Terapi hvor ofte?

[Gjest for sjelden]

Hvor hyppige timer er det vanlig å ha når man går i psykoterapi? Alvorlighetsgrad: Dyp depresjon, mild/moderat angst og man har isolert seg, ikke har orden på noe som helst lenger (alt fra å ta oppvasken eller betale regninger til studier) og alt man tenker på er å slippe livet osv..

Jeg går hos en psykiater månedlig, noe jeg føler er alt for sjelden. Men er det det, altså sjeldent? Eller er det helt alminnelig? Er det sannsynlig at årsaken er manglende kapasitet..? Tør ikke ta opp dette da jeg ikke vil virke kravstor. Også fordi jeg er redd for det potensielle "jeg har ikke mer tid til deg"-svaret, som faktisk vil være sårende..

Å gå så sjelden er nesten mer til skade enn til nytte. Å rippe opp i vanskelige ting og så måtte gå alene med alle tankene og følelsene som oppstår i en hel måned.. Teller dager til neste time, og 30-31 dager er en evighet!

Jeg har begynt å vurdere å slutte, fordi dette rett og slett oppleves som meningsløst. Med mindre jeg kunne få timer oftere, for det er ikke til å komme bort fra at jeg har et behov for terapi.

Hva bør jeg gjøre? Vil jeg sannsynligvis ikke kunne få tettere oppfølging? Er det dumt av meg å slutte? Jeg er forresten en jente på 21.

På forhånd takk for råd..

[serenity777]

En gang i måneden høres veldig lite ut. Selv går jeg etter behov, men da til en psykiatrisk sykepleier. I vanskelige perioder, går jeg så ofte jeg vil, og i bedre perioder, så går jeg skjeldnere.

Jeg synes du skal ta det opp, og hvis psykiateren ikke har mere kapasitet, hadde jeg hørt meg rundt etter andre alternativer, selv om det kan innebære litt venting.

[thinkerbell]

Jeg syntes dette hørtes lite ut dersom du strever med en dyp depresjon. Det beste du kan gjøre er å ta det opp med din behandler. Dersom ikke vedkommende har kapasitet til å gi deg flere timer burde h*n heller ikke tilbudt deg terapi.

[Gjest michella]

1 gang i mnd... hørtes uforsvarlig ut... Etter det du beskriver tror jeg det er vanligst å faktisk bli innlagt (frivillig da), eller få samtaler en til to ganger i uka.

En får ikke noe framgang i terapi når det er så sjelden. Kanskje denne terapeuten ikke helt har skjønt hvordan du har det, og er nå.

[marlenexxx27]

Kan du ikke si det du har skrevet til psykiateren din? Du får i hvert fall ikke noe annet tilbud om du ikke sier ifra om hvilke behov du har.

Det er vanlig å gå i samtaler bare en gang i måneden. Men det er også vanlig å gå en gang i uka eller hver fjortende dag.

Mitt inntrykk er dessuten at psykiatere er mest opptatt av praktiske lege-ting. Det vil si medisiner, sykemeldinger, trygdegreier, samt vurdering av om man trenger og tvangsinnlegges (så de er veldig opptatt av selvmordstanker og tegn på alvorlig sinnslidelse).

Hos psykologer blir det ofte et annet og mer personlig fokus.

[bugge -jenta]

Jeg synes dette er alt for sjeldent. Går man en gang i måneden kan ikke dette kalles for annet enn oppfølging. Da kan en slik hyppighet være greit. Å drive psykoterapi så sjeldent, er uforvarlig synes jeg. Nettopp fordi man kan ikke rote opp i så mye, og la vedkommende kave med et alene i en hel måned.

Jeg mener du må ta opp dette med psykiateren din. Si hvordan du føler det. Hør hva han har å si.

[Gjest bry]

Slik som du beskriver hverdagen din,vil jeg råde deg til å få en psykiatrisk sykepleier.

De kan hjelpe deg å få orden på ting,de kommer også på hjemmebesøk.

Men syns du burde få time hver 14 dag jeg,ta det opp med psykiateren...som er der for å hjelpe DEG!

[Gjest for sjelden]

Jeg syntes dette hørtes lite ut dersom du strever med en dyp depresjon. Det beste du kan gjøre er å ta det opp med din behandler. Dersom ikke vedkommende har kapasitet til å gi deg flere timer burde h*n heller ikke tilbudt deg terapi.

Takk for svar:) Du sier at han ikke burde tilbudt meg terapi i utg.punktet hvis han ikke hadde kapasitet til adekvat oppfølging. Men jeg har tenkt at det kanskje er slik det er i dagens helse-norge, at man ikke kan forvente seg mer? At jeg burde være glad for i det hele tatt å få et tilbud?

[Gjest for sjelden]

Kan du ikke si det du har skrevet til psykiateren din? Du får i hvert fall ikke noe annet tilbud om du ikke sier ifra om hvilke behov du har.

Det er vanlig å gå i samtaler bare en gang i måneden. Men det er også vanlig å gå en gang i uka eller hver fjortende dag.

Mitt inntrykk er dessuten at psykiatere er mest opptatt av praktiske lege-ting. Det vil si medisiner, sykemeldinger, trygdegreier, samt vurdering av om man trenger og tvangsinnlegges (så de er veldig opptatt av selvmordstanker og tegn på alvorlig sinnslidelse).

Hos psykologer blir det ofte et annet og mer personlig fokus.

Hei:) Jo, jeg tenker mer og mer på å nevne dette for ham, etter å ha lest svarene her..

Den behandlingen jeg får er psykoterapi, selv om det sikkert er riktig at psykiatere ofte beskjeftiger seg mest med oppfølging av meidisiner og den slags ting. Vet ikke hvorfor jeg skal gå hos psykiater, men når jeg først får psykoterapi-behandling, så forplikter det vel i forhold til riktig oppfølging osv..skulle jeg mene.

Takk for svaret!

[thinkerbell]

Takk for svar:) Du sier at han ikke burde tilbudt meg terapi i utg.punktet hvis han ikke hadde kapasitet til adekvat oppfølging. Men jeg har tenkt at det kanskje er slik det er i dagens helse-norge, at man ikke kan forvente seg mer? At jeg burde være glad for i det hele tatt å få et tilbud?

Ja, man skal være glad for i det hele tatt å få et tilbud. Men hjelper det tilbudet deg noe i det hele tatt? Blir det ikke litt som å skvette vann på mølla eller hva det nå heter.

I løpet av terapiprosessen så blir mennesker bedre og dårligere og kanskje enda dårligere..det skal og må være rom for å bli det uten å være redd for å bli kastet ut.

Snakk med din behandler om dette. Kanskje kan vedkommende tilby deg flere timer i en periode inntil du får mer taket på livet. Kanskje har ikke vedkommende mer tid, det skjer dessverre det også. -Men da er det opp til deg om du takker ja til den ene timen i måneden eller om du ønsker å finne en ny behandler som evt kan gi deg flere timer.

Når det er sagt kan det også finnes andre løsninger; dagsenter/samtalegrupper/ect.

[Gjest for sjelden]

Jeg synes dette er alt for sjeldent. Går man en gang i måneden kan ikke dette kalles for annet enn oppfølging. Da kan en slik hyppighet være greit. Å drive psykoterapi så sjeldent, er uforvarlig synes jeg. Nettopp fordi man kan ikke rote opp i så mye, og la vedkommende kave med et alene i en hel måned.

Jeg mener du må ta opp dette med psykiateren din. Si hvordan du føler det. Hør hva han har å si.

Takk for svaret:)

Det jeg frykter, er at psykiateren kanskje egentlig ikke ønsker/har kapasitet til å tilby meg noe, men lar meg få noen timer for min fastleges skyld.. Det var nemlig vedkommende som ba psykiateren om å snakke med meg. Så ble jeg utredet, og har liksom bare fortsatt å gå hos ham, i psykoterapi, uten noen informasjon om hva som egentlig er planen fremover.

Så psykiateren er vel bare blitt kastet uti det med meg, muligens mot sin vilje, tenker jeg..? Og tenker kanskje at "ok, jeg kan ta henne, men da kan det ikke bli mer enn en gang i måneden".. Jeg er redd for å virke kravstor fordi jeg sikkert burde være takknemlig for å bruke av tiden til en psykiater, mens han kanskje egentlig tenker at jeg ikke har noe der å gjøre, men like godt kunne nyttiggjort meg et alminnelig tilbud hos en psykolog.. Sånn tenker jeg ...

[Gjest for sjelden]

Ja, man skal være glad for i det hele tatt å få et tilbud. Men hjelper det tilbudet deg noe i det hele tatt? Blir det ikke litt som å skvette vann på mølla eller hva det nå heter.

I løpet av terapiprosessen så blir mennesker bedre og dårligere og kanskje enda dårligere..det skal og må være rom for å bli det uten å være redd for å bli kastet ut.

Snakk med din behandler om dette. Kanskje kan vedkommende tilby deg flere timer i en periode inntil du får mer taket på livet. Kanskje har ikke vedkommende mer tid, det skjer dessverre det også. -Men da er det opp til deg om du takker ja til den ene timen i måneden eller om du ønsker å finne en ny behandler som evt kan gi deg flere timer.

Når det er sagt kan det også finnes andre løsninger; dagsenter/samtalegrupper/ect.

Det jeg frykter mest, er at psykiateren tenker at jeg ikke er syk nok til å gå til en psykiater, men like så gjerne kunne gått hos en psykolog.. Men samtidig så er det ikke jeg som har bedt om det ene eller andre - jeg har bare instendig blitt oppfordret av fastlegen til å møte til timene hos denne psykiateren. Jeg var i utgangspunktet negativ til å starte i behandling..men nå når jeg først har kommet i gang, så "binder" det meg pga. at det rører ved vonde ting som gjør meg avhengig av behandlerens støtte pga alt som velter opp.

Så jeg føler jeg på en måte er prisgitt den lille hjelpen jeg får, og ikke har noen rett til å kreve noe mer.. Men som du sier, så skal det vel ikke akkurat være sånn at man skal være redd for å bli kastet ut heller, når man først går i en behandling.. Når psykiateren nå enn gang har tatt i mot meg, så burde det vel forplikte? Ellers så hadde det vel vært mest riktig ikke å gi meg timer i utgangspunktet, men si at jeg heller fikk gå hos en psykolog ? Eller..

[Gjest for sjelden]

Slik som du beskriver hverdagen din,vil jeg råde deg til å få en psykiatrisk sykepleier.

De kan hjelpe deg å få orden på ting,de kommer også på hjemmebesøk.

Men syns du burde få time hver 14 dag jeg,ta det opp med psykiateren...som er der for å hjelpe DEG!

Hei bry:)

Jeg vet ikke i hvilken grad psykiateren er der for meg, jeg.. For jeg vet ikke hvorvidt jeg kvalifiserer til hjelp fra en psykiater.. Men samtidig så må det vel være en grunn til at jeg er sendt dit!? Vet bare ikke om det er psykiateren eller "bare" fastlegen som mener det er nødvendig.

Psykiatrisk sykepleier,ja, kanskje det kunne ha vært noe? For jeg har ikke orden på noe i livet mitt, og heller ingen å snakke med.. Takk for rådet:)

[Gjest for sjelden]

1 gang i mnd... hørtes uforsvarlig ut... Etter det du beskriver tror jeg det er vanligst å faktisk bli innlagt (frivillig da), eller få samtaler en til to ganger i uka.

En får ikke noe framgang i terapi når det er så sjelden. Kanskje denne terapeuten ikke helt har skjønt hvordan du har det, og er nå.

Jeg hadde time ukentlig da jeg gikk til en psykolog en gang. Årsaken til at jeg ikke får like hyppige timer nå, kan skyldes at psykiatere har mindre kapasitet..

Takk for at du svarte:)

[Gjest for sjelden]

En gang i måneden høres veldig lite ut. Selv går jeg etter behov, men da til en psykiatrisk sykepleier. I vanskelige perioder, går jeg så ofte jeg vil, og i bedre perioder, så går jeg skjeldnere.

Jeg synes du skal ta det opp, og hvis psykiateren ikke har mere kapasitet, hadde jeg hørt meg rundt etter andre alternativer, selv om det kan innebære litt venting.

Hei:) Går du kun hos psykiatrisk sykepleier? Hva går den hjelpen ut på, er det samtaler eller mer praktiske ting?

[bugge -jenta]

Takk for svaret:)

Det jeg frykter, er at psykiateren kanskje egentlig ikke ønsker/har kapasitet til å tilby meg noe, men lar meg få noen timer for min fastleges skyld.. Det var nemlig vedkommende som ba psykiateren om å snakke med meg. Så ble jeg utredet, og har liksom bare fortsatt å gå hos ham, i psykoterapi, uten noen informasjon om hva som egentlig er planen fremover.

Så psykiateren er vel bare blitt kastet uti det med meg, muligens mot sin vilje, tenker jeg..? Og tenker kanskje at "ok, jeg kan ta henne, men da kan det ikke bli mer enn en gang i måneden".. Jeg er redd for å virke kravstor fordi jeg sikkert burde være takknemlig for å bruke av tiden til en psykiater, mens han kanskje egentlig tenker at jeg ikke har noe der å gjøre, men like godt kunne nyttiggjort meg et alminnelig tilbud hos en psykolog.. Sånn tenker jeg ...

Min tenkning rundt psykiatere er at du vanskelig skal finne noen som gjør noe mot sin egen vilje. All terapi bygger på trygghet, kanskje ikke med det samme, men de må bygges opp over tid. Da må en våge å si de vanskelige tingene.

Du kan for eksempel si;

"Jeg synes det er vanskelig å komme hit en gang i måneden. Jeg blir gående å tenke på ting for meg selv en hel måned, og det kjennes så lenge ut."

"Hva er det vanligste med dine pasienter; Hvor ofte bruker stort sett pasientene dine å komme?"

Hadde det vært mulig for meg å komme to ganger i måneden? Jeg synes jeg trenger det. Hva tenker du om den saken?

Kanskje sier han at han ikke har mulighet til å ta i mot deg oftere. Da kunne du diskutert med ham eventuelle andre behandlere du kunne gått til.

Det er helt legitimt å spørre psykiateren hva han ser for seg når det gjelder fremtiden og deres felles "partnerskap" for at du skal få det bedre. Jeg har gått hos min psykiater lenge, noe som ble snakket om tidlig i behandlingen. At han trodde det ble nødvendig med min "historie".

Jeg har egentlig ikke noe bedre råd enn å snakke med psykiateren om disse tingene, forbered deg, skriv ned ting gjerne. Det kan hjelpe deg. Du har det ikke godt før disse tingene blir klarlagt.

Vennlig hilsen

[thinkerbell]

Det jeg frykter mest, er at psykiateren tenker at jeg ikke er syk nok til å gå til en psykiater, men like så gjerne kunne gått hos en psykolog.. Men samtidig så er det ikke jeg som har bedt om det ene eller andre - jeg har bare instendig blitt oppfordret av fastlegen til å møte til timene hos denne psykiateren. Jeg var i utgangspunktet negativ til å starte i behandling..men nå når jeg først har kommet i gang, så "binder" det meg pga. at det rører ved vonde ting som gjør meg avhengig av behandlerens støtte pga alt som velter opp.

Så jeg føler jeg på en måte er prisgitt den lille hjelpen jeg får, og ikke har noen rett til å kreve noe mer.. Men som du sier, så skal det vel ikke akkurat være sånn at man skal være redd for å bli kastet ut heller, når man først går i en behandling.. Når psykiateren nå enn gang har tatt i mot meg, så burde det vel forplikte? Ellers så hadde det vel vært mest riktig ikke å gi meg timer i utgangspunktet, men si at jeg heller fikk gå hos en psykolog ? Eller..

psykolog vs psykiater er hipp som happ, i mine øyne. men har du endel medikamenter du går på ville det nok være klokt å velge en psykiater (hvis ikke kan din primærlege også være til hjelp).

Om du er "syk" nok til å få hyppigere behandling kan jeg ikke uttale meg om. Men jeg vil sterkt råde deg til å snakke med din behandler om dette. Slik du har det nå, med terapien, er det jo knappest slik at du "holder ved like" istede for å bli bedre.

[Gjest bry]

Hei bry:)

Jeg vet ikke i hvilken grad psykiateren er der for meg, jeg.. For jeg vet ikke hvorvidt jeg kvalifiserer til hjelp fra en psykiater.. Men samtidig så må det vel være en grunn til at jeg er sendt dit!? Vet bare ikke om det er psykiateren eller "bare" fastlegen som mener det er nødvendig.

Psykiatrisk sykepleier,ja, kanskje det kunne ha vært noe? For jeg har ikke orden på noe i livet mitt, og heller ingen å snakke med.. Takk for rådet:)

Hei på deg!

Føler det sånn jeg også ofte,at jeg egentlig ikke kvalifiserer meg for å gå til psykolog,tenker ofte "hva gjør jeg her"

Klarer ikke helt finne ut av meg selv, eller hva jeg trenger på en måte,skal ikke være lett.

Men før hadde jeg en sykepleier som støttet meg,det hjalp enormt mye,og følte meg ikke så "syk" heller.

Var utrolig godt å ha henne som hjelper og følgesvenn,følte meg trygg når jeg visste hun var der for meg.

Derfor er det å anbefale,på det sterkeste,men er jo en fordel at kjemien stemmer.

Du kan jo prøve...=)

[Gjest for sjelden]

Min tenkning rundt psykiatere er at du vanskelig skal finne noen som gjør noe mot sin egen vilje. All terapi bygger på trygghet, kanskje ikke med det samme, men de må bygges opp over tid. Da må en våge å si de vanskelige tingene.

Du kan for eksempel si;

"Jeg synes det er vanskelig å komme hit en gang i måneden. Jeg blir gående å tenke på ting for meg selv en hel måned, og det kjennes så lenge ut."

"Hva er det vanligste med dine pasienter; Hvor ofte bruker stort sett pasientene dine å komme?"

Hadde det vært mulig for meg å komme to ganger i måneden? Jeg synes jeg trenger det. Hva tenker du om den saken?

Kanskje sier han at han ikke har mulighet til å ta i mot deg oftere. Da kunne du diskutert med ham eventuelle andre behandlere du kunne gått til.

Det er helt legitimt å spørre psykiateren hva han ser for seg når det gjelder fremtiden og deres felles "partnerskap" for at du skal få det bedre. Jeg har gått hos min psykiater lenge, noe som ble snakket om tidlig i behandlingen. At han trodde det ble nødvendig med min "historie".

Jeg har egentlig ikke noe bedre råd enn å snakke med psykiateren om disse tingene, forbered deg, skriv ned ting gjerne. Det kan hjelpe deg. Du har det ikke godt før disse tingene blir klarlagt.

Vennlig hilsen

Nå har jeg bestemt meg for å ta opp dette med ham.. Jeg går for det første av alternativene dine:) Jeg er redd for å bli oppfattet som en vanskelig pasient, men satser på psykiaterens forståelse for at time en gang i måneden kan være litt knapt for noen.. Vi får se hva utfallet blir!

Takk igjen for utfyllende svar, det var tilstor nytte!

[Gjest for sjelden]

psykolog vs psykiater er hipp som happ, i mine øyne. men har du endel medikamenter du går på ville det nok være klokt å velge en psykiater (hvis ikke kan din primærlege også være til hjelp).

Om du er "syk" nok til å få hyppigere behandling kan jeg ikke uttale meg om. Men jeg vil sterkt råde deg til å snakke med din behandler om dette. Slik du har det nå, med terapien, er det jo knappest slik at du "holder ved like" istede for å bli bedre.

Hei igjen! Ja, det blir mer holde-ved-like-behandling det jeg får.. Så nå har jeg bestemt meg for å snakke om dette:) Og håper at det blir mulig med hyppigere timer hos samme behandler, så jeg slipper å bytte:/