Forsvarsverk som rakner?

[maire]

Etter å ha vært ganske deprimert en god stund og gått i individualterapi + tatt medisiner (cipralex, av og til tolvon og rivotril en sjelden gang) følte jeg meg betraktelig bedre, men ikke frisk.

Jeg fikk derfor tilbud om å delta i gruppeterapi. Der har jeg deltatt i noen uker nå.

Til å begynne med skjønte jeg ikke helt hva jeg hadde der å gjøre. Jeg hadde det jo bra, hadde så smått begynt å arbiede litt igjen og så lyst på framtiden.

Jeg var vel nesten i en tilstand av "allmektighet", følte meg superfrisk.

Det varte ikke evig. Jeg har blitt utfordret veldig på enkelte områder. Trodde jeg taklet det bra, men har på følelsen av at det rakner litt for meg nå.

Greit nok at man skal kjenne og føle på ting, men jeg klarer ikke lenger å skru av tankene lenge nok til at jeg kan fungere sammen med andre mennesker.

Tankene kverner og kverner, og jeg må virkelig konsentrere meg for å kunne delta i en prat med flere til stede over litt tid (klarer kanskje toppen 20-30 min av gangen).

Til tross for at jeg virkelig gjør mitt beste, faller jeg likevel ut av samtalene og har store problemer med å skjønne hva som foregår rundt meg. Stadig vekk må jeg innrømme at jeg ikke har fått med meg alt som har blitt sagt og de andre i gruppa må repetere.

det er så fælt. Er redd for at de andre skal tro jeg er helt uinteressert i dem og deres ting, men det er jeg ikke!

I tilleg har jeg begynt å inbilde meg ting. F.eks fikk jeg det for meg at noen flekker på gulvet i gangen var blod, og at den eldtste sønnen min hadde spurt hvorfor jeg ikke vasket det bort?

Da jeg spurte ham i dag om han virkelig hadde sagt noe sånt, så så han helt himmelfallen på meg og sa at jeg måtte ha drømt.

Jeg er ikke mere borte enn at jeg godtar at jeg må ha drømt det, men det skremmer meg likevel. Hva er virkelighet og hva er ikke?

De sier i gruppeterapien at det er vanlig å få det verre før man får det bedre, men jeg er forferdelig ulykkelig og føler at alt bare er kaos nå, skal det være sånn?

Jeg var i gang på jobb igjen, nesten 50 %, men nå henger jeg overhodet ikke med lenger.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er bare så lei meg.

Psykologen jeg går til mener jeg har veldig sterke forsvarsverker og sier at jeg "dissosierer" veldig. Jeg vet at dette betyr å stå litt på utsiden av seg selv. Psykologen merker også at jeg stadig faller utav praten i gruppeterapien og lurer på om jeg trenger antipsykotika for å få orden på tankekaoset mitt igjen, men jeg er vel ikke psykotisk?

Det er vel en grunn til at man har disse forsvarsverkene og at man kanskje dissosierer, i mitt tilfelle snakker om ting som om man er en helt upartisk tilskuer? Skal jeg virkelig gi slipp på forsvaret mitt og la alt flyte? Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal forholde meg til noe lenger.

Vil gjerne få det bedre med meg selv, og ikke minst i sammen med andre, men må man ha det så forferdelig først?

Beklager at dette ble et veldig langt innlegg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hensikten med terapi er at en skal bli bedre.

Hva var foranledningen til denne gruppeterapien? Ville du det selv, eller var du snill og føyde deg for en eller annens forslag/anbefaling?

[maire]

Hensikten med terapi er at en skal bli bedre.

Hva var foranledningen til denne gruppeterapien? Ville du det selv, eller var du snill og føyde deg for en eller annens forslag/anbefaling?

Etter sterke anbefalinger "ville" jeg det selv. Jeg ville i hvert fall ikke at noe jeg ble tilbudt og anbefalt skulle stå uprøvd..

Som jeg forsto psykologen jeg gikk til alene, så ble tilbudet gitt til meg fordi jeg hadde ganske sammensatte problemer m. angst/depresjoner bl.a sosialangst, og at gruppeterapien kunne hjelpe veldig på akkurat sånne problemer. Men nå er jeg bare helt fortvilet, forvirret, ulykkelig og føler meg mye dårligere.

Er jeg helt forskrudd og uhjelpelig?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter sterke anbefalinger "ville" jeg det selv. Jeg ville i hvert fall ikke at noe jeg ble tilbudt og anbefalt skulle stå uprøvd..

Som jeg forsto psykologen jeg gikk til alene, så ble tilbudet gitt til meg fordi jeg hadde ganske sammensatte problemer m. angst/depresjoner bl.a sosialangst, og at gruppeterapien kunne hjelpe veldig på akkurat sånne problemer. Men nå er jeg bare helt fortvilet, forvirret, ulykkelig og føler meg mye dårligere.

Er jeg helt forskrudd og uhjelpelig?

Om du har sosial angst, vil jeg sterkt anbefale at du fortsetter selv om det er ganske tøfft i starten.

[maire]

Om du har sosial angst, vil jeg sterkt anbefale at du fortsetter selv om det er ganske tøfft i starten.

Vet ikke lenger hva som kom først; høna eller egget.

Jeg har sosialangst i de periodene der tankene mine kverner som verst, fordi jeg føler meg dum og håpløs når jeg ikke klarer å følge med på verden utenfor meg selv.

I de periodene jeg ikke er så plaget av tankekaos og forivrring er jeg heller ikke plaget av sosialangst, men klarer meg stort sett bra, i alle fall i perioder av gangen.

Så hvis jeg bare holder ut dette her, så er sjansen god for at jeg kan bli helt frisk og forholde meg til andre på "heltidsbasis"?

[marlenexxx27]

Vet ikke lenger hva som kom først; høna eller egget.

Jeg har sosialangst i de periodene der tankene mine kverner som verst, fordi jeg føler meg dum og håpløs når jeg ikke klarer å følge med på verden utenfor meg selv.

I de periodene jeg ikke er så plaget av tankekaos og forivrring er jeg heller ikke plaget av sosialangst, men klarer meg stort sett bra, i alle fall i perioder av gangen.

Så hvis jeg bare holder ut dette her, så er sjansen god for at jeg kan bli helt frisk og forholde meg til andre på "heltidsbasis"?

Sosial angst skiller seg en del fra andre former for angst. Det handler jo veldig mye om våre relasjoner til andre. Den "innoveroppmerksomheta" man har når man har sosial angst, gjør at det kan være vanskelig å få utbytte av det å eksponere seg for andre. Verdien av eksponering svekkes fordi man ikke klarer å ta inn over seg at folk faktisk er hyggelig, at de liker en, og at også andre kan fremstå som rar og sårbar. Hva er poenget med eksponering når man ikke klarer å ta til seg relevant informasjon om den situasjonen man er i?

Man bør jo eksponere seg litt for folk, men det høres ut som at den gruppeterapien blir for mye for deg.

Jeg vet om flere psykologspesialister som sier at eksponering ikke er det mest sentrale for å dempe sosial angst - også psykologer som er overbevist om at kognitiv terapi er det mest saliggjørende for det meste.

Omfattende sosial angst minner mye om personlighetsforstyrrelse, synes jeg. Og det kan virke som at det er like vanskelig å behandle som PF.

[maire]

Sosial angst skiller seg en del fra andre former for angst. Det handler jo veldig mye om våre relasjoner til andre. Den "innoveroppmerksomheta" man har når man har sosial angst, gjør at det kan være vanskelig å få utbytte av det å eksponere seg for andre. Verdien av eksponering svekkes fordi man ikke klarer å ta inn over seg at folk faktisk er hyggelig, at de liker en, og at også andre kan fremstå som rar og sårbar. Hva er poenget med eksponering når man ikke klarer å ta til seg relevant informasjon om den situasjonen man er i?

Man bør jo eksponere seg litt for folk, men det høres ut som at den gruppeterapien blir for mye for deg.

Jeg vet om flere psykologspesialister som sier at eksponering ikke er det mest sentrale for å dempe sosial angst - også psykologer som er overbevist om at kognitiv terapi er det mest saliggjørende for det meste.

Omfattende sosial angst minner mye om personlighetsforstyrrelse, synes jeg. Og det kan virke som at det er like vanskelig å behandle som PF.

Ja, mulig det. Men du tar utgangspunkt i at jeg har sosial angst og som en følge av det blir innadvendt, mens jeg tror jeg blir redd for å være sammen med andre fordi tanker og følelser tar overhånd.

Jeg fungerer jo bra sammen med andre mennesker når jeg ikke plages med tankekaos, eller skal jeg kanskje heller kalle det tanke- og følelseskaos, for det er vel det det egentlig er. Men nå er det som om veggene i hodet har gitt etter og jeg stoler ikke lenger på meg selv, at jeg er fornuftig. Jeg er for det meste nå bare veldig, veldig redd. Vil ikke "kjenne" og "føle" mer. Vil ha fornuften tilbake! Merker at jeg blir litt sint når jeg skriver dette (ikke på deg).

Mens jeg nå sitter og skriver så slår det meg at det som kanskje er i ferd med å skje, er at jeg føler en veldig trang til å ta vare på alle de andre i gruppa. Helt motsatt av det du skriver, så tror jeg at jeg overfokuserer på de andre, føler for mye med dem. Det er noe ganske nedlatende i dette, ikke sant? (og det er fy-fy) Tar jeg utgangspunkt i at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv da? Og hvis jeg har "sett" at det er sånn, har ikke jeg da et ansvar for å ta vare på dem?

Jeg vil ikke ha det ansvaret. Likevel tror jeg at jeg dytter det på meg selv fordi jeg blir sittende og føle og kjenne for mye. Kanskje det er derfor jeg "skrur av", blir fjern, forsvinner inn i meg selv og helt detter ut? Finnes det en middelvei? Går det an å finne den middelveien uten å bli fullstendig hoppende gal først?

Om jeg hadde stolt på at det virkelig går an, så er det vel verdt å fortsette i gruppeterapien. Men jeg er ikke sikker. Nå blir det vel bare bambus det jeg skriver. Kan jeg håpe på at andre forstår hva jeg mener når jeg ikke skjønner det selv, eller?

[PieLill]

Ja, mulig det. Men du tar utgangspunkt i at jeg har sosial angst og som en følge av det blir innadvendt, mens jeg tror jeg blir redd for å være sammen med andre fordi tanker og følelser tar overhånd.

Jeg fungerer jo bra sammen med andre mennesker når jeg ikke plages med tankekaos, eller skal jeg kanskje heller kalle det tanke- og følelseskaos, for det er vel det det egentlig er. Men nå er det som om veggene i hodet har gitt etter og jeg stoler ikke lenger på meg selv, at jeg er fornuftig. Jeg er for det meste nå bare veldig, veldig redd. Vil ikke "kjenne" og "føle" mer. Vil ha fornuften tilbake! Merker at jeg blir litt sint når jeg skriver dette (ikke på deg).

Mens jeg nå sitter og skriver så slår det meg at det som kanskje er i ferd med å skje, er at jeg føler en veldig trang til å ta vare på alle de andre i gruppa. Helt motsatt av det du skriver, så tror jeg at jeg overfokuserer på de andre, føler for mye med dem. Det er noe ganske nedlatende i dette, ikke sant? (og det er fy-fy) Tar jeg utgangspunkt i at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv da? Og hvis jeg har "sett" at det er sånn, har ikke jeg da et ansvar for å ta vare på dem?

Jeg vil ikke ha det ansvaret. Likevel tror jeg at jeg dytter det på meg selv fordi jeg blir sittende og føle og kjenne for mye. Kanskje det er derfor jeg "skrur av", blir fjern, forsvinner inn i meg selv og helt detter ut? Finnes det en middelvei? Går det an å finne den middelveien uten å bli fullstendig hoppende gal først?

Om jeg hadde stolt på at det virkelig går an, så er det vel verdt å fortsette i gruppeterapien. Men jeg er ikke sikker. Nå blir det vel bare bambus det jeg skriver. Kan jeg håpe på at andre forstår hva jeg mener når jeg ikke skjønner det selv, eller?

Synes ikke det er bare bambus det du skriver.

Men det hadde kanskje vært en idé å tatt en grundig prat med behandler på tomannshånd for å vurdere, evt. revurdere opplegget.

Jeg har ingen forutsetning for å mene hva konklusjonen ville bli. Kanskje du å behandleren i sammen kom fram til at det er fornuft i dette opplegget. Kanskje dere finner ut at noe annet vil være bedre.

mvh

[marlenexxx27]

Ja, mulig det. Men du tar utgangspunkt i at jeg har sosial angst og som en følge av det blir innadvendt, mens jeg tror jeg blir redd for å være sammen med andre fordi tanker og følelser tar overhånd.

Jeg fungerer jo bra sammen med andre mennesker når jeg ikke plages med tankekaos, eller skal jeg kanskje heller kalle det tanke- og følelseskaos, for det er vel det det egentlig er. Men nå er det som om veggene i hodet har gitt etter og jeg stoler ikke lenger på meg selv, at jeg er fornuftig. Jeg er for det meste nå bare veldig, veldig redd. Vil ikke "kjenne" og "føle" mer. Vil ha fornuften tilbake! Merker at jeg blir litt sint når jeg skriver dette (ikke på deg).

Mens jeg nå sitter og skriver så slår det meg at det som kanskje er i ferd med å skje, er at jeg føler en veldig trang til å ta vare på alle de andre i gruppa. Helt motsatt av det du skriver, så tror jeg at jeg overfokuserer på de andre, føler for mye med dem. Det er noe ganske nedlatende i dette, ikke sant? (og det er fy-fy) Tar jeg utgangspunkt i at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv da? Og hvis jeg har "sett" at det er sånn, har ikke jeg da et ansvar for å ta vare på dem?

Jeg vil ikke ha det ansvaret. Likevel tror jeg at jeg dytter det på meg selv fordi jeg blir sittende og føle og kjenne for mye. Kanskje det er derfor jeg "skrur av", blir fjern, forsvinner inn i meg selv og helt detter ut? Finnes det en middelvei? Går det an å finne den middelveien uten å bli fullstendig hoppende gal først?

Om jeg hadde stolt på at det virkelig går an, så er det vel verdt å fortsette i gruppeterapien. Men jeg er ikke sikker. Nå blir det vel bare bambus det jeg skriver. Kan jeg håpe på at andre forstår hva jeg mener når jeg ikke skjønner det selv, eller?

Du sier du fokuserer så mye på de andre, føler trang til å ta vare på de. Jeg tror ikke det trenger bety at du faktisk fokuserer på noe utenfor deg selv, at du VIRKELIG fokuserer på dem. Jeg tror det handler om at du fokuserer på det du oppfatter som DITT ansvar, den omsorgen du tror DU bør gi. De folkene i gruppa har sikkert ikke behov for at du tar deg av dem, ikke i virkeligheten. Det er noe som kommer fra inni deg selv, noe som ikke hjelper noen, og som ser ut til å bare gi deg kvaler.

Med dette er jo hva JEG tror, det er ikke sikkert jeg har rett. Ikke ta det ille opp dersom du er uenig. Poenget mitt er bare at det er vanlig å TRO at man fokuserer på andre, når man egentlig bare forholder seg til private oppfatninger og skjemaer som man liksom overfører på andre. Og det kan bli veldig tøft for en å ha det slik.

[maire]

Du sier du fokuserer så mye på de andre, føler trang til å ta vare på de. Jeg tror ikke det trenger bety at du faktisk fokuserer på noe utenfor deg selv, at du VIRKELIG fokuserer på dem. Jeg tror det handler om at du fokuserer på det du oppfatter som DITT ansvar, den omsorgen du tror DU bør gi. De folkene i gruppa har sikkert ikke behov for at du tar deg av dem, ikke i virkeligheten. Det er noe som kommer fra inni deg selv, noe som ikke hjelper noen, og som ser ut til å bare gi deg kvaler.

Med dette er jo hva JEG tror, det er ikke sikkert jeg har rett. Ikke ta det ille opp dersom du er uenig. Poenget mitt er bare at det er vanlig å TRO at man fokuserer på andre, når man egentlig bare forholder seg til private oppfatninger og skjemaer som man liksom overfører på andre. Og det kan bli veldig tøft for en å ha det slik.

Hei igjen. Jeg tar ikke det du skriver ille opp. Det kan godt hende at det henger sammen akkurat som du skriver. Men jeg er ikke sikker på noen ting om dagen. Er bare forferdelig sliten i hodet og forhåpentligvis forbigående forvirra..

[maire]

Synes ikke det er bare bambus det du skriver.

Men det hadde kanskje vært en idé å tatt en grundig prat med behandler på tomannshånd for å vurdere, evt. revurdere opplegget.

Jeg har ingen forutsetning for å mene hva konklusjonen ville bli. Kanskje du å behandleren i sammen kom fram til at det er fornuft i dette opplegget. Kanskje dere finner ut at noe annet vil være bedre.

mvh

Hei PieLill,

jeg skal til time individuelt allerede på mandag. Jeg får vel samle mot til å fortelle hvordan jeg har det nå, men jeg gruer meg veldig.

Når tanker jeg har virker rare og merkelige på meg selv, hvordan i all verden vil det ikke se ut for behandleren min?

Tror jeg skal skrive ut det jeg har skrevet her og vise henne det, for jeg stoler ikke på at jeg er organisert nok i tankegangen til å få det fram muntlig. Det blir så usammenhengende da. Tankene springer hit og dit.

Takk for at du bryr deg

[PieLill]

Hei PieLill,

jeg skal til time individuelt allerede på mandag. Jeg får vel samle mot til å fortelle hvordan jeg har det nå, men jeg gruer meg veldig.

Når tanker jeg har virker rare og merkelige på meg selv, hvordan i all verden vil det ikke se ut for behandleren min?

Tror jeg skal skrive ut det jeg har skrevet her og vise henne det, for jeg stoler ikke på at jeg er organisert nok i tankegangen til å få det fram muntlig. Det blir så usammenhengende da. Tankene springer hit og dit.

Takk for at du bryr deg

Høres ut som en god plan.

Håper det kommer mye positivt ut av det.

Iblant kan vi selv synes vi tenker rarere enn andre synes vi gjør. ;-)

Lykke til!

mvh