Terapi hvor ofte?

[Gjest for sjelden]

Hei på deg!

Føler det sånn jeg også ofte,at jeg egentlig ikke kvalifiserer meg for å gå til psykolog,tenker ofte "hva gjør jeg her"

Klarer ikke helt finne ut av meg selv, eller hva jeg trenger på en måte,skal ikke være lett.

Men før hadde jeg en sykepleier som støttet meg,det hjalp enormt mye,og følte meg ikke så "syk" heller.

Var utrolig godt å ha henne som hjelper og følgesvenn,følte meg trygg når jeg visste hun var der for meg.

Derfor er det å anbefale,på det sterkeste,men er jo en fordel at kjemien stemmer.

Du kan jo prøve...=)

Jeg skal tenke på det med psykiatrisk sykepleier! Kjempefint at du hadde nytte av det:)

[bugge -jenta]

Nå har jeg bestemt meg for å ta opp dette med ham.. Jeg går for det første av alternativene dine:) Jeg er redd for å bli oppfattet som en vanskelig pasient, men satser på psykiaterens forståelse for at time en gang i måneden kan være litt knapt for noen.. Vi får se hva utfallet blir!

Takk igjen for utfyllende svar, det var tilstor nytte!

Personlig har jeg aldri angret på noe av det jeg har sagt til mine psykiatere. Hvis en ikke skal kunne snakke med psykiateren sin om det en har på hjertet, hvem skal en da snakke med?

Jeg ønsker deg lykke til av hele meg, og har du lyst å fortelle hvordan det gikk må du gjøre det:o)

[maire]

Jeg er enig med deg i at en gang pr måned hos psykiater når du har det så dårlig som nå, er for lite.

Selv fikk jeg hjelp en gang pr uke i de tyngste periodene.

Men, det betinger jo at du er i stand til å være ærlig om hvordan du har det om dagen. Er du det? Eller setter du opp et "smilefjes" fordi du ønsker å ikke være til bry?

[Gjest for sjelden]

Jeg er enig med deg i at en gang pr måned hos psykiater når du har det så dårlig som nå, er for lite.

Selv fikk jeg hjelp en gang pr uke i de tyngste periodene.

Men, det betinger jo at du er i stand til å være ærlig om hvordan du har det om dagen. Er du det? Eller setter du opp et "smilefjes" fordi du ønsker å ikke være til bry?

Hei, og takk for svar:)

Vel..jeg skal innrømme at du har litt rett i din mistanke, ja..dessverre.. Jeg har en lei tendens til å smile og spille glad og munter, overfor alle jeg møter på min vei.. Selv her inne får jeg dårlig samvittighet av å "syte".. venninnen min sier at det ikke er mulig å se på meg at jeg er deprimert!

Da jeg kom til første time hos en psykolog jeg gikk til tidligere, forstod jeg at hun til og begynne med ikke skjønte hva jeg hadde der å gjøre.. Satt der og smilte og konverserte høflig.. Virket som hun prøvde febrilsk å finne et eller annet galt ved meg.. Da det mot slutten kom frem at jeg hadde angst, virket det som hun ble litt lettet..

Prøver å vise "mitt sanne jeg" hos nåværende behandler, men ender ofte opp med dette smilefjeset likevel, fordi jeg er redd for å virke sytete og selvsentrert, redd for at han skal tro jeg synes synd på meg selv eller at jeg tror jeg har det verre enn andre.. Har jo in mente alle de pasientene som sikkert er mye psykere enn meg..

Men..bør nå egentlig ikke en psykiater være i stand til å gjennomskue masker..?

[Gjest for sjelden]

Personlig har jeg aldri angret på noe av det jeg har sagt til mine psykiatere. Hvis en ikke skal kunne snakke med psykiateren sin om det en har på hjertet, hvem skal en da snakke med?

Jeg ønsker deg lykke til av hele meg, og har du lyst å fortelle hvordan det gikk må du gjøre det:o)

Tusen takk..

[Gjest skal]

Hei, og takk for svar:)

Vel..jeg skal innrømme at du har litt rett i din mistanke, ja..dessverre.. Jeg har en lei tendens til å smile og spille glad og munter, overfor alle jeg møter på min vei.. Selv her inne får jeg dårlig samvittighet av å "syte".. venninnen min sier at det ikke er mulig å se på meg at jeg er deprimert!

Da jeg kom til første time hos en psykolog jeg gikk til tidligere, forstod jeg at hun til og begynne med ikke skjønte hva jeg hadde der å gjøre.. Satt der og smilte og konverserte høflig.. Virket som hun prøvde febrilsk å finne et eller annet galt ved meg.. Da det mot slutten kom frem at jeg hadde angst, virket det som hun ble litt lettet..

Prøver å vise "mitt sanne jeg" hos nåværende behandler, men ender ofte opp med dette smilefjeset likevel, fordi jeg er redd for å virke sytete og selvsentrert, redd for at han skal tro jeg synes synd på meg selv eller at jeg tror jeg har det verre enn andre.. Har jo in mente alle de pasientene som sikkert er mye psykere enn meg..

Men..bør nå egentlig ikke en psykiater være i stand til å gjennomskue masker..?

Gode masker er det visst nesten ingen som gjennomskuer har jeg begynnt å lære meg. Forstår det ikke, men etter å ha gått i fellen gang på gang begynner det å synke inn at det er sånn. Dessverre!

[maire]

Hei, og takk for svar:)

Vel..jeg skal innrømme at du har litt rett i din mistanke, ja..dessverre.. Jeg har en lei tendens til å smile og spille glad og munter, overfor alle jeg møter på min vei.. Selv her inne får jeg dårlig samvittighet av å "syte".. venninnen min sier at det ikke er mulig å se på meg at jeg er deprimert!

Da jeg kom til første time hos en psykolog jeg gikk til tidligere, forstod jeg at hun til og begynne med ikke skjønte hva jeg hadde der å gjøre.. Satt der og smilte og konverserte høflig.. Virket som hun prøvde febrilsk å finne et eller annet galt ved meg.. Da det mot slutten kom frem at jeg hadde angst, virket det som hun ble litt lettet..

Prøver å vise "mitt sanne jeg" hos nåværende behandler, men ender ofte opp med dette smilefjeset likevel, fordi jeg er redd for å virke sytete og selvsentrert, redd for at han skal tro jeg synes synd på meg selv eller at jeg tror jeg har det verre enn andre.. Har jo in mente alle de pasientene som sikkert er mye psykere enn meg..

Men..bør nå egentlig ikke en psykiater være i stand til å gjennomskue masker..?

En psykiater er ikke bare et fagmenneske, men også "bare" et menneske, og de aller færreste av dem igjen er synske

Mellom psykiater og pasient har begge to en jobb å gjøre. Under en konsultasjon (uff..det hørtes formelt ut) så er din "jobb" å tørre og utlevere deg, våge å være ærlig og sette ord på tankene dine - uansett hvor "merkelige" de er.

Psykiaterens oppgave er å hjelpe deg til å se nye muligheter der du ikke tror det finnes noen og støtte deg til å prøve ut nye løsninger du kanskje er "dødsredd" for å prøve ut.

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å legge til side "smilefjeset". Kanskje du kan ta opp akkurat det med behandleren din? Fortelle at utsiden slettes ikke samsvarer med innsiden?

Og, ja..det finnes mange andre som også trenger hjelp, men det er (som jeg selv har blitt fortalt her inne) ikke din oppgave å fordele ressursene. Har du fått en behandler så er det DIN tur til å få hjelp. Ta den i mot og bruk den så godt du kan

Hilsen