Stiv av angst

[Gjest Desillusjonert]

Jeg har kommet inn i en tilstand hvor jeg er "stiv av skrekk". Vet ikke helt hvordan jeg på annen måte skal forklare det.

Har ikke kommet meg i dusjen ennå, og har ingen å snakke med. Har prøvd å kontakte legen. Men håper bare han ringer opp igjen.

Føler alt er frosset til inne i meg og skjelver på en måte. Føler at jeg er i et sjokk.

All edder og galle kom opp i går i forhold til moren min. Jeg sa jeg hatet henne for all trakasseringen opp gjennom årene. Så det var vel jeg som trakasserte henne i går. Jeg gjorde mye dumt mot henne i går. Men jeg syntes hun fortjente det.

Saken er den at jeg har ingen andre enn foreldrene mine.

Går til behandling. Er sykemeldt. Men føler meg som et vrak for veldig mye har hendt meg opp gjennom årene.

Aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom helga. Lurer på om innleggelse er eneste løsning, men skjelver bare jeg tenker på det.

Legen min nekter meg beroligende, til og med den typen som ikke er avhengighetsskapende (vet ikke hva den heter).

Har ikke kommet meg i dusjen, eller klærne ennå, og sitter bare her og klarer ikke noe. Til vanlig så sliter og strever jeg med å klare meg selv, selv om det er tungt. Og tar ansvar for meg selv.

Men nå er det som om noe har sprukket inne i meg igjen.

[vanadium]

høres egentlig litt ut som et panikk anfall! men jeg er ingen ekspert.

Prøv å tenke på noe annet, og hør hva legen måtte ha å si.

[ananja]

Kjenner meg igjen, har opplevd å ha det slik et par ganger. Det er veldig ubehagelig.. Jeg også følte meg bokstavelig talt stiv av skrekk/lammet. Jeg lå i sengen og skalv så sengen dirret rett og slett, og hakket tenner. Greide ikke å foreta meg noe, slik du beskriver, pga blanding av redsel og apati.

Kanskje var konfrontasjonen med moren din såpass sjelsopprivende at du er i en form for sjokktilstand?

I hvert fall så var det det det var for meg (det ble mange "det"..hehe:) Ikke panikkanfall, selv om jeg tror jeg hadde det innimellom også. Sånn at bena sviktet under meg og sånn og jeg trodde jeg skulle besvime. Men akkurat de "anfallene" gikk raskt over. Vet ikke om det var panikkanfall.

Men det går over! I mitt tilfelle avtok det gradvis, selv om jeg skal innrømme at det ennå ikke har gått helt over, enda det er flere måneder siden. Slik som beskrevet ovenfor var det i noen dager, etter hvert kom det mer på avstand og jeg var ikke lenger redd, men er fremdeles litt apatisk/lammet. Alt føles litt uvirkelig/kunstig og jeg føler meg litt "splittet". Det er som om jeg er i en drøm. Men det er til å leve med, og går sikkert over etter hvert.

Håper legen ringte tilbake, og det er bra at du søker hjelp! Kanskje du burde innlegges. Jeg ser i ettertid at jeg burde ha blitt det. Kanskje legen vil gi deg beroligende nå, når det er såpass ille.

Jeg ville vel bare si at jeg vet hvordan du har det, men at det blir bedre! Det er aldeles ikke sikkert du vil bli sånn "fjern" som jeg er blitt heller, jeg søkte jo ikke hjelp. Det kan godt være at dette er en reaksjon som går raskt over:)