Pilleoverdose... Hva skjer nå?

[symbiose]

Natt til i går gikk ting helt over styr for meg, og jeg har liksom ingen å snakke med eller be om råd... Har vært deprimert i mange år, men aldri fått noe hjelp. Ble voldtatt som 14-åring (anmeldte aldri, kjente han som gjorde det...), og hadde et selvmordsforsøk da jeg var 18. Nå er jeg 26. Vokste opp med en strengt religiøs mor, var skolens hakkekylling i 9 år og ble voldtatt igjen for et år siden... Har anmeldt den siste voldtekten, men ikke snakket noe særlig om det. Den første vet nesten ingen om. Det skjer mye rundt meg hele tiden, og jeg ender bestandig opp med å være støttespiller for andre. Nå for tiden er jeg "psykolog" for pappa, som er i en ordentlig hissig skilsmisse, og i høst fikk jeg mamma tvangsinnlagt på psykiatrisk fordi hun var psykotisk. Nå hater hun meg, og hele familien bortsett fra pappa har kutta meg ut.

Testet ut forskjellige typer lykkepiller i samråd med legen min for noen få år siden (cipramil, tolvon, seroxat), men fikk masse bivirkninger og sluttet med dem.

Men i helgen toppet det seg altså igjen... Våknet på sykehuset lørdag morgen, etter å ha svelget en hel masse valium og sovepiller med alkohol. Tenkte liksom at jeg skulle dø litt, og så angret jeg da jeg merket at de begynte å virke, så jeg ringte legevakta selv. Nå føler jeg meg bare utrolig dum... Vet jo hvor dumt det er å proppe seg full av piller sånn...

Men det som skjedde da jeg våknet lørdag morgen var at en psykiater var innom og stilte et par spørsmål (han lurte på om jeg jobbet eller gikk på skole... Og det var egentlig bare det han spurte om...), og så gikk han og jeg ble skrevet ut fra sykehuset. Det var det liksom... Men hva skjer nå?

Jeg er ikke en sånn som pleier å legge ut om hvor fælt jeg har det... Hvis noen spør smiler jeg og sier at joda, det går fint med meg. Tror jeg sa det til psykiateren også. Har de lagt det hele på is nå? Eller er det fortsatt som det var da jeg var 18, at man blir kalt inn til en oppfølgingssamtale hos psykolog etter et par mnd? Har ropet mitt om hjelp (som kanskje var litt spakt og patetisk) nådd frem noe sted? Eller må jeg be om hjelp selv nå? Har liksom så mye jeg trenger å snakke om, og jeg er ikke en sånn som ber om hjelp selv...

Jeg har et barn også... Han var ikke hjemme da det skjedde, han var hos faren sin. Vil feks. barnevernet få beskjed om det tåpelige pille-innfallet mitt? Risikerer jeg at de tar fra meg sønnen min, at de finner meg uskikket som mor?

Spurte fastlegen min om henvisning til psykolog for flere mnd siden, men han sa at det var ingen vits i å prøve, for det var opptil halvannet års venteliste... Må jeg fortsatt vente så lenge, eller kan jeg komme litt raskere frem på lista etter pillestuntet?

Nå sitter jeg her som et kaos, og har det nesten enda verre enn før jeg tømte skapet mitt for piller... Alle er sinte på meg, bestevennen min vil ikke snakke med meg lenger, og barnefaren skjelte meg ut etter noter da han henta meg på sykehuset...

Huff, dette ble et langt og klagete innlegg... Er skikkelig fortvila, noen som har noen råd til meg? Jeg trenger virkelig hjelp, tror ikke jeg klarer mer alene nå...

[citygirl]

*forsiktig klem*

http://www.kirkens-sos.no/vis?side=0x1

Disse folkene kan du ringe helt anonymt og få snakke med noen.

Jeg tror sykehuset sender en melding til f.eks lokal psykiatrisk sykepleier i kommunen om det som har skjedd - litt avhengig av hva du avtalte med psykiateren på sykehuset. Hvis du ikke hører noe i løpet av noen dager - ring til lokal legevakt / legen din og be om å få en akutt time.

Så lenge du skaffer deg hjelp nå, og det ikke får noen konsekvenser for ungene dine, skal du ikke trenge å bekymre deg for det. Psykisk sykdom kan ramme alle.

Men skaff deg hjelp, ikke ta nei for et nei - IKKE GI DEG!

*klem* og lykke til!

[Gjest gi aldri opp]

Bestilte time hos psykolog selv og da fikk jeg samme uke! Bor i en stor by med mange psykologer, men jeg måtte betale selv og det koster jo penger, men for deg blir det sikkert verdt å heller gjøre det slik en å stå på vente liste i 1,5 år.

[jeg vil leve]

*forsiktig klem*

http://www.kirkens-sos.no/vis?side=0x1

Disse folkene kan du ringe helt anonymt og få snakke med noen.

Jeg tror sykehuset sender en melding til f.eks lokal psykiatrisk sykepleier i kommunen om det som har skjedd - litt avhengig av hva du avtalte med psykiateren på sykehuset. Hvis du ikke hører noe i løpet av noen dager - ring til lokal legevakt / legen din og be om å få en akutt time.

Så lenge du skaffer deg hjelp nå, og det ikke får noen konsekvenser for ungene dine, skal du ikke trenge å bekymre deg for det. Psykisk sykdom kan ramme alle.

Men skaff deg hjelp, ikke ta nei for et nei - IKKE GI DEG!

*klem* og lykke til!

det hørtes ut som jeg kunne ha skrevet det der....

ditt barn vil ikke bli tatt fra deg men att banrevernetkan ha blitt ringt vet jeg ikke noen om. da er den eneste grunnen til det att de vil forsørge seg att din sønn er ett annet stet til du kan ta vare på han igjen.

om du går til din fast lege og fortelle rom denne episoden tror jeg du kommer til å få mye mere hjelp. bruk det til din fordel og krev att du skal ha hjelp. helst i går!!!

det er ingen som tar fra deg din sønn for att du trenger litt hjelp.

han trenger mammaen sin husk det selv om du er langt nede og tro han og værden har det bedre uten deg.

[ulva]

Syns det er dårlig at du ikke fikk mer oppfølging fra sykehuset. Dersom det ikke skjer mer derfra, så må du jo gjøre noe selv. All behandling starter hos fastlegen (dersom du ikke velger privat psykolog/psykiater som koster en formue). Han kan enten tilby deg samtaler - sammen med eller uten medisin - eller han kan henvise deg til en DPS. Uansett er det viktig at du er ærlig og forteller alt som bekymrer deg. Ta gjerne med det innlegget du har skrevet her. På en DPS betaler man også en del, men bare opp til frikortsgrensen. Det samme gjelder legen. Dersom det er alvorlig lidelse - og det er det jo når du prøver å ta livet av deg - så brude du komme inn ganske raskt. Ikke for å gi deg store forhåpninger, men da jeg hadde første selvmordsforsøk kom jeg inn i løpet av bare en uke...

Du bør kanskje tenke over om det er andre ting som kan gjøre livet ditt lettere enn bare samtaleterapi. Da kan du samtidig be om dette når du henvender deg til fastlegen din. Jeg har hatt flere selvmordsforsøk, og har hatt kontakt med barnevernet. Det har aldri vært snakk om å ta fra meg sønnen min. Tror de får beskjed av behandler når dette skjer, men de gjør sjelden noen sak av det.

Ser du skriver at du ikke kom noen vei hos fastlegen din. Er redd du nok må prøve en gang til. Alternativt kan du henvende deg på nærmeste DPS og få oversikt over hvilke behandlere som har driftstilskudd - og som du derfor bare betaler opp til frikortsgrense. Da kan du selv skrive og ringe rundt og "prøve lykken". Dersom du er heldig, får du napp hos noen uten å måtte vente mer enn noen uker til noen måneder. Man får dessuten prøvetimer, slik at dere sammen kan avgjøre om kjemien stemmer.

Lykke til, du må ikke gi opp! Du har noen å leve for, selv om alt kan se svart ut. Det finnes behandling som kan hjelpe deg!

[frosken]

Det skjer neppe noe automatisk (som oppfølgningssamtale ol. ) dersom du ikke fikk beskjed om det før utskrivelsen. Fastlegen din vil etter en tid (kan variere sterkt, alt fra noen dager til uker) få et brev fra sykehuset hvor det kort orienteres om at du har vært innlagt og hvorfor.

Ulike fagpersoner har ulike oppfatninger om hvordan slike "skrik om hjelp" best skal takles. Dersom du ikke er i behandling, så synes jeg det er kritikkverdig at du ikke i det minste fikk en orientering om mulighetene til å bli henvist/evt. at du ble rådet til oppsøke fastlegen for en henvisning. Det bør neppe være en automatikk i at man kommer fortere til hos psykolog/psykiater etter slike episoder, i såfall kan det for en del nærmest virke som en oppfordring til å gjenta atferden ved neste korsvei når man ikke klarer å nå gjennom med ord. Derimot bær det være automatikk i at du behandles ordentlig og gis skikkelig informasjon.

Bestill time hos fastlegen din og si at du føler du trenger hjelp. At du har et barn, er av hensyn til barnet et argument for at du bør prioriteres i behandlingskøen.

Lykke til:-)

[thinkerbell]

Det skjer neppe noe automatisk (som oppfølgningssamtale ol. ) dersom du ikke fikk beskjed om det før utskrivelsen. Fastlegen din vil etter en tid (kan variere sterkt, alt fra noen dager til uker) få et brev fra sykehuset hvor det kort orienteres om at du har vært innlagt og hvorfor.

Ulike fagpersoner har ulike oppfatninger om hvordan slike "skrik om hjelp" best skal takles. Dersom du ikke er i behandling, så synes jeg det er kritikkverdig at du ikke i det minste fikk en orientering om mulighetene til å bli henvist/evt. at du ble rådet til oppsøke fastlegen for en henvisning. Det bør neppe være en automatikk i at man kommer fortere til hos psykolog/psykiater etter slike episoder, i såfall kan det for en del nærmest virke som en oppfordring til å gjenta atferden ved neste korsvei når man ikke klarer å nå gjennom med ord. Derimot bær det være automatikk i at du behandles ordentlig og gis skikkelig informasjon.

Bestill time hos fastlegen din og si at du føler du trenger hjelp. At du har et barn, er av hensyn til barnet et argument for at du bør prioriteres i behandlingskøen.

Lykke til:-)

(*hvisker* glad for å se deg)

[frosken]

(*hvisker* glad for å se deg)

:-) *hvisker tilbake*

[ulva]

Det skjer neppe noe automatisk (som oppfølgningssamtale ol. ) dersom du ikke fikk beskjed om det før utskrivelsen. Fastlegen din vil etter en tid (kan variere sterkt, alt fra noen dager til uker) få et brev fra sykehuset hvor det kort orienteres om at du har vært innlagt og hvorfor.

Ulike fagpersoner har ulike oppfatninger om hvordan slike "skrik om hjelp" best skal takles. Dersom du ikke er i behandling, så synes jeg det er kritikkverdig at du ikke i det minste fikk en orientering om mulighetene til å bli henvist/evt. at du ble rådet til oppsøke fastlegen for en henvisning. Det bør neppe være en automatikk i at man kommer fortere til hos psykolog/psykiater etter slike episoder, i såfall kan det for en del nærmest virke som en oppfordring til å gjenta atferden ved neste korsvei når man ikke klarer å nå gjennom med ord. Derimot bær det være automatikk i at du behandles ordentlig og gis skikkelig informasjon.

Bestill time hos fastlegen din og si at du føler du trenger hjelp. At du har et barn, er av hensyn til barnet et argument for at du bør prioriteres i behandlingskøen.

Lykke til:-)

"Dessverre" er det netopp det som ofte skjer - den type atferd blir belønnet med at man kommer fortere inn i systemet. Man "sniker" i køen. Hvor vanlig det er, vet jeg dog ikke.

[frosken]

"Dessverre" er det netopp det som ofte skjer - den type atferd blir belønnet med at man kommer fortere inn i systemet. Man "sniker" i køen. Hvor vanlig det er, vet jeg dog ikke.

Dessverre fungerer det alt for ofte slik. Det burde være mulig å vurdere alvorlighetsgrad eller hastegrad uten å legge avgjørende vekt på slike episoder.

[Gjest En_som_selv_sliter]

Huff, dette var leit. Det gjorde vondt å lese innlegget ditt.

Du trenger helt klart hjelp. En mor som er så ute å kjøre at hun prøver å ta sitt eget liv er ille.

Om det er noe i denne verden som er verdt å leve for, så er det barna våre.

Jeg forstår frustrasjonen som mange opplever når køene for å få hjelp er milelange. Men det legen sa til deg er jo bare tull... selvfølgelig skal du søkes inn selv om det er lang ventetid. Det er da ingen hensikt å la det være på det grunnlaget.

Jeg håper du får den hjelpen du trenger, for deg selv og sønnen din.... Men håper du tenker deg om veldig mange ganger før du utsetter barnet ditt for dette en gang til. Selv om han kanskje er liten, ikke var hjemme osv.... Har vi satt et liv til verden, bærer vi et veldig ansvar på våre skuldre. Noe som betyr at vi må sette deres behov før oss selv.... Han har behov for mor, en frisk mor..... Gjør hva du kan for å oppnå det målet

Lykke til