noen med erfaring om dette?

[Gjest never ever give up?]

Har sluttet med medisiner for ei stunde siden (både anti-psykotika og anti-depressiva).

Er nå ikke helt frisk nei. Men lurer på om dette skyldes seponering av medisiner, eller at tidligere symptomer kommer tilbake? Blir man normalt dårligere en stund av å være uten medisiner, men at dette blir bedre bare man "holder ut?"

Eller er dette tidligere symptomer som kommer tilbake med full styrke?

Har nå selvmordstanker, ser ikke vitsen med å fortsette,samtidig som jeg heller ikke ser vitsen med å dø. For hva hvis det er noe etter døden og jeg likevel blir tvunget til å "leve" videre? Føler at alle er imot meg og gjemmer meg, tørr ikke se folk i øynene lenger. Redd de skal se hvordan jeg er.

Hva skal jeg gjøre? Uansett hva jeg tenker så ender det opp med at "det er det ingen vits i." Stoler ikke på noen lenger, det har jeg heller ingen grunn til. Ingen vil meg noe godt likevel, de gjør narr av meg, kommer med ubehagelige kommentarer. Hodet mitt fungerer jo ikke, ingen vits i å snakke til meg, det "går ikke inn" likevel.

Har ingen hukommelse, det er store hull der, kan ikke huske hva jeg gjør/sier fra time til time, finner heller ikke ord når jeg prøver å snakke. Konsentrasjonen er lik null. Til å med husdyret mitt ser rart på meg.

Er dette noe som vil gå over tro? Noen som har erfaring med seponering av medisiner og som har fått lignende symptomer? Har visst ptsd og litt dissosiative symptomer ifølge psykolog. Føler meg nå delt i to, en fornuftig del og en del som er helt utafor. Meget slitsomt og forholde seg til.

Tror jeg skal rømme til et øde sted uten mennesker (ønskedrøm)!

[Gjest begynne igjen!]

Jeg vil tro at hvis du var bedre på medisiner, så var det nok ikke lurt å slutte. Symptomene som kommer når medisinene går ut av kroppen er ikke abstinenser, så du bør vel snakke med en lege om å begynne igjenn.

[Gjest never ever give up?]

Jeg vil tro at hvis du var bedre på medisiner, så var det nok ikke lurt å slutte. Symptomene som kommer når medisinene går ut av kroppen er ikke abstinenser, så du bør vel snakke med en lege om å begynne igjenn.

Hvordan kan du være så sikker på at dette ikke er symptomer som vil gå over?

Har du prøvd dette selv?

Hva er forresten best: Bli så deppa at en ikke orker mere, eller ta medisiner som jeg av erfaring blir syk av?

Tror faktisk jeg vil bestemme dette selv jeg, men har litt problemer med å ta avgjørelsen.Stoler ikke på at noen vil meg noe godt lengre, verken lege, prest eller familie.

Har heller ingen energi til å gjøre noe selv, men "tomorrow it`s another day!"

[Gjest azurblå]

Hvordan kan du være så sikker på at dette ikke er symptomer som vil gå over?

Har du prøvd dette selv?

Hva er forresten best: Bli så deppa at en ikke orker mere, eller ta medisiner som jeg av erfaring blir syk av?

Tror faktisk jeg vil bestemme dette selv jeg, men har litt problemer med å ta avgjørelsen.Stoler ikke på at noen vil meg noe godt lengre, verken lege, prest eller familie.

Har heller ingen energi til å gjøre noe selv, men "tomorrow it`s another day!"

Hei!

Jeg har ikke egen erfaring med medisiner, og jeg er heller ikke lege, men jeg har vondt for å tro at den type symptomer du beskriver er vanlig ved seponering. Hvor lenge er det siden du sluttet, foresten? Seponeringssymptomer vedvarer vel ikke utover så altfor mange uker, men igjen; dette er bare antagelser.

Hvis jeg hadde lest beskrivelsen din uten dine spørsmål og antagelser, hadde jeg nok tenkt du var deprimert og litt mistenksom/"paranoid" (ut fra det du tenker om andres holdning til deg).. At du føler deg litt splittet og at hukommelsen ikke fungerer helt optimalt kan jo høres litt ut som dissosiative tendenser? Nei, jeg ville nok mistenke tilbakefall, dessverre. Men det er nok psykologen din den rette til å uttale seg om:) Jeg synes du bør kontakte psykologen (og jeg tror forresten at vedkommende, samt de aller fleste andre mennesker, vil deg godt!!

Du sier at medisiner gjør deg syk, men kanskje det finnes andre medisiner du kan prøve?

Uansett: Det er tydelig at du ikke har det noe godt nå, om det så skyldes seponeringssymptoner eller tilbakefall, så i alle fall bør du ta kontakt med psykolog/lege!

Håper du får det bedre snart:)

[Gjest skog jenten]

jeg ble/blir også dårlig uten medisiner, hver gang. AD og antipsykotika, da jeg brukte det ga bare bivirkninger, måtte slutte på det... istedet med stemningsstabiliserende så blir alt bra... fått nytt liv. Var veldig syk:\

Men jeg vet ikke om de funker på andre diagnoser... Jeg har ikke bivirkninger nå...

[Gjest never ever give up?]

jeg ble/blir også dårlig uten medisiner, hver gang. AD og antipsykotika, da jeg brukte det ga bare bivirkninger, måtte slutte på det... istedet med stemningsstabiliserende så blir alt bra... fått nytt liv. Var veldig syk:\

Men jeg vet ikke om de funker på andre diagnoser... Jeg har ikke bivirkninger nå...

Takk! Kunne kanskje være en ide å prøve noe stemningsstabiliserende, hvilken type bruker du?

Jeg får så mye rare symptomer av alle medisiner at jeg har blitt skeptisk til det meste. Når jeg i tillegg er ganske paranoid innimellom, så har jeg lett for å skylde dette på de som gir meg medisinene, at de virkelig ønsker meg vondt.

Har nå tatt så mange beroligende at jeg ihvertfall ser litt klarere idag. Må vel (sukk) prøve en ny type medisin igjen da, selv om jeg ikke har lyst.

[Gjest never ever give up?]

Hei!

Jeg har ikke egen erfaring med medisiner, og jeg er heller ikke lege, men jeg har vondt for å tro at den type symptomer du beskriver er vanlig ved seponering. Hvor lenge er det siden du sluttet, foresten? Seponeringssymptomer vedvarer vel ikke utover så altfor mange uker, men igjen; dette er bare antagelser.

Hvis jeg hadde lest beskrivelsen din uten dine spørsmål og antagelser, hadde jeg nok tenkt du var deprimert og litt mistenksom/"paranoid" (ut fra det du tenker om andres holdning til deg).. At du føler deg litt splittet og at hukommelsen ikke fungerer helt optimalt kan jo høres litt ut som dissosiative tendenser? Nei, jeg ville nok mistenke tilbakefall, dessverre. Men det er nok psykologen din den rette til å uttale seg om:) Jeg synes du bør kontakte psykologen (og jeg tror forresten at vedkommende, samt de aller fleste andre mennesker, vil deg godt!!

Du sier at medisiner gjør deg syk, men kanskje det finnes andre medisiner du kan prøve?

Uansett: Det er tydelig at du ikke har det noe godt nå, om det så skyldes seponeringssymptoner eller tilbakefall, så i alle fall bør du ta kontakt med psykolog/lege!

Håper du får det bedre snart:)

Takk for utfyllende svar!

Må vel se i øynene at jeg holder på å få tilbake gamle symptomer da kanskje. Man kan jo drømme innimellom om at man har blitt frisk og at et mirakel har skjedd.

Men mirakler skjer jo ikke så veldig ofte da, dessverre.

Så jeg må vel ta sjansen og prøve noe nytt igjen, men gruer meg til alle bivirkningene som jeg vet vil komme. Har prøvd endel ulike sorter, skjønner du.

Men skal prøve å tenke positivt and "never ever give up!!" )))

[Gjest skog jenten]

Takk! Kunne kanskje være en ide å prøve noe stemningsstabiliserende, hvilken type bruker du?

Jeg får så mye rare symptomer av alle medisiner at jeg har blitt skeptisk til det meste. Når jeg i tillegg er ganske paranoid innimellom, så har jeg lett for å skylde dette på de som gir meg medisinene, at de virkelig ønsker meg vondt.

Har nå tatt så mange beroligende at jeg ihvertfall ser litt klarere idag. Må vel (sukk) prøve en ny type medisin igjen da, selv om jeg ikke har lyst.

lamictal og lithionit

[Gjest bry]

Jeg har også lyst å rømme til en plass,et øde sted uten folk.

Bare stillheten er der,bølgene skyller mot strand og fuglene svever høyt i himmelen.

Dessværre er ikke hverdagen så enkel,det er synd og trist at du må ha det som dette.

Kjenner til alle valgene livet byr på,det er ikke lett å være menneske,det er ikke lett å være uvel.

Håper du treffer det beste valget for deg selv og ditt liv.bare du vet det innerst inne...hva som er best for deg.

Lykke til...=)

[Gjest azurblå]

Takk for utfyllende svar!

Må vel se i øynene at jeg holder på å få tilbake gamle symptomer da kanskje. Man kan jo drømme innimellom om at man har blitt frisk og at et mirakel har skjedd.

Men mirakler skjer jo ikke så veldig ofte da, dessverre.

Så jeg må vel ta sjansen og prøve noe nytt igjen, men gruer meg til alle bivirkningene som jeg vet vil komme. Har prøvd endel ulike sorter, skjønner du.

Men skal prøve å tenke positivt and "never ever give up!!" )))

Det er kjempebra at du vil prøve å tenke positivt.

Det er jo ikke sikkert det du opplever nå er like ille som det du slet med tidligere, og hvis du raskt kommer i behandling, så kan det godt være at du kommer deg raskt igjen! To skritt frem og et tilbake, men likevel: fremover:)

Får håpe du finner en medisin som ikke gir så altfor mange bivirkninger.

Nver ever give up!

[Gjest never ever give up?]

Det er kjempebra at du vil prøve å tenke positivt.

Det er jo ikke sikkert det du opplever nå er like ille som det du slet med tidligere, og hvis du raskt kommer i behandling, så kan det godt være at du kommer deg raskt igjen! To skritt frem og et tilbake, men likevel: fremover:)

Får håpe du finner en medisin som ikke gir så altfor mange bivirkninger.

Nver ever give up!

Thank you!

[canticle]

Takk for utfyllende svar!

Må vel se i øynene at jeg holder på å få tilbake gamle symptomer da kanskje. Man kan jo drømme innimellom om at man har blitt frisk og at et mirakel har skjedd.

Men mirakler skjer jo ikke så veldig ofte da, dessverre.

Så jeg må vel ta sjansen og prøve noe nytt igjen, men gruer meg til alle bivirkningene som jeg vet vil komme. Har prøvd endel ulike sorter, skjønner du.

Men skal prøve å tenke positivt and "never ever give up!!" )))

Jeg opplevde det som du beskriver da jeg sluttet på antipsykotika. Men jeg lider ikke av noen psykosetilstand, så jeg skulle aldri brukt en slik type medisin. Det er over et år siden jeg seponerte men fortsatt sliter jeg voldsomt.Er passiv og umotivert og ser ikke vitsen med å leve(men heller ikke med å dø...)

Kjenner meg spesielt godt igjen når du forteller om "en fornuftig siden og en irasjonell" - er enda ikke blitt den jeg var før jeg begynte på antipsykotika, men jeg forsøker å ta tiden til hjelp.

Hukommelsen og konsentrasjonen bedret seg etter noen måneder.

Lykke til.

[Gjest never ever give up?]

Jeg opplevde det som du beskriver da jeg sluttet på antipsykotika. Men jeg lider ikke av noen psykosetilstand, så jeg skulle aldri brukt en slik type medisin. Det er over et år siden jeg seponerte men fortsatt sliter jeg voldsomt.Er passiv og umotivert og ser ikke vitsen med å leve(men heller ikke med å dø...)

Kjenner meg spesielt godt igjen når du forteller om "en fornuftig siden og en irasjonell" - er enda ikke blitt den jeg var før jeg begynte på antipsykotika, men jeg forsøker å ta tiden til hjelp.

Hukommelsen og konsentrasjonen bedret seg etter noen måneder.

Lykke til.

Takk for svar!

Jeg hadde nok disse symptomene lenge før jeg prøvde anti-psykotika. Denne har hjulpet meg veldig mot forskjellige symptomer eks. tankekaos.

Befinner meg i en veldig vanskelig situasjon der det som hjelper meg psykisk gjør meg veldig fysisk syk. Føler i tillegg at ingen tror meg på dette, at jeg bare "syter".

Det verste må være å ha en invalidiserende sykdom, du blir utredet og fortalt at det er dessverre ingen behandling for dette. Du må dra hjem og leve? slik.

Så ligger du der da, har veldig mange rundt deg som krever at du gjør sånn og sånn. De sier det ikke, men du får en sterk følelse av at alle tror du er lat. Du ser jo så frisk ut.

Tror jeg skal bli hund i mitt neste liv, da hadde en dyrlege avlivet meg forlengst. Så humane er dessverre ikke leger og psykiatere, man skal holdes i live og pines i det lengste.

Har en sterk følelse av å bare være til bry. Livet mitt har til nå bestått av å hjelpe og støtte andre mennesker. Nå kan jeg ikke engang delta skikkelig i samtaler i perioder, er en bremse for min familie, hvordan finne håp i sånn situasjon?

[Gjest never ever give up?]

Jeg har også lyst å rømme til en plass,et øde sted uten folk.

Bare stillheten er der,bølgene skyller mot strand og fuglene svever høyt i himmelen.

Dessværre er ikke hverdagen så enkel,det er synd og trist at du må ha det som dette.

Kjenner til alle valgene livet byr på,det er ikke lett å være menneske,det er ikke lett å være uvel.

Håper du treffer det beste valget for deg selv og ditt liv.bare du vet det innerst inne...hva som er best for deg.

Lykke til...=)

Kan du gi meg beskjed den dagen du finner et sted helt uten mennesker, der ingen stiller krav, der du får være helt i fred? Vil gjerne reise dit og være der lenge.

[Gjest bry]

Kan du gi meg beskjed den dagen du finner et sted helt uten mennesker, der ingen stiller krav, der du får være helt i fred? Vil gjerne reise dit og være der lenge.

Javisst,da skal jeg si ifra,vil være der lenge jeg også...=)

Høres deilig ut med et sånt sted,si ifra hvis du finner det først..