NHD; hvorfor er det slik?

[bugge -jenta]

Min bestemor har nådd en høy alder, og vi har vært velsignet med både hennes og bestefars selskap så lenge en kan forvente.

Nå nærmer det seg slutten, og det er snakk om dager, toppen et par uker. Det som gjør meg så vondt er historiene jeg får fra mine foreldre og de som sitter hos henne på slutten om hvordan helsevesenet tar vare på henne.

Hun har dyp angst. Og holder det gående i ett med engstelige tanker og ord, kverner om og om igjen til både hun selv og pårørende er fullstendig utslitte. Betjeningen merker ikke mye til dette, noe de innrømmer, siden de ikke har tid til å være inne hos henne. Kanskje ikke så rart med all denne angsten siden de seponerte alt av medisiner hun har gått på i et nu når de bestemte seg for at her skal ingenting mere gjøres. Det kommer til et slikt punkt, men da må dette kompenseres for på et vis. Der har du for eksempel gått på tolvon i flere år, og puff, over.

Så når jeg spør hva de gir henne bortsett fra smertelindring, er det 15 mg sobril tre ganger om dagen. Dette sier ikke mine foresatte så mye, men jeg vet at dette er å regne som ingenting når du har gått på det jevnlig en stund. Og nå har jeg sagt til mine foreldre at de må få opp dosen til for eksempel 3 ganger 25 mg daglig. Det er jo ikke så farlig med avhengighetsfare her akkurat. Dette var det så vidt legen gikk med på, og det er det som gjør meg rasende. Hva er det han liksom skal spare på? Jeg forstår det ikke med min bare vilje. Nå sier imidlertd betjeningen at hun er merkbart roligere. Men hvorfor skulle hun lide den tiden hun har lidd. Jeg får lyst til å gråte. Smertelindring må da skje både på det fysiske og det psykiske planet! Å miste bestemor er naturens gang, men måten det skjer på, når det drar seg ut og bestemor bare vil slippe livet, er trist. Hun som aldri har vært et spesielt engstelig menneske, må avslutte livet sitt på denne måten.

Jeg måtte bare få dette ut. Vi snakker ikke om en gammel verdiløs dame i en seng, men mor til barn og barnebarn og oldebarn. Verdifull til det siste. Uten at hun får den rette hjelpen til å dø med fred og ro. Når det er så lett i våre dager, med de medisinene vi har.

Men nå håper jeg det blir bedre, og blir det ikke det, setter jeg meg på et fly og hudfletter legen!

Trist hilsen fra

[frosken]

Uten pågående pårørende er døende mennesker fullstendig overgitt den enkelte leges inkompetanse mht lindrende behandling. Kanskje er det helt nødvendig å sette seg på første fly og være en vanskelig pårørende for å unngå at ens nærmeste skal dø med unødvendig stor uro og smerte.

Jeg har i julen lest en etter min oppfatning svært god bok om nettopp dette temaet; Stig Ottesen sin bok med tittel "Må jeg dø i smerte?"

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er slik fordi ikke alle har den nødvendige kompetanse.

Kompetanse = (kunnskaper+ferdigheter+holdninger).

Dette var ille...

[Dory]

Huff, nå fikk jeg vondt inni i meg...

Så utrolig leit at de skal behandles slik bare for at de er gamle.

Skjønner godt at du blir trist.

*Tenker på deg*

[Gjest Been there, tryed that...]

Så trist å høre at du mister din bestemor, og ikke minst at hun må lide sine siste dager!

Dette med smertelindring er en snodig sak i dette landet. Utrolig mange leger gir minimalt, og som du sier - man skulle tro de sparte sine egne penger!

Jeg har ligget på sykehus mange ganger med store smerter, og i steden for en skikkelig dose smertestillende har jeg fått bitte-litt og bitte-litt - akkurat så mye at jeg bare har sånn passe vondt. Når man da plutselig får en ny lege som gir deg nok smertestillende er det jo omtrent som å komme til himmelen! Men som regel er disse legene bare innom på snarvisitt...

Man skal helst ha det så vondt at man ikke er i tvil om at man lever!

[Gjest MinimizeMe]

:`( *gråte*

[bugge -jenta]

Takk for deres tilbakemelding og trøst. Jeg sitter her og gråter litt, men det er greit.

Godt å høre at andre også reagerer.

Og godt å få denne tilbakemeldingen fra deg, NHD.

Hilsen

[Gjest Timari]

hei

kjenner igjen fortvilelsen din. Min farmor døde som følge av alvorlig depresjon. sluttet å spise og drikke på slutten og veide bare 19 kilo. Hun hadde mye angst og det var forferdelig å være tilstede der. Jeg tenker også på at slutten kunne vært mer verdig. At de kunne gitt henne mer beroligende. For hva skal de spare på liksom? De sparte inn på beroligende og på morfin. Vet ikke om det har noe med økonomi å gjøre jeg, men jeg var ganske oppgitt da vi måtte trygle og be om at hun skulle få mer. De sa at hun da kanskje sluttet å puste om hun fikk mer, men hun var jo uansett i ferd med å forlate oss.. Forsto ikke vitsen med å dra det ut lengre.

ville bare si at jeg kjenner meg igjen. Håper virkelig at hun får en rolig og fredelig tid , den tiden hun har igjen

klem fra meg

[bugge -jenta]

hei

kjenner igjen fortvilelsen din. Min farmor døde som følge av alvorlig depresjon. sluttet å spise og drikke på slutten og veide bare 19 kilo. Hun hadde mye angst og det var forferdelig å være tilstede der. Jeg tenker også på at slutten kunne vært mer verdig. At de kunne gitt henne mer beroligende. For hva skal de spare på liksom? De sparte inn på beroligende og på morfin. Vet ikke om det har noe med økonomi å gjøre jeg, men jeg var ganske oppgitt da vi måtte trygle og be om at hun skulle få mer. De sa at hun da kanskje sluttet å puste om hun fikk mer, men hun var jo uansett i ferd med å forlate oss.. Forsto ikke vitsen med å dra det ut lengre.

ville bare si at jeg kjenner meg igjen. Håper virkelig at hun får en rolig og fredelig tid , den tiden hun har igjen

klem fra meg

Takk skal du ha Timari. Det eneste som har skjedd nå når hun får tre ganger 25 mg sobril (ikke 15) er at hun er mye roligere, og hun sover mer, og det er alt hun vil. Det vil kanskje føre til at hun da slutter å drikke så mye, men poenget er vel ikke at hun skal ligge lengst mulig med bare to glass med vann ca. om dagen, som er alt hun har fått i seg siden før jul en gang. De sluttet da å gi henne intravenøst, og mat har hun ikke fått i seg på lenge. Rart hvor lenge det går likevel. Ingen hadde ærlig talt trodd hun skulle leve så lenge, hverken i helsevesenet eller familie.

Jeg tror hun snart får fred nå, og får treffe sin Skaper som har betydd så mye for henne helt til hun nå er så utslitt at alt hun bryr seg om i dette livet er å få sove.

Takk for dine ord.

Vh

[PieLill]

Uten pågående pårørende er døende mennesker fullstendig overgitt den enkelte leges inkompetanse mht lindrende behandling. Kanskje er det helt nødvendig å sette seg på første fly og være en vanskelig pårørende for å unngå at ens nærmeste skal dø med unødvendig stor uro og smerte.

Jeg har i julen lest en etter min oppfatning svært god bok om nettopp dette temaet; Stig Ottesen sin bok med tittel "Må jeg dø i smerte?"

Long time no see.

Står til?

mvh

[PieLill]

Takk for deres tilbakemelding og trøst. Jeg sitter her og gråter litt, men det er greit.

Godt å høre at andre også reagerer.

Og godt å få denne tilbakemeldingen fra deg, NHD.

Hilsen

Triste saker.

Håper dere framover får leger som har vett og kompetanse så det blir en god slutt.

Håper dere kan få heie henne i mål i takknemlighet over et vel levd liv, uten å måtte slåss for det som burde være en selvfølge.

mvh

[frosken]

Long time no see.

Står til?

mvh

Vi har vært "institusjonalisert" i nærmere 6 uker, så vi slapp i det minste både jule- og nyttårsstress...

Tilbake i hverdagen nå og tar en dag av gangen.

Godt nyttår forresten:-)

[PieLill]

Vi har vært "institusjonalisert" i nærmere 6 uker, så vi slapp i det minste både jule- og nyttårsstress...

Tilbake i hverdagen nå og tar en dag av gangen.

Godt nyttår forresten:-)

Godt nyttår til deg også med de utfordringer du måtte ha!

mvh