Nedstemthet og tafatthet etter samlivsbrudd

[Gjest Mamma_som_vil_ha_livet_tilbake]

Jeg ble separert for ca 3 måneder siden, og i begynnelsen var jeg veldig lettet. Initiativet til bruddet var det jeg som tok, men vi var veldig enige når vi først begynte å prate om det. Vi har to barn, og samarbeidet om disse har så langt også fungert bra.

Nå den siste tiden har jeg plutselig fått en psykisk reaksjon som jeg sliter veldig med å takle. Det er en tomhet, en rastløshet og en tafatthet i meg som jeg ikke kjenner igjen. Det trykker i brystkassa hele tiden, jeg klarer ikke å konsentrere meg og det å finne på ting med barna er blitt et ork. Men jeg tar meg sammen og prøver så godt jeg kan.

Barna er bare èn ettermiddag i uka og annenhver helg hos pappan. Det er etter hans eget ønske å ha dem så lite. Når jeg først er alene forsøker jeg å gjøre ting som jeg normalt liker - og det innebærer mye fysisk aktivitet.

Men likevel sliter jeg med psyken. Det er så UFATTELIG tungt alt mulig, og hodet henger ikke med i det hele tatt. Det går utover jobben, hvor jeg normalt er kreativ og sprudlende. Jeg kjenner ikke meg selv igjen....

Nå har jeg vært hos legen for å lufte situasjonen, men jeg ønsker ikke sykemelding heller. Jeg tror ikke det er løsningen å gå hjemme og gruble. Men legen ga meg Sobril som jeg kunne ta når jeg var veldig urolig og rastløs. Det hjelper meg veldig i de vanskeligste periodene. Men det er vel ingen løsning på lang sikt! Jeg vil ikke være avhengig av piller heller!

Hva i all verden kommer dette av? Er det normalt? Hva kan man gjøre? Kommer det til å gå over av seg selv?

[Gjest hallow :o/]

Hei - jeg leste innlegget ditt og vil bare sende deg en varm trøsteklem. Jeg har ikke kommet så langt som deg enda, men lever i et vanskelig forhold. Det har medført at jeg i lengre perioder har brukt antidepressiva. Jeg sluttet for 3/4 år siden, men med en ekstra vanskelig periode på hjemmefronten nå så måtte jeg begynne igjen. Jeg tror ikke det gjør noe om du bruker piller en periode for å komme deg litt ovenpå. Husk å trappe ned og ikke slutte brått når det kommer så langt at du skal slutte.

Jeg har lest en del innlegg på samliv i det siste og der fremkommer det at de følelsene du har er helt vanlige. Post innlegget ditt der pånytt så ser du om det er flere med lignedene erfaringer som svarer deg der. Ellers så vil jeg bare ønske deg lykke til og jeg håper du finner tilbake til livet ditt!