Manglende empatì?

[Gjest kald fisk]

En søster av meg har opplevd å miste sin datter i en tragisk ulykke.

Jeg synes jo, og sier også, at dette er forferdelig. Jeg skjønner at hun er i dyp sorg.

Jeg reagerer likevel ikke med tårer, sorg osv. selv. Andre søsken gråter sammen med henne, sørger, skriver masse fine ord, klarer å sette seg inn i sorgen min søster bærer. De ligger våken om natten og har det skikkelig vondt.

Den unge jenta som døde har vært mye hjemme hos oss, så jeg kjente henne minst like godt som de andre søsknene mine.

Min fornuftige del forteller meg jo selvsagt at dette er tragisk, og jeg mener det og. Men jeg har ikke følelsene med. Jeg glemmer hennes sorg veldig fort, livet mitt fortsetter som før, jeg har fokus på meg selv og min familie.

Jeg føler at jeg mangler en vesentlig del i mitt følelsesregister siden jeg ikke klarer å bli så trist som jeg føler jeg burde. Andre folk kondolerer meg, jeg føler meg som en hykler nærmest fordi jeg ikke føler noe.

Det er en stund siden nå, i begynnelsen trodde jeg at jeg ikke hadde klart å ta innover meg sannheten, at det var derfor jeg var så følelsesmessig uberørt.

Jeg må legge til at jeg selv har depresjoner jeg behandles for (ikke medisiner). Kan min følelseskulde skyldes min egen depresjon, er det normalt?

Jeg føler meg som et elendig menneske som ikke klarer å føle noenting, ikke engang sorg over min kjære søsters store tap.

[Gjest sorgil]

Hei !

Jeg tror jeg vet hvordan du har det.

Jeg har vært deprimert en stund. for ca en måned siden mistet jeg en nær venn, en jeg har vokst opp med og vært mye sammen med, en kaompis. Han døde av ALS som kort fortalt er en av de verste sykdommer du kan rammes av. Han fikk diagnose for 1,5 år siden og døde i desember.

Uansett. Det jeg opplevde når han døde var en merkelig heving i eget stemningsleie ! Jeg følte meg bedre og roligere og fikk ikke en voldsom sorgreaksjon. Jeg gråt, men følte meg bedre en ellers om dagene.

Dette tolker jeg til at jeg er langt nede og veldig deprimert..

Ingen løsning eller svar på ditt spørsmål, men tenkte bare å dele det.

Lykke til !

[Gjest Been there]

Jeg ble også redd etter å ha mistet bestefar + tanter og onkler uten å reagere overhodet.

Men da jeg mistet min bestemor som sto meg følelsesmessig nærmere da smalt det. DA kom sorgen for full guffe.

Det var ikke jeg som var følelseskald, det var de andre som rett og slett ikke sto meg nær nok til at jeg reagerte slik.

Og folk er forskjellige. Noen reagerer mye på mennesker langt ute i sin omgangskrets, mens andre ikke gjør det før det kommer dem helt innpå.

Depresjon og følelseskulde/mangel er riktignok ofte nevnt sammen men det trenger ikke være den riktige forklaringen.

[soleil]

Depresjon kan føre til at en blir mer flat og apatisk enn en ville blitt om en hadde et normalt stemningsleie. Så det _kan_ jo ha noe å si..

Det er også helt forskjellig hvordan folk sørger og takler kriser..

Syns ikke du trenger å ha dårlig samvittighet over å føle noe "feil" selv om det er forståelig at det føles rart..

[maire]

Det finnes inge feil eller riktig måte å sørge på.

selv mistet jeg moren min og morfaren min med bare 6 ukers mellomrom, og trodde aldri jeg skulle komme over det. Men jeg gråt ikke, sørget ikke,....før det gikk over 10 år. Da kom tårene.

Det er helt invididuelt hvordan man sørger.

Din måte å sørge på er helt rett for deg.

Ikke tenk så mye over dette.

[Gjest Timari]

Du er IKKE et elendig menneske. Bare at du er i stand til å reflektere over dette, tilsier at du ikke er det.

Husker da jeg fikk beskjed om at min kusine hadde kreft. Istedenfor å bli alvorlig, så ble jeg lattermildt. i ettertid skammet jeg meg over den reaksjonen. For hvem reagerer på den måten?

Det tok lang tid før realiteten gikk opp for meg at hun var alvorlig syk. og da kom angsten og reaksjonen

I ettertid har jeg innsett at jeg ofte reagerer slik. At jeg ofte kan bli lattermildt fordi jeg synes det blir absurd. Så kommer reaksjonen etterpå.

Betyr jo ikke at jeg er et dårligere menneske. Bare at jeg har min måte å reagere på