men begge deler må bare være helt grusomt.

[Reg@l]

Jeg kjenner foreldre som har mistet en baby, noen som har opplevd at deres voksne barn var savnet i 4 mnd for så å bli funnet druknet, og en venninne har mistet foreldreretten til sine to barn pga en løgnaktig X og dårlig rettsgang. Et vennepar ønsker seg overalt på denne jord et barn, men kan pga sykdom ikke få barn selv. Av samme grunn ble adopsjon avslått.

Alt dette er store tragedier for dem det rammer, og jeg tror ikke vi kan sette slike tilfeller opp mot hverandre og si at det ene er verre enn det andre.