hvorfor blir jeg så selvsentrert når jeg har en depresjon?

[Gjest deprimert studentinne]

altså jeg tror at alt handler om meg. Skal jeg opp til faglærer å spørre om noe, så tenker jeg at de automatisk husker meg blant alle andre, og husker på rams hvor mange ganger jeg har henvendt meg dit og spurt om noe. Og at de har merket seg navnet mitt og at jeg er den som forstyrrer fordi jeg stadig lurer på noe.

Samme er det med andre offentlig instanser også, jeg tror at jeg har gjort et større inntrykk enn det jeg egentlig har gjort. Ringer jeg et sted så er det som om jeg var den eneste som kunne finne på å ringe dit, derfor er det en sensasjon.

Jeg klarer ikke å se på meg selv som en i mengden, men som en som skiller seg ut. Både positivt og negativt.

Jeg tror rett og slett at alle prater om meg og har dannet en mening om meg. Trenger ikke å være negative ting, men at jeg blir lagt merke til

Er denne "selvopptattheten" typisk for depresjon?

Egentlig burde jeg jo tenkt at andre ikke hadde dannet seg noen mening om meg i det hele tatt, så betydningsløs jeg egentlig føler meg.

Så det er litt rart dette...

[thinkerbell]

Bare et kort svar før jeg beveger meg i retning sengen.. Ja,- selvsentrerthet ved depresjon er Vanlig (med stor V!).

Selvtilliten synker og konsentrasjonen/opptattheten rundt ens egen person øker.

Å ha det slik er vondt, men å være klar over det er dobbelt så ille.

Det kan for noen hjelpe å tvinge seg selv til å flytte fokuset mot jobb/skole/trening/ kjæledyr/ andre mennesker i nød ect.

Når det er sagt; -En person med depresjon har det jævelig og det er fullt forstålig at personen sliter med å "løfte blikket".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er et typisk tegn ved all psykisk lidelse.