Hva er det med meg?

[avocado]

Jeg er en 20 år gammel jente som har slitt i mange år med forskjellige ting, men har alltid holdt det inne fordi jeg har en bror som har slitt med depresjoner og pga det har jeg aldri ville belaste moren min med min plager. Når jeg har prøvd samenligner hun med bare med broren min og eller blir bare skuffet og lei seg fordi hun sier hun prøver å gjøre alt hun kan for at jeg skal ha det bra. Jeg har det jo bra men samtidig sliter jeg med selvmordstanker som jeg ikke har nevnt for noen før. Jeg sliter med tankene mine, føler at det koker over alt for ofte. Tenker og bekymrer meg for ALT! for morgendagen, neste uke , neste år... Redd for at det ikke skal bli noe av meg,ikke kunne få barn, ikke skulle få et fast forhold, aldri bli kvitt de ekstra kiloene jeg har hatt siden ungdomsskolen.. Har skilte foreldre , og jeg og min far har ikke noe godt forhold. Bestemor som betydde alt for meg har gått bort , og går rundt med en sår klump i brystet fordi jeg savner henne og det er ett år siden hun gikk bort.

Hva er det med meg?

Er jeg bare en ungdom med mye å tenke på, eller kunne jeg trengt hjelp.. jeg vet ikke selv for jeg har aldri pratet med noen om det før. Så jeg prøver nå..

kunne ha skrevet 3 ganger så mye men tror dette egentlig ble litt rotete .. men det er som hodet mitt.. ROTETE..

Jeg glemmer ting hele tiden..har synsforstyrrelser til tider og smerter i skuldre og nakke.. kan dette ha noen sammenheng?

[Gjest Thekla84]

Hei! Jeg kjenner meg igjen hos deg... Jeg var i en kjempe stressende jobb for 2 år siden, der det skjedde mye tull. TRakassering blandt annet. Nå i ettertid har jeg begynt å slite med det som skjedde, i tillegg har det blusset opp flere ting, og det resulterer i at jeg til tider er deperimert og full av angst. dette kan ikke ses på meg fra utsiden i og med at jeg smiler og ler omtrent hele dagen... nå er jeg gravid med min samboer, vi har det kjempe fint, men jeg sliter med ting og tang, så jeg ble henvist til psykiatrisk sykepleier. Nå sitter jeg her og håper på svar om at jeg skal få komme inn til samtale.

Det syns jeg du og godt kan gjøre. For ofte er det ikke mer enn et par samtaler som skal til for å lette på trykket

Lykke til

[avocado]

Hei! Jeg kjenner meg igjen hos deg... Jeg var i en kjempe stressende jobb for 2 år siden, der det skjedde mye tull. TRakassering blandt annet. Nå i ettertid har jeg begynt å slite med det som skjedde, i tillegg har det blusset opp flere ting, og det resulterer i at jeg til tider er deperimert og full av angst. dette kan ikke ses på meg fra utsiden i og med at jeg smiler og ler omtrent hele dagen... nå er jeg gravid med min samboer, vi har det kjempe fint, men jeg sliter med ting og tang, så jeg ble henvist til psykiatrisk sykepleier. Nå sitter jeg her og håper på svar om at jeg skal få komme inn til samtale.

Det syns jeg du og godt kan gjøre. For ofte er det ikke mer enn et par samtaler som skal til for å lette på trykket

Lykke til

Hei. Kjenner igjen det du sier at det kan ikke sees på utsiden. Jeg også er glad og ler så å si hele dagen, men så blir jeg plutselig sittende alene eller jeg plutselig begynner å tenke for meg selv blandt folk og da kommer tankene... og det er fryktelig slitsomt...!