Mistet livsgleden

[Gjest har det bra og føler at det vil bli bedre]

Jeg har nå det helt jævlig. Gnisten er borte hos meg og jeg er en stå på fyr.

Hele forrige semester levde jeg uten stipend, går nemlig på skolen på et annet sted. Ville ikke flytte hjem og var redd for å stryke på eksamen og ikke få stipend. Foruten dette hadde jeg problemer med kjæresten min. Og med det kom sinne og aggresjon fram. Jeg klarte å stå i alle fagene men så døde bestemor som bor i et annet land så familien min mått dra dit. Jeg hadde da ikke sett familien min siden 14 august 2005. De er ikke kommet enda men kommer om to uker. Så kommer jeg hjem og er helt utslitt og utbrent. Begynner å jobbe på den gamle jobben men vi hadde fått en ny sjef. Jeg kom ikke overens med verken han eller en del av de nye. Den gamle sjefen hadde sluttet og under henne hadde jeg jobbet i nesten 5 år. Så begynte skolen igjen og dama og jeg ble sammen igjen. Jeg hadde jaktet på henne i nesten et år og plutselig skjedde det bare. Problemet her var at jeg hadde vært hos psykologen min to dager før julaften og snakket om mitt forhold til henne. Jeg visste ikke hva forholdet vårt var, var vi venner eller bare kosevenner. Jeg ville ikke ha en kosevenn men en kjæreste. Han fikk meg til så skjønne at livet er ikke bare svart hvitt men nyanser og at jeg burde bestemme selv hva jeg ville med henne. Så får jeg dette med nyanser inn men så fikk jeg telefon fra kjæresten min der hun sa at hun ville feire nyttårsaften sammen med meg. Jeg er fra Oslo og hun fra Bergen. Og plutselig var vi sammen.

Alt har skjedd så kjapt at jeg ikke skjønner hva som har skjedd. Jeg sto i alle fagene, noe jeg trodde ikke ville skje. Jeg ble sammen med den dama jeg ønsket å bli sammen med. Men så følte jeg at gnisten hos meg var borte. jeg klarte ikke å glede meg over noe.

Nå skal jeg til en psykolog på onsdag og få det fram hva som fremkaller at jeg blir så sint at jeg bare stenger alt ute.

Deilig å kunne skrive ned og at dere kan lese dette.