Hvor går grensen på psykose?

[Gjest hvordan fungerer psykose?]

Hvor går grensen mellom å ha noen psykotiske symptomer uten at man er psykotisk og det å være psykotisk? Hvis en person har noen psykotiske symptomer som han oppfatter som reelle men fungerer ellers normalt. Personen unngår for eksempel steder som føles ubehagelig pga psykotiske symptomer eller delvis isolerer seg. Er personen da psykotisk eller har personen psykotiske symptomer uten å vær psykotisk?

Kan en ha for eksempel noen vrangforestillinger uten å være psykotisk?

Har alle som er psykotiske mistet helt kontakt med virkeligheten på alle områder(eller de aller flest områder). Hvor går grensen?

Er det forskjellige grader av psykose og hvor går skillene? Vil alle merke at en person er psykotisk eller kan er person være psykotisk i det "stille"?

- Mye man ikke kan, som kan være interessant å lære.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Om en har vrangforestillinger, er en psykotisk. En kan ikke ha psykotiske symptomer uten å være psykotisk.

Det er ulike alvorlighetsgrader av psykose.

Noen kan leve ganske godt og ha et relativt høyt funksjonsnivå også med en psykose.

[ananja]

Om en har vrangforestillinger, er en psykotisk. En kan ikke ha psykotiske symptomer uten å være psykotisk.

Det er ulike alvorlighetsgrader av psykose.

Noen kan leve ganske godt og ha et relativt høyt funksjonsnivå også med en psykose.

Hva med nærpsykose, er det en grad (lav alvorlighetsgrad) av psykose ? Eller begynnende psykose? Eller noe annet ?

Hva er tegn på begynnende psykose..?

[Gjest nærpsykotisk av og til]

Hva med nærpsykose, er det en grad (lav alvorlighetsgrad) av psykose ? Eller begynnende psykose? Eller noe annet ?

Hva er tegn på begynnende psykose..?

"Nærpsykotisk" kan vel oversettes med nesten psykotisk, tror jeg. Har ihvertfall fått høre dette noen ganger selv.

Jeg oppdaget først hvor tullete jeg har vært etter at jeg fikk anti-psykotika. Tror i perioder at folk kan se inn i øynene mine hva jeg har gjort, at de går sammen imot meg og skal "ta meg", tror det er kamera litt rundt omkring og at det sitter mennesker og følger med på om jeg gjør noe galt. Tror også at "veggene har ører" hver gang jeg er inne hos psykologen min."Hvis jeg har fortalt henne noe som jeg helst holder for meg selv, har jeg følelsen av at alle andre også vet. Skammer meg og tørr ikke se folk i øynene etterpå. Får stor trang til å gjemme meg.

Forskjellen er vel at jeg egentlig skjønner at dette er feil tankegang (selv om følelsene sier noe annet), ihvertfall noen ganger. Det er vel også årsaken til at jeg aldri før har tatt det opp som tema i terapi.

Må legge til at jeg har vært sånn siden jeg var ca. 10-11 år, ble da voldtatt og mistet i tillegg min beste omsorgsperson nesten samtidig.

Kan idag se hvorfor jeg har sånne "rare tanker". Det er noe som har blitt hengende med meg og som for meg er ganske normalt(var meget rar når jeg ser tilbake i ca. 5 år etter disse hendelsene).Hadde også ganske mye tvang i denne perioden.(Kanskje ikke helt normalt å MÅ ta 150 sit-ups hver kveld, pusse HVER tann 10ganger, drikke 100 super vann)?

Har greid å fungere ganske normalt til tross for dette i ettertid, tror jeg. Mine nærmeste har vel sett meg ganske "rar" i perioder, men har både tatt utdannelse og vært i krevende arbeid i mange år til tross for disse symptomene.

Så alt går an, tror jeg, man kan skjule at man har noen rare symptomer. Eller man rett å slett ikke skjønner selv at dette er rart og tror alle andre har det sånn også.

[Gjest Jordnær]

Om en har vrangforestillinger, er en psykotisk. En kan ikke ha psykotiske symptomer uten å være psykotisk.

Det er ulike alvorlighetsgrader av psykose.

Noen kan leve ganske godt og ha et relativt høyt funksjonsnivå også med en psykose.

Hva er definisjonen på en vrangforestilling?

[ananja]

"Nærpsykotisk" kan vel oversettes med nesten psykotisk, tror jeg. Har ihvertfall fått høre dette noen ganger selv.

Jeg oppdaget først hvor tullete jeg har vært etter at jeg fikk anti-psykotika. Tror i perioder at folk kan se inn i øynene mine hva jeg har gjort, at de går sammen imot meg og skal "ta meg", tror det er kamera litt rundt omkring og at det sitter mennesker og følger med på om jeg gjør noe galt. Tror også at "veggene har ører" hver gang jeg er inne hos psykologen min."Hvis jeg har fortalt henne noe som jeg helst holder for meg selv, har jeg følelsen av at alle andre også vet. Skammer meg og tørr ikke se folk i øynene etterpå. Får stor trang til å gjemme meg.

Forskjellen er vel at jeg egentlig skjønner at dette er feil tankegang (selv om følelsene sier noe annet), ihvertfall noen ganger. Det er vel også årsaken til at jeg aldri før har tatt det opp som tema i terapi.

Må legge til at jeg har vært sånn siden jeg var ca. 10-11 år, ble da voldtatt og mistet i tillegg min beste omsorgsperson nesten samtidig.

Kan idag se hvorfor jeg har sånne "rare tanker". Det er noe som har blitt hengende med meg og som for meg er ganske normalt(var meget rar når jeg ser tilbake i ca. 5 år etter disse hendelsene).Hadde også ganske mye tvang i denne perioden.(Kanskje ikke helt normalt å MÅ ta 150 sit-ups hver kveld, pusse HVER tann 10ganger, drikke 100 super vann)?

Har greid å fungere ganske normalt til tross for dette i ettertid, tror jeg. Mine nærmeste har vel sett meg ganske "rar" i perioder, men har både tatt utdannelse og vært i krevende arbeid i mange år til tross for disse symptomene.

Så alt går an, tror jeg, man kan skjule at man har noen rare symptomer. Eller man rett å slett ikke skjønner selv at dette er rart og tror alle andre har det sånn også.

Tusen takk for informativt svar:) Kjenner meg faktisk litt igjen, da jeg også føler meg litt "overvåket" - selv om jeg er klar over at det nok bare er innbildning.. Men slitsomt er det likevel. Eksen min ble også veldig lei av denne paranoiaen min.. Jeg kan også innbilde meg at folk ikke liker meg osv.. Håper du har det bedre med anti-psykotika:) Vondt å høre om det som hendte med deg den gangen, håper du får god hjelp!