NHD: Hvor i Norge har de høyest kompetanse

[Gjest MinimizeMe]

når det gjelder behandling av spiseforstyrrelser, slik du ser det? Hvor er de kommet lengst/har de best resultater å vise til? Og hvilken behandlingsform har du mest tro på, NHD? Så et siste spørsmål: hvordan ligger Norge an i forhold til andre land mht behandling av sf(kvalitet, kapasitet)?

Andre som har peiling kan selvsagt også svare, ikke bare NHD! Takknemlig for alles meninger og inspill, jeg:)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tillater meg å mene at det er i Levanger vi er lengst fremme i behandlingen.

Jeg har mest tro på en behandling der kognitiv terapi er i sentrum. Dog må en kunne variere tilnærmingen etter den enkelte pasient.

Vi har behandlet en del pasienter ved vellykket resultat hvor tidligere behandlinger på spesialklinikker i utlandet har vært mislykket.

På ekstrem anorexi som trenger et halvt år med tvangsbehandling først, er jeg sikker på at vi er best.

[Gjest MinimizeMe]

Jeg tillater meg å mene at det er i Levanger vi er lengst fremme i behandlingen.

Jeg har mest tro på en behandling der kognitiv terapi er i sentrum. Dog må en kunne variere tilnærmingen etter den enkelte pasient.

Vi har behandlet en del pasienter ved vellykket resultat hvor tidligere behandlinger på spesialklinikker i utlandet har vært mislykket.

På ekstrem anorexi som trenger et halvt år med tvangsbehandling først, er jeg sikker på at vi er best.

Tusen takk for svaret,NHD, skal si du var kjapp:)) Hva heter den klinikken i Levanger, da, om jeg tør spørre? Jobber du der selv?

Mvh,

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk for svaret,NHD, skal si du var kjapp:)) Hva heter den klinikken i Levanger, da, om jeg tør spørre? Jobber du der selv?

Mvh,

Sykehuset Levanger, Psykiatrisk klinikk.

Regionalt Kompetansesenter for Spiseforstyrrelser - RKSF.

Leder for RKSF er overlege Sigrid Bjørnelv.

Jeg er avdelingsoverlege for hele klinikken.

[Gjest til nhd]

Jeg tillater meg å mene at det er i Levanger vi er lengst fremme i behandlingen.

Jeg har mest tro på en behandling der kognitiv terapi er i sentrum. Dog må en kunne variere tilnærmingen etter den enkelte pasient.

Vi har behandlet en del pasienter ved vellykket resultat hvor tidligere behandlinger på spesialklinikker i utlandet har vært mislykket.

På ekstrem anorexi som trenger et halvt år med tvangsbehandling først, er jeg sikker på at vi er best.

Kan du fortelle litt om opplegget der?

Kan hvem som helst søke seg dit? Er det for ungdom og/eller voksne?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan du fortelle litt om opplegget der?

Kan hvem som helst søke seg dit? Er det for ungdom og/eller voksne?

I Levanger har vi en egen post med 10 plasser for personer 16-30 år.

Om 7 dager åpner vi en ny avdeling på DPS Stjørdal (ved Trondheim lufthavn, Værnes) med 8 senger for pasienter over 30 år.

Alle kan søke via sin fastlege eller annen behandler.

Adressen er:

RKSF,

Psykiatrisk klinikk,

Sykehuset Levanger,

7600 Levanger

telefon 74098600

Ved å ta kontakt, vil du få tilsendt informasjonsmateriell.

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=871047

[Gjest MinimizeMe]

Sykehuset Levanger, Psykiatrisk klinikk.

Regionalt Kompetansesenter for Spiseforstyrrelser - RKSF.

Leder for RKSF er overlege Sigrid Bjørnelv.

Jeg er avdelingsoverlege for hele klinikken.

Hjertelig takk igjen,du! Med fare for å virke masete: hvor lang ventetid er det? Eller kommer det an på alvorlighetsgraden? Nå skal jeg slutte å mase..tror jeg;-p

Ha en god kveld!

Mvh,

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hjertelig takk igjen,du! Med fare for å virke masete: hvor lang ventetid er det? Eller kommer det an på alvorlighetsgraden? Nå skal jeg slutte å mase..tror jeg;-p

Ha en god kveld!

Mvh,

Det kommer an på hva som står i søknaden/alvorlighetsgraden.

[org]

Jeg tillater meg å mene at det er i Levanger vi er lengst fremme i behandlingen.

Jeg har mest tro på en behandling der kognitiv terapi er i sentrum. Dog må en kunne variere tilnærmingen etter den enkelte pasient.

Vi har behandlet en del pasienter ved vellykket resultat hvor tidligere behandlinger på spesialklinikker i utlandet har vært mislykket.

På ekstrem anorexi som trenger et halvt år med tvangsbehandling først, er jeg sikker på at vi er best.

Du er ikke ørlite granne partisk der? *S*

[Gjest Ferri]

Har ikke peil!

Men.. Jeg har sett mange unge bli bedre på 'Statens Senter for barne og Ungdoms Psykiatri' ved Sognsvann i Oslo.

Jeg var innlagt der en periode, ikke for spiseforstyrrelser, men jeg så at flere ble bedre der når jeg var der.

Var digg og se når de kom inn; syltynne og med slange i nesa og så halvt år seinere hadde de fargen tilbake i ansiktet og kunne ikke se at de hadde noe problemer i det heletatt

Men det er vel bare for personer under 18 år der.

[Gjest Ferri]

Har ikke peil!

Men.. Jeg har sett mange unge bli bedre på 'Statens Senter for barne og Ungdoms Psykiatri' ved Sognsvann i Oslo.

Jeg var innlagt der en periode, ikke for spiseforstyrrelser, men jeg så at flere ble bedre der når jeg var der.

Var digg og se når de kom inn; syltynne og med slange i nesa og så halvt år seinere hadde de fargen tilbake i ansiktet og kunne ikke se at de hadde noe problemer i det heletatt

Men det er vel bare for personer under 18 år der.

Altså var digg og se at de ble friske!

[Gjest til nhd]

Altså var digg og se at de ble friske!

At de så bedre ut betyr ikke at de var friske, det sitter INNI hodet...

[Gjest Ferri]

At de så bedre ut betyr ikke at de var friske, det sitter INNI hodet...

Neida, skjønner at man kan slite med det ut livet, men de hadde det i allefall bedre etter et oppehold der!

[Gjest til nhd]

Neida, skjønner at man kan slite med det ut livet, men de hadde det i allefall bedre etter et oppehold der!

Enn så lenge i hvert fall. Noen blir bra, mens andre er like syke i hodet og mister mye vekt straks de går ut av sykehuset. Jeg vet, av erfaring.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

At de så bedre ut betyr ikke at de var friske, det sitter INNI hodet...

Det er i hvert fall et viktig steg på veien at de ser bedre ut.

En forutsetning for å kunne drive psykologisk behandling er at pasienten minimum har en BMI på 17.

Ved BMI under 17, må hele fokus settes på å øke vekten.

[Gjest ikke unipolar lengre]

Det er i hvert fall et viktig steg på veien at de ser bedre ut.

En forutsetning for å kunne drive psykologisk behandling er at pasienten minimum har en BMI på 17.

Ved BMI under 17, må hele fokus settes på å øke vekten.

Mener du at BMI-verdien er så viktig? Også for barn/ungdom under 18 år? Kun for de som har diagnostisert SF eller også andre?

Jeg har en BMI-verdi på 17-18. Tror nok den lå under det da jeg var tidlig i tenårene. Men jeg anser meg som normalvektig/spedbygd og har aldri blitt utredet for spiseforstyrrelser (bare "spiseproblemer i forbindelse med depressiv periode" en gang). Har heller aldri blitt nektet psykologisk behandling pga vekta.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mener du at BMI-verdien er så viktig? Også for barn/ungdom under 18 år? Kun for de som har diagnostisert SF eller også andre?

Jeg har en BMI-verdi på 17-18. Tror nok den lå under det da jeg var tidlig i tenårene. Men jeg anser meg som normalvektig/spedbygd og har aldri blitt utredet for spiseforstyrrelser (bare "spiseproblemer i forbindelse med depressiv periode" en gang). Har heller aldri blitt nektet psykologisk behandling pga vekta.

Ja, erfaring har vist at den er viktig.

Vet ikke om det gjelder under 16 år.

Dette gjelder spiseforstyrrelser.

[Gjest erfaringer med apparatet]

tror det er veldig individuelt hva slags behandling som passer og er bra for den enkelte, men jeg tror som NHD sier at behandlingen de har på Levanger er veldig bra, hørt mye bra om det.

Jeg har selv mange erfaringer med behandling på ulike steder, vært innlagt på BUP, medisinsk, psykiatrisk, vært på en spesial avdeling i Utlandet gjennom BUAS og Capio Anoreksi senter her i Norge.

Vekten har MYE å si, iallefall når det gjelder motivasjon og ork til å jobbe terapautisk, så for en som er veldig avmagret må det ofte inn tvang med bruk av sonde osv.

men problemet i det offentlige helsevesenet er at de fokuserer alt for mye på vekten. At når man har kommet seg opp på en ca normal BMI så blir man skrevet ut kanskje en måned senere, og det er feil, det tror jeg er grunnen til alle tilbakefallene.

etter å ha oppnådd normal BMI trenger man fremdeles å være innlagt en god stund, kanskje 3-4 måneder for å jobbe med å godta vektoppgangen og jobbe masse terapautisk.

og det offentlige må også begynne å forstå at en behandlingstid for en inneliggende pasient er lang, ikke bare 3 måneder.

Jeg føler at jeg har fått best hjelp på capio her i norge, der jobber de masse med tankene, og her er du innlagt lenge etter at du har nådd normalvekten.

mange av de jeg har vært innlagt med her er idag friske,uten tilbakefall, de har forandret hele tankegangen.

men samtidig, Capio er ikke ideelt for alle. Da jeg var på mitt dårligste, hadde jeg ikke fått noe utbytte av opplegget på capio. Da var jeg for syk, umotivert og var altfor avmagret for å i det hele tatt tenke klart.

RASP( som skal være kjent for å være bra), er et rævva behandlingssted!!!!

Og mange av de som har vært innlagt på SSBU er idag like syke og har vært svingdørspasienter i år-rekke, meg inkludert!

MOTIVASJON er det aller viktigste, og å motivere en person som har vært tvangsinnlagt med sonde i 6 måneder, som er frisk nok til å gå over på frivillig paragraf trenger enormt mye støtte og lang behandlingstid.

men tvang er ofte nødvendig, ser det nå i ettertid.

behandling i utlandet er ikke bedre enn her i Norge. de bruker de samme metodene, men lenger tid.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

tror det er veldig individuelt hva slags behandling som passer og er bra for den enkelte, men jeg tror som NHD sier at behandlingen de har på Levanger er veldig bra, hørt mye bra om det.

Jeg har selv mange erfaringer med behandling på ulike steder, vært innlagt på BUP, medisinsk, psykiatrisk, vært på en spesial avdeling i Utlandet gjennom BUAS og Capio Anoreksi senter her i Norge.

Vekten har MYE å si, iallefall når det gjelder motivasjon og ork til å jobbe terapautisk, så for en som er veldig avmagret må det ofte inn tvang med bruk av sonde osv.

men problemet i det offentlige helsevesenet er at de fokuserer alt for mye på vekten. At når man har kommet seg opp på en ca normal BMI så blir man skrevet ut kanskje en måned senere, og det er feil, det tror jeg er grunnen til alle tilbakefallene.

etter å ha oppnådd normal BMI trenger man fremdeles å være innlagt en god stund, kanskje 3-4 måneder for å jobbe med å godta vektoppgangen og jobbe masse terapautisk.

og det offentlige må også begynne å forstå at en behandlingstid for en inneliggende pasient er lang, ikke bare 3 måneder.

Jeg føler at jeg har fått best hjelp på capio her i norge, der jobber de masse med tankene, og her er du innlagt lenge etter at du har nådd normalvekten.

mange av de jeg har vært innlagt med her er idag friske,uten tilbakefall, de har forandret hele tankegangen.

men samtidig, Capio er ikke ideelt for alle. Da jeg var på mitt dårligste, hadde jeg ikke fått noe utbytte av opplegget på capio. Da var jeg for syk, umotivert og var altfor avmagret for å i det hele tatt tenke klart.

RASP( som skal være kjent for å være bra), er et rævva behandlingssted!!!!

Og mange av de som har vært innlagt på SSBU er idag like syke og har vært svingdørspasienter i år-rekke, meg inkludert!

MOTIVASJON er det aller viktigste, og å motivere en person som har vært tvangsinnlagt med sonde i 6 måneder, som er frisk nok til å gå over på frivillig paragraf trenger enormt mye støtte og lang behandlingstid.

men tvang er ofte nødvendig, ser det nå i ettertid.

behandling i utlandet er ikke bedre enn her i Norge. de bruker de samme metodene, men lenger tid.

Jeg er enig med deg vedr. behandllingstiden.

De vi har behandlet på tvang inntil et halvt år og opp til BMI 17-19, har senere gått over til frivillig innleggelse i spesialpost for spiseforstyrrelser. Der har de vært i 9-12 måneder.

[Gjest til nhd]

Det er i hvert fall et viktig steg på veien at de ser bedre ut.

En forutsetning for å kunne drive psykologisk behandling er at pasienten minimum har en BMI på 17.

Ved BMI under 17, må hele fokus settes på å øke vekten.

Så under 17 i BMI så mener du man ikke er mottaklig for terapi?

Jeg har ikke hatt så høy bmi på år og vært under terapi(ja,også mange innleggelser),men hatt framgang i det siste, og jeg er enda under 17...