NHD-pause/slutte hos psykologen?

[firebird1365380441]

Jeg lurer på om jeg skal ta en pause eller rett og slett slutte hos psykologen jeg går til.

Jeg har gått i terapi hos denne psyken i litt over 2 år.I begynnelsen hadde jeg virkelig bruk for terapien,men siden i sommer synes jeg at det stort sett førte til flere vanskelige situasjoner enn gode situasjoner.

Etter en høst og vinter som ble tilbragt helt andre steder enn hjemme her i nord,kom jeg hjem 2 januar.Mange tenkte nok at jeg ikke ville fikse å være ute.Men det har gått veldig bra.Har vært deppa noen dager,men greid å komme meg over kneika uten innleggelser eller andre "kriseløsninger".

Jeg føler faktisk ikke at terapien har så mye "bra" å gi meg.Er mer sliten etter samtalene enn hva jeg ble før.Gidder ikke å komme med innspill av noe slag.Føler meg "liten" i samtalene...

Tror ikke den typen terapi har så mye å gi meg av positive ting lenger.Det gjorde det før,men nå er jeg mye bedre,stoler mer på meg selv og mine beslutninger.

Nå synes jeg terapien er mere slit enn nytte.

Jeg vet at jeg har blitt bedre siden i høst,mye bedre.Om det er et resultat av ting som har skjedd,eller av opptrapping på Lamictal,er jeg ikke sikker på.Sannsynligvis begge deler.Står på 350 mg lamictal nå.Samt 1,5 mg xanor.

Har et behandlingstilbud i Trondheim nå,som jeg har valgt å følge opp.Jeg har fått epilepsi,og ved psykehuset jeg var på i Trondheim,var interessen for forskning innen sammenhengen "Borderline+ epilepsi" stor.

Jeg reiser til Tr.heim om en uke,for å fullføre det jeg holder på med der.

Terapeuten her er ikke veldig positiv til det,men jeg vil da(for svarte) bestemme noe sjøl også!

Jeg er litt ambivalent i forhold til om jeg skal ta en pause eller slutte helt.For øyeblikket kan jeg ikke se så veldig mange grunner til at jeg skal ha samtaler lenger.Ikke den typen terapi i hvert fall.

Men vet jo at jeg kan bli psyk igjen...men ikke når...og kanskje jeg ikke blir SÅ psyk.

Dette er vanskelig å finne ut av,ikke minst vanskelig å vite hva jeg skal si til psykologen.

Har følt meg bedre de ukene hvor jeg ikke har vært i samtaler.Og det er en ny erfaring...Men det føles godt

[gunter]

Kan du ikke be om en pause, evt. spørre om du kan få ringe hvis ting begynner å "krølle" seg til igjen?

Har en sånn avtale selv akkurat nå og det synes jeg skaper trygghet. Jeg vet at hvis jeg blir verre så kan jeg ta en telefon.

Men selvfølgelig hvis du mener du kommer til å greie deg uten og føler deg frisk, så må det jo være opp til deg å bestemme om du vil slutte hos denne terapeuten. Ingen kan vel tvinge oss til å gå til behandling resten av livet.

Lykke til videre "dere nede" i Trondheim!!!

[firebird1365380441]

Kan du ikke be om en pause, evt. spørre om du kan få ringe hvis ting begynner å "krølle" seg til igjen?

Har en sånn avtale selv akkurat nå og det synes jeg skaper trygghet. Jeg vet at hvis jeg blir verre så kan jeg ta en telefon.

Men selvfølgelig hvis du mener du kommer til å greie deg uten og føler deg frisk, så må det jo være opp til deg å bestemme om du vil slutte hos denne terapeuten. Ingen kan vel tvinge oss til å gå til behandling resten av livet.

Lykke til videre "dere nede" i Trondheim!!!

Hehe...takk..

Er ikke i Trondheim ennå.Fortsatt i Tromsø...blir nedsnødd her oppe.Tror jeg skal gjøre trønder av meg.(er halvt nord trønder,men det regnes visst ikke med....)

Tror trøndere er bedre på psykiatri faktisk.

[gunter]

Hehe...takk..

Er ikke i Trondheim ennå.Fortsatt i Tromsø...blir nedsnødd her oppe.Tror jeg skal gjøre trønder av meg.(er halvt nord trønder,men det regnes visst ikke med....)

Tror trøndere er bedre på psykiatri faktisk.

Kanskje trønderne er flinkere på psykiatri fordi de er så "træææge?" Får bedre tid til å tenke og finne gode løsninger da skjønner du :-)

[firebird1365380441]

Kanskje trønderne er flinkere på psykiatri fordi de er så "træææge?" Får bedre tid til å tenke og finne gode løsninger da skjønner du :-)

hmmmfrrr...mener du at jeg er halvtreg?Eller enda verre,at NHD er det?Hihihi...

;D

[frosken]

Leste innlegget ditt i helgen og tenkte at jeg skulle unnlate å kommentere på det, da jeg selvfølgelig ikke har nok oversikt over din tilværelse til at min kommmentar bør tillegges noen særlig vekt. Men så ble jeg gående og tenke på innlegget ditt, så derfor kommer jeg med noen innspill allikevel.

1. Kan neppe være noen grunn til å bestemme seg for å slutte helt, dersom terapeuten din godtar at dere tar en pause nå og ser ting an.

2. Du argumenterer med at siden du har hatt det ok hjemme siden 2. januar, så trenger du ikke lenger terapien. Dette er et uhyre kort tidsperspektiv, og altfor kort til å basere en avgjørelse på.

3. Jeg tror at mange kan ha godt av å slutte i terapi og ta større ansvar for eget liv på godt og vondt. Har imidlertid større tro på å slutte i terapi enn å skifte terapi til stadighet.

4. Hva mener behandlerne på sykehuset i Trondheim som du skal til nå? Synes de du skal avslutte den terapien du har gått i?

5. Du har de siste årene fra tid til annen skrevet mange innlegg av typen "nå er jeg mye bedre" og "nå har jeg økt innsikt". Tydeligst var du på dette den gangen du skulle "ut i verden igjen" for noen år siden. Du beskrev levende hvor nyttig det hadde vært for deg å ikke tilbringe livet ditt på psykehus. Etter noen få uker ute snudde du om, og har vel siden tilbragt svært mange uker som innlagt. Dette betyr selvfølgelig ikke at du ikke denne gangen kan ha fått økt innsikt og kontroll, men med deg er det ofte slik at jo klarere og tydeligere du skriver - jo lenger unna "hele virkeligheten" kan det virke som du er ...*s*

6. Ideelt sett synes jeg dine ulike behandlere sammen med deg burde satt seg ned og blitt enige om hvilken plan dere skal følge. Og så burde planen bli holdt i det minste noen måneder...

Uansett hva du bestemmer deg for, så håper jeg du får en god vår med mye annet innhold enn behandling. Synes du har hatt mye uflaks på den fysiske fronten det siste året, men kanskje hell i uhell at de har avdekket epilepsi. God stabilisering med antiepileptika kan sikkert hjelpe deg på flere måter.

[gunter]

hmmmfrrr...mener du at jeg er halvtreg?Eller enda verre,at NHD er det?Hihihi...

;D

Tja.... :-) men dette trenger selvsagt ikke å tolkes negativt. Kjenner mange træge trøndere som er meget effektive og raske(prøver ihvertfall i tankegangen.

[firebird1365380441]

Leste innlegget ditt i helgen og tenkte at jeg skulle unnlate å kommentere på det, da jeg selvfølgelig ikke har nok oversikt over din tilværelse til at min kommmentar bør tillegges noen særlig vekt. Men så ble jeg gående og tenke på innlegget ditt, så derfor kommer jeg med noen innspill allikevel.

1. Kan neppe være noen grunn til å bestemme seg for å slutte helt, dersom terapeuten din godtar at dere tar en pause nå og ser ting an.

2. Du argumenterer med at siden du har hatt det ok hjemme siden 2. januar, så trenger du ikke lenger terapien. Dette er et uhyre kort tidsperspektiv, og altfor kort til å basere en avgjørelse på.

3. Jeg tror at mange kan ha godt av å slutte i terapi og ta større ansvar for eget liv på godt og vondt. Har imidlertid større tro på å slutte i terapi enn å skifte terapi til stadighet.

4. Hva mener behandlerne på sykehuset i Trondheim som du skal til nå? Synes de du skal avslutte den terapien du har gått i?

5. Du har de siste årene fra tid til annen skrevet mange innlegg av typen "nå er jeg mye bedre" og "nå har jeg økt innsikt". Tydeligst var du på dette den gangen du skulle "ut i verden igjen" for noen år siden. Du beskrev levende hvor nyttig det hadde vært for deg å ikke tilbringe livet ditt på psykehus. Etter noen få uker ute snudde du om, og har vel siden tilbragt svært mange uker som innlagt. Dette betyr selvfølgelig ikke at du ikke denne gangen kan ha fått økt innsikt og kontroll, men med deg er det ofte slik at jo klarere og tydeligere du skriver - jo lenger unna "hele virkeligheten" kan det virke som du er ...*s*

6. Ideelt sett synes jeg dine ulike behandlere sammen med deg burde satt seg ned og blitt enige om hvilken plan dere skal følge. Og så burde planen bli holdt i det minste noen måneder...

Uansett hva du bestemmer deg for, så håper jeg du får en god vår med mye annet innhold enn behandling. Synes du har hatt mye uflaks på den fysiske fronten det siste året, men kanskje hell i uhell at de har avdekket epilepsi. God stabilisering med antiepileptika kan sikkert hjelpe deg på flere måter.

Ja,selvsagt har jeg snakket med psykologen.Er noen dager siden nå.Skal gå dit ca 1 gang i mnd,så får me sjo korleis det går.Har ikke vært innlagt på psykehuset siden september i fjor.Har klart meg uten psykehuset her i Tromsø siden da.

I Trondheim ble det satt mer fokus på sammenhengen mellom epilepsi og borderline,noe jeg ikke har vært borti i tromsø før.Har tre ulike grader av epilepsi.

Det ble trappet opp på lamictal,og jeg slutta med bla vival,xanor og sovemedisin.Merket at jeg ble mye roligere da jeg kom opp på en viss dose lamictal.Mer beina på jorda,liksom.

Tok dette opp med min psykolog - som faktisk synes at jeg virker mer tålmodig og "down to earth" nå, etter Trondheim.Harmonisk,sa hun! Hurra! Som musikk i mine ører!

Dette om å ta en pause evt slutte hos psykologen min,er noe jeg har tenkt over lenge.Ikke bare en brå ,impulsiv tanke som dukket opp etter at jeg kom hjem( ville være typisk borderline,ikke sant?? ).Men allerede i høst,merker jeg at jeg alltid,og uten untak,ble deppa av å gå til psykologen.Var hele tiden terping på kun det samme.Jeg ble lei og deppa av det.

Har tenkt å prøve å fikse dette uten psykologen for en stund.Hun godtar det.Hun tror jeg bør prøve vingene mine en stund.Snodig nok fungerer jeg bedre nå,enn da jeg gikk til psykologen 2 ganger i uka.Og uten det digre behandlingsapparatet rundt meg.Føler at jeg greier å stå på mine egne bein,nå.

Og,ja,som jeg ettertrykkelig poengterte i innlegget mitt,så vet jeg at jeg kan bli skikkelig ustabil igjen.Men det er ikke noe jeg vil tenke på.Har erfart at grubling i den retningen kan føre til at jeg faktisk forsvinner ut i ei sleip grøft igjen.URK!

Og man må nå ta noen sjanser i livet.Tror jeg fortjener å prøve å styre livet mitt selv,nå.Jeg lærte mye bra da jeg gikk i terapi...men nå er jeg så lei at jeg har avbestilt samtlige timer,bortsett fra 2.Jeg greier å komme meg ut av triste dager.Uten å skade meg.

Har bestemt meg for en pause.Og drar til Trondheim om bare noen dager.Psykehuset her oppe har sagt nei til å hjelpe meg å trappe opp på både lamictal,og på neurotin,som jeg også skal begynne med.Ringte psykiateren i Trondheim som har behandlingen av meg der.Han tenkte også at en pause ville være ok-for å se om det kan ha noe for seg.

Jeg lurte jo på 2 ting da jeg skrev innlegg her;enten en pause eller slutte.

Har altså valgt pause.

Så får vi se,da,hvordan det fyker av.Blir nok ikke veldig mange timer likevel,ettersom jeg ikke vil være hjemme før i mars en gang.Skal ha nok en bukoperasjon,samt møte i en rettsak om 2 mnd.

Har egentlig nok med å fullføre ting som er viktig for meg de neste månedene.Tror psykologen skjønner såpass.Hun sier dessuten at jeg kan ta kontakt på dagtid om det er noe.

Foreløpig har det ikke vært noe som er så ille at jeg ikke fikser det selv.

Håper egentlig at du ser viktigheten for meg i å bestemme over mitt eget liv,uten å la andre "kontrollere" det.Av en eller annen grunn er det enklere å komme seg opp av sorte hull nå,enn da jeg kunne be om innleggelse bare jeg ble littebitte deppa.Nå vil jeg helst unngå det.

Selvskading er ikke en gang et tema.Tenker ikke stort på det lenger...det virker så langt borte nå.

Sannsynligvis blir jeg vel aldri helt bra.Men jeg tror egentlig at innerst inne,skal det mye til for at jeg blir like sjuk som i fjor.

4 uker hjemme er vel lite sett i andres øyne,men for meg er det en begynnelse.Har ikke hatt noen store ups and downs etter at jeg kom hjem,selv om det var det omtrent alle rundt meg trodde at jeg ville få....

Men kan aldri være for sikker.Men jeg har mer håp for meg selv og har kanskje fått beina litt mer ned på moder jord.Kanskje enda en umulig tanke for en som meg.

Men jeg vil prøve

Takk for svaret ditt,frosken - du har mange gode synspunkt!!

=)

[frosken]

Ja,selvsagt har jeg snakket med psykologen.Er noen dager siden nå.Skal gå dit ca 1 gang i mnd,så får me sjo korleis det går.Har ikke vært innlagt på psykehuset siden september i fjor.Har klart meg uten psykehuset her i Tromsø siden da.

I Trondheim ble det satt mer fokus på sammenhengen mellom epilepsi og borderline,noe jeg ikke har vært borti i tromsø før.Har tre ulike grader av epilepsi.

Det ble trappet opp på lamictal,og jeg slutta med bla vival,xanor og sovemedisin.Merket at jeg ble mye roligere da jeg kom opp på en viss dose lamictal.Mer beina på jorda,liksom.

Tok dette opp med min psykolog - som faktisk synes at jeg virker mer tålmodig og "down to earth" nå, etter Trondheim.Harmonisk,sa hun! Hurra! Som musikk i mine ører!

Dette om å ta en pause evt slutte hos psykologen min,er noe jeg har tenkt over lenge.Ikke bare en brå ,impulsiv tanke som dukket opp etter at jeg kom hjem( ville være typisk borderline,ikke sant?? ).Men allerede i høst,merker jeg at jeg alltid,og uten untak,ble deppa av å gå til psykologen.Var hele tiden terping på kun det samme.Jeg ble lei og deppa av det.

Har tenkt å prøve å fikse dette uten psykologen for en stund.Hun godtar det.Hun tror jeg bør prøve vingene mine en stund.Snodig nok fungerer jeg bedre nå,enn da jeg gikk til psykologen 2 ganger i uka.Og uten det digre behandlingsapparatet rundt meg.Føler at jeg greier å stå på mine egne bein,nå.

Og,ja,som jeg ettertrykkelig poengterte i innlegget mitt,så vet jeg at jeg kan bli skikkelig ustabil igjen.Men det er ikke noe jeg vil tenke på.Har erfart at grubling i den retningen kan føre til at jeg faktisk forsvinner ut i ei sleip grøft igjen.URK!

Og man må nå ta noen sjanser i livet.Tror jeg fortjener å prøve å styre livet mitt selv,nå.Jeg lærte mye bra da jeg gikk i terapi...men nå er jeg så lei at jeg har avbestilt samtlige timer,bortsett fra 2.Jeg greier å komme meg ut av triste dager.Uten å skade meg.

Har bestemt meg for en pause.Og drar til Trondheim om bare noen dager.Psykehuset her oppe har sagt nei til å hjelpe meg å trappe opp på både lamictal,og på neurotin,som jeg også skal begynne med.Ringte psykiateren i Trondheim som har behandlingen av meg der.Han tenkte også at en pause ville være ok-for å se om det kan ha noe for seg.

Jeg lurte jo på 2 ting da jeg skrev innlegg her;enten en pause eller slutte.

Har altså valgt pause.

Så får vi se,da,hvordan det fyker av.Blir nok ikke veldig mange timer likevel,ettersom jeg ikke vil være hjemme før i mars en gang.Skal ha nok en bukoperasjon,samt møte i en rettsak om 2 mnd.

Har egentlig nok med å fullføre ting som er viktig for meg de neste månedene.Tror psykologen skjønner såpass.Hun sier dessuten at jeg kan ta kontakt på dagtid om det er noe.

Foreløpig har det ikke vært noe som er så ille at jeg ikke fikser det selv.

Håper egentlig at du ser viktigheten for meg i å bestemme over mitt eget liv,uten å la andre "kontrollere" det.Av en eller annen grunn er det enklere å komme seg opp av sorte hull nå,enn da jeg kunne be om innleggelse bare jeg ble littebitte deppa.Nå vil jeg helst unngå det.

Selvskading er ikke en gang et tema.Tenker ikke stort på det lenger...det virker så langt borte nå.

Sannsynligvis blir jeg vel aldri helt bra.Men jeg tror egentlig at innerst inne,skal det mye til for at jeg blir like sjuk som i fjor.

4 uker hjemme er vel lite sett i andres øyne,men for meg er det en begynnelse.Har ikke hatt noen store ups and downs etter at jeg kom hjem,selv om det var det omtrent alle rundt meg trodde at jeg ville få....

Men kan aldri være for sikker.Men jeg har mer håp for meg selv og har kanskje fått beina litt mer ned på moder jord.Kanskje enda en umulig tanke for en som meg.

Men jeg vil prøve

Takk for svaret ditt,frosken - du har mange gode synspunkt!!

=)

Jeg tror at det å avslutte terapi kan være en av de beste avgjørelsene man kan ta; og at friheten/ansvaret for egen hverdag kan være en ekstremt positiv opplevelse etter lang tid i terapi og tette behandlingsrelasjoner. For noen kan det fungere å reise langt vekk fra det stedet man har gått i behandling, som f.eks. å reise til utlandet, være i praksis innen et fagfelt man er interessert i noen måneder. Forutsetningen for at det skal fungere er at man orker å håndtere nedturer - sannsynligvis er ikke de nedturene man erfarer spesiselt "alvrlige" - men dersom man er ute av trening mht å håndtere vanskelige følelser selv så må man være motivert for å ønske å gjøre det dersom det skal kunne bli ok.

Dessuten tror jeg at dersom du har hatt en epilepi "tikkende" i bakgrunnen, så kan det ha virket ekstremt forstyrrende inn på din mentale fungering, og at riktig epilepsimedisinering kan gi deg et annerledes utgangspunkt enn du har hatt tidligere. (Mannen min hadde symptomer som ble tolket som panikkanfall - etter at han ble medisinert mot sine epileptiske anfall har vi ikke sett ett eneste panikkanfall .) Spennende at du har kommet i kontakt med et fagmiljø som er opptatt av sammenhengen mellom epilepsi og "humørsvingninger". En lege vi kjenner kaller epilepsi for "den store imitatoren" - epilepsi kan fremstå som det meste...

Håper ikke belastningene mht operasjoner mm blir så store at du ikke klarer å håndtere det emosjonelle. Jeg har sagt det mange ganger før (sannsynligvis er du lei av å høre det) - men jeg tror du får et mye bedre liv den dagen du klarer å frigjøre deg fra behandlerne og leve et mer ordinært liv på godt og vondt.

Har du noen mulighet til å få gjennomført å være i hestemiljø slik du beskrev for noen måneder siden?

Helt på skrå; har du vært på Valnesfjord helsesportsenter (eller hva det heter)? Hvis ikke, kunne det kanskje være noe å tenke på som "feriekoloniopphold" . Jeg kjenner bare Beitostølen, men synes treningsopphold på slike steder er noe som de som kvalifiserer for det bør ta med seg (men ryktene sier at man har aviklet stallen på Beito :-(( )