Tenker jeg for mye?

[Gjest kokko snart?]

Er det noe gale med meg når jeg helst vil ligge i sofaen eller senga og gruble hele dagen? Kan gjerne ligge å stirre i taket 3-4 timer i strekk, før jeg sier til meg selv at jeg skal skjerpe meg og gjøre noe fornuftig. Men hver gang jeg skal gjøre noe fysisk følest det ut som jeg skal bestige Mont Everest.

Bare jeg skal hente posten må jeg psyke meg opp en time, og da er det 50 meter å gå...

Jobben min har jeg hatet de siste månedene, vil heller ligge hjemme å ikke gjøre noe. Har vært sykemeldt 50 % i et par uker.

Gikk på lamictal og remeron før, nå lurer jeg på å ta det tunge steget å begynne på igjen med lamictalen. Reduserer denne tankespinn? Blir helt gal av å tenke så mye :-/

[Bitis Gabonica]

På meg virker det som du beskriver depresjon, så jeg vil tro at Lamictal kan være lurt.

Tankespinnet vil jo bli mindre når depresjonen letter, men det finnes medisiner kan hjelpe for det også - ekx. Seroquel.

[Gjest kokko snart?]

På meg virker det som du beskriver depresjon, så jeg vil tro at Lamictal kan være lurt.

Tankespinnet vil jo bli mindre når depresjonen letter, men det finnes medisiner kan hjelpe for det også - ekx. Seroquel.

Kan en være deprimert uten å være trist da? Jeg blir lett irritert, men ligger ikke å griner. Er jeg sammen med andre folk, skravler jeg i vei, tuller og ler...

[Bitis Gabonica]

Kan en være deprimert uten å være trist da? Jeg blir lett irritert, men ligger ikke å griner. Er jeg sammen med andre folk, skravler jeg i vei, tuller og ler...

Det går an selv om man er deprimert. Jeg blir heller ikke sånn at jeg sitter der og griiiner. Men jeg blir veldig trøtt, tung, likeglad til det meste, mister matlysten og ikke minst veldig grublende. Depresjon har mange utrykksformer. Når jeg er på mitt værste kan det være veldig slitsomt sosialt, nettopp fordi jeg er så god til å dra på meg en "gla'maske".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er overveiende sannsynlig en depresjon. Du trenger ikke å ha tristhet for å være deprimert.

Er du mann? Menn har oftere depresjon uten tristhet enn det kvinner har.

[firebird1365380441]

Det går an selv om man er deprimert. Jeg blir heller ikke sånn at jeg sitter der og griiiner. Men jeg blir veldig trøtt, tung, likeglad til det meste, mister matlysten og ikke minst veldig grublende. Depresjon har mange utrykksformer. Når jeg er på mitt værste kan det være veldig slitsomt sosialt, nettopp fordi jeg er så god til å dra på meg en "gla'maske".

Kjenner meg vedig igjen i det der med å ta på seg ei maske.Gjør det samme sjøl,og folk - verken ute, eller i psykiatrien,skjønner at jeg er deppa.Jeg verken ser eller høres sånn ut.

Litt "flink pike"syndrom,det der,tror jeg....

[Gjest kokko snart?]

Dette er overveiende sannsynlig en depresjon. Du trenger ikke å ha tristhet for å være deprimert.

Er du mann? Menn har oftere depresjon uten tristhet enn det kvinner har.

Nei, er en jente på 27 år. Har fått diagnosen bipolar, men vet ikke om jeg tror helt på den.

Men som bipolar, kan en være deprimertuten å egentlig være trist? Det som plager meg mest er lite energi og tiltakslyst, og så at jeg grubler så mye.

Jeg skravler ikke med og ler i sosiale settinger for å være høffelig. Det gjør jeg fordi jeg føler for å si noe eller le når noe er morsomt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, er en jente på 27 år. Har fått diagnosen bipolar, men vet ikke om jeg tror helt på den.

Men som bipolar, kan en være deprimertuten å egentlig være trist? Det som plager meg mest er lite energi og tiltakslyst, og så at jeg grubler så mye.

Jeg skravler ikke med og ler i sosiale settinger for å være høffelig. Det gjør jeg fordi jeg føler for å si noe eller le når noe er morsomt.

Alle kan være deprimert uten å være trist.

Hvorfor sluttet du/har du så mye imot å begynne på Lamictal igjen?

[Gjest kokko snart?]

Alle kan være deprimert uten å være trist.

Hvorfor sluttet du/har du så mye imot å begynne på Lamictal igjen?

Helt siden jeg begynte på Remeron og lamictal har jeg hatt i tankene at en dag skal jeg slutte. Først fordi jeg synest det er skummelt å putte i seg så mye kjemikalier. Jeg forandret totalt personlighet etter at jeg begynte på medisiner, og tenkte at dette måtte være "sterke saker" for hjernen.

Ellers så spurte jeg ofte meg selv om jeg virkelig trenger alle disse pillene. Synest også det er flaut å gå på medisiner. Føler meg gal, og har alltid tatt pillene mine i skjul.

Kanskje du ikke forstår det, men det er utrolig vanskelig å venne seg til tanken på å gå på medisiner resten av livet når en er i 20-åra, spesielt når jeg ikke er 100 % sikker på at jeg trenger dem.

I tillegg fikk jeg flatt følelsesliv, men kanskje det var remeronene...

[Bitis Gabonica]

Kjenner meg vedig igjen i det der med å ta på seg ei maske.Gjør det samme sjøl,og folk - verken ute, eller i psykiatrien,skjønner at jeg er deppa.Jeg verken ser eller høres sånn ut.

Litt "flink pike"syndrom,det der,tror jeg....

Jeg tror det er veldig veldig vanlig å ha det sånn, med den gladmaska mener jeg.

I alle fall har jeg ofte opplevd at medpasienter har fortalt at de har det på den måten når jeg har vært innlagt, eller møtt dem i andre psykiatrisammenhenger.

[Bitis Gabonica]

Helt siden jeg begynte på Remeron og lamictal har jeg hatt i tankene at en dag skal jeg slutte. Først fordi jeg synest det er skummelt å putte i seg så mye kjemikalier. Jeg forandret totalt personlighet etter at jeg begynte på medisiner, og tenkte at dette måtte være "sterke saker" for hjernen.

Ellers så spurte jeg ofte meg selv om jeg virkelig trenger alle disse pillene. Synest også det er flaut å gå på medisiner. Føler meg gal, og har alltid tatt pillene mine i skjul.

Kanskje du ikke forstår det, men det er utrolig vanskelig å venne seg til tanken på å gå på medisiner resten av livet når en er i 20-åra, spesielt når jeg ikke er 100 % sikker på at jeg trenger dem.

I tillegg fikk jeg flatt følelsesliv, men kanskje det var remeronene...

Jeg har også bipolar lidelse (2). Synes ikke det er det spor morsomt å ha en sånn diagnose jeg heller, men når jeg ser konsekvensene av at jeg ikke tar medisiner så velger jeg heller å ta dem. Jeg har også epilepsi og brukte Lamictal mot det en stund, og da hadde jeg ikke svingninger. Opplevde heller ikke at denne medisinen påvirket personligheten.

Jeg skal nå begynne på Lamictal igjen som stemningsstabiliserende. Det jeg tror har mest innvirkning på personligheten (eks aflatet følelsesliv) er antidepressiva, SSRI og lignende.

Det virker som du har det vanskelig nå, så jeg ville gitt Lamictalen en kjangse.

Jeg skjønner at det kan føles stigmatiserende å ta medisiner hele livet, men verden er et jævlig urettferdig sted... Psykiske sykdommer er ofte like behandlingskrevende som somatiske, og det er veldig vanlig å bli behandlet for psykiske problemer.

I alle fall har det mange ganger slått meg når jeg har fortalt menesker om det jeg strever med, at de enten sier "det sliter jeg også med", eller "ja det kjenner jeg noen som har." Jeg har faktisk aldri opplevd at folk har sett på meg som mindreverdig pga mine psykiske problemer.

Selvsagt koster åpenhet, men i det lange løp tror jeg det føles best.

[Gjest kokko snart?]

Jeg har også bipolar lidelse (2). Synes ikke det er det spor morsomt å ha en sånn diagnose jeg heller, men når jeg ser konsekvensene av at jeg ikke tar medisiner så velger jeg heller å ta dem. Jeg har også epilepsi og brukte Lamictal mot det en stund, og da hadde jeg ikke svingninger. Opplevde heller ikke at denne medisinen påvirket personligheten.

Jeg skal nå begynne på Lamictal igjen som stemningsstabiliserende. Det jeg tror har mest innvirkning på personligheten (eks aflatet følelsesliv) er antidepressiva, SSRI og lignende.

Det virker som du har det vanskelig nå, så jeg ville gitt Lamictalen en kjangse.

Jeg skjønner at det kan føles stigmatiserende å ta medisiner hele livet, men verden er et jævlig urettferdig sted... Psykiske sykdommer er ofte like behandlingskrevende som somatiske, og det er veldig vanlig å bli behandlet for psykiske problemer.

I alle fall har det mange ganger slått meg når jeg har fortalt menesker om det jeg strever med, at de enten sier "det sliter jeg også med", eller "ja det kjenner jeg noen som har." Jeg har faktisk aldri opplevd at folk har sett på meg som mindreverdig pga mine psykiske problemer.

Selvsagt koster åpenhet, men i det lange løp tror jeg det føles best.

Tusen takk for svar! Når jeg forteller noen hva jeg sliter med føler jeg at folk blir overrasket fordi jeg framtrer som veldig oppegående, ressurssterk og rolig. Jeg hater medlidenhet også. Forståelse er godt å få, men ikke slik "stakkars deg-trøst", da blir jeg irritert. Vil ikke bli sett på som en stakkar heller.